Antonio Agliardi
Antonio Agliardi | |||
---|---|---|---|
Født | 4. sep. 1832[1][2][3][4] Cologno al Serio | ||
Død | 19. mars 1915[1][2][3][4] (82 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1855–) | ||
Embete |
| ||
Akademisk grad | Juris utriusque doktor | ||
Utdannet ved | Pontifical Roman Seminary | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1915) | ||
Gravlagt | Campo Verano | ||
Våpenskjold | |||
Antonio Agliardi (1832–1915) var en en katolsk kardinal.
Han var tilknyttet det pavelige diplomati; han var først, fra 1884, apostolisk delegat til India, og senere nuntius til Bayern og i Østerrike, og Den romerske kurie. Han ble kreert til kardinal i 1896 av pave Leo XIII. Han deltok ved konklavet 1903 som valgte pave Pius X, og konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Den 22. desember 1855 ble Agliardi presteviet.
Titulærerkebiskop
[rediger | rediger kilde]Den 23. september 1884 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Cæsarea in Palestina. Han mottok bispeordinasjon av kardinal Giovanni Simeoni den 12. oktober samme år; medkonsekratorer var erkebiskop Domenico Maria Jacobini og erkebiskop Camillo Santori.
Delegat til India
[rediger | rediger kilde]Han var aktiv i det pavelige diplomati som medlem av den romerske kurie. I 1884 ble han først apostolisk delegat i kolonitidens India. Da sto han overfor det delikate spørsmålet om forholdet til Portugal, som skrøt av sin rett til beskyttelse (padroado) over India. Der hadde erkebiskop Antonio Agliardi som mål å redusere styringsrommet Lisboa anså seg berettiget å inneha, og nærmere bestemt jurisdiksjonen til erkebiskopen av Goa (som blant annet gjaldt opprettelse av fire nye bispedømmer). Han klarte å inngå et konkordat med Portugal og å rekonstituere det katolske hierarki i India. Han ledet også rådene for Ceylon, Bengal og Allahabad, og grunnla to nye seminarer.
Nuntius til Bayern
[rediger | rediger kilde]Senere var Agliardi blant annet apostolisk nuntius i kongedømmet Bayern.
Nuntius til Østerrike-Ungarn
[rediger | rediger kilde]Deretter var han nuntius i Wien, for Østerrike-Ungarn. Han tillot seg å involveres i de kirkelige konfliktene som delte Ungarn i 1895, og ble gjort til gjenstand for formell klage fra den ungarske regjering, og ble tilbakekalt i 1896.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Den 22. juni 1896 tok pave Leo XIII ham inn som kardinalprest med titulærkirken Santi Nereo ed Achilleo i kardinalkollegiet. Den 15. desember 1896 ble han kardinalprotektor av cistercienserordenen. Den 14. desember 1899 ble han gjort til kardinalbiskop av Albano.
Han var en prelat med sterke patriotiske følelser og tilhørte den liberale katolske bevegelsen.
Han deltok i 1903-konklavet som valgte Pius X til pave, samt 1914-konklavet som valgte Benedikt XV. Under konklavet i 1903 ble «kardinalen, som bare var altfor tilbøyelig til sosiopolitiske eksperimenter», ansett som «kandidaten til Trippelalliansen [...] siden Kaiser Wilhelm [...] tildelte ham plassen ved sin side ved en frokost på den tyske ambassade i Roma».[5]
Han avskydde forfølgende utskeielser mot antatte modernister, og han uttrykte sin aktelse og sympati for Antonio Fogazzaro etter at hans roman Il santo ble satt på indeksen (1906).
Fra 1908 var han kansler for det pavelige kanselli.
Han døde i Roma og ble gravlagt i Bergamo etter eget ønske. En gate i Roma og et torg i Bergamo ble forresten oppkalt etter ham.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) *bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Erkebiskop Enrico Enríquez (1701-1756) *1743
- Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698-1774) *1749
- Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724-1777) *1761
- Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751-1816) *1785
- Pave Pius VIII (1761-1830) *1816
- Pave Pius IX (1792-1878) *1829
- Kardinal Alessandro Franchi (1819-1878) *1873
- Kardinal Giovanni Simeoni (1816-1892) *1875
- Kardinal Antonio Agliardi (1832-1984) *1884[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 116256621, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 166988775, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6p012f2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11282946k, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ernesto Gagliardi: Streiflichter über das Konklave, i: Der Tag (Illustrierter Teil) Nr. 319, 11. juli 1903, s. 1f., her s. 2.
- ^ www.catholic-hierarchy.org agliardi, lest 20. november 2020