Aleksander I av Russland
| Aleksander I av Russland Tsar av Russland | |||
|---|---|---|---|
 Aleksander I av Russland | |||
| Født | 23. desember 1777 St. Petersburg | ||
| Død | 1. desember 1825 (47 år) Taganrog | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Louise av Baden | ||
| Partner(e) | Maria Naryshkina | ||
| Far | Paul I av Russland[1] | ||
| Mor | Sophie Dorothee av Württemberg[1] | ||
| Søsken | |||
| Barn | 11 oppføringer
| ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Peter- og Pauluskatedralen (1826–)[4] | ||
| Utmerkelser | 30 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Ridder av Det gyldne skinns orden (1814) Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen Sankt Stanislaus-ordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1818) 1. klasse av Den røde ørns orden Order of Saint John of Jerusalem Den hvite ørns orden Sankt Ludvigsordenen Hosebåndsordenen Den württembergske kroneorden Hubertusordenen Den hvite falks husorden Trohetens husorden Serafimerordenen Elefantordenen Annunziataordenen Sankt Januarius-ordenen Konstantinordenen Storkors av Sankt Ferdinand-ordenen Jernkorset av 2. klasse Kommandørkors av Virtuti Militari Storkors av de tre ordeners ordensbånd[5] Medal For love for native land | ||
| Regjeringstid | 24. mars 1801 - 1. desember 1825 | ||
| Forgjenger | Paul I | ||
| Etterfølger | Nikolaj I | ||
| Signatur | |||
 | |||
Aleksander I av Russland (russisk: Александр I Павлович [Aleksandr I Pavlovitsj]; født 12. desemberjul./ 23. desember 1777greg. i St. Petersburg, død 19. novemberjul./ 1. desember 1825greg. i Taganrog) var tsar av Det russiske keiserriket 1801-1825, kjent fra Napoleonskrigene og som skaperen av Den hellige alliansen.
Bakgrunn og oppvekst
[rediger | rediger kilde]Aleksander var sønn av den sinnssyke Paul I av Russland, men vokste opp i nær kontakt med sin strenge farmor Katarina II (den store) og mottok en vesteuropéisk oppdragelse i opplysningstidens ånd. Selv beskrives Aleksander med sine brå humørskift og sin merkelige blanding av rettskaffenhet og brutalitet både som schizofren og manisk-depressiv.[6] Meget tidlig ble forholdet til faren anspent, og Aleksander tok i 1801 makten ved et statskupp som førte til farens død. Som tsar arbeidet Aleksander tidlig med tanken om reformer og en eventuell grunnlov, men alt ble med planene.
Ved makten
[rediger | rediger kilde]Aleksanders regjeringstid sammenfaller med Napoleonskrigene som herjet Europa ved innledningen av 1800-tallet, hvor han etterhvert spilte en sentral rolle. Han inntok først en nølende holdning overfor Napoleon, sluttet seg deretter til hans fiender og deltok fra 1804 i den tredje koalisjon mot Napoleon og Frankrike. Her led han store nederlag, han ble blant annet personlig beseiret ved Austerlitz i 1805 og led nye nederlag under de videre krigshandlingene. Så i 1807 sluttet han fred med Napoleon i Tilsit, senere kjent som freden i Tilsit. Aleksander trådte ut av alliansen med Storbritannia og aksepterte Napoleons ledende posisjon i Europa. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon, han aksepterte kontinentalblokaden og tvang Sverige til det samme gjennom finskekrigen, men unngikk å forplikte seg videre militært. Militært var nok Russland svekket, men territorielt var hans rike ennå ikke direkte truet av Napoleon.
Napoleon syntes det ble feil å være gjest hos den overvunne tsaren, mens tsaren på sin side ikke ville sette sine ben på fransk-okkupert område; følgelig lot Napoleon bygge et møtelokale på en flåte midt ute i elven som dannet grensen mellom fransk og russisk område. Bygningen hadde en dør mot den franske og en dør mot den russiske siden. Begge statsoverhoder lot seg så ro over til flåten, og snakket sammen på tomannshånd i tre timer.
«Jeg hater engelskmenn like mye som De gjør,» hevdet tsaren. «I så fall har vi fred,» forsikret Napoleon. Han skrev senere til Joséphine om tsaren: «Han er en meget stilig, god og ung keiser.» Tsaren på sin side skrev til søsteren Katarina: «Gud har reddet oss». Til en fransk diplomat sa han om Napoleon: «Hvorfor har jeg ikke møtt ham før? Sløret har falt, og tiden for feiltakelser er over.»[7]
Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeid under ledelse av statsmannen Mikhail Speranskij, men oppgav prosjektet som følge av motstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranskij avgå.
En stigende rivalisering med Napoleon, samt russiske økonomiske kvaler med kontinentalblokaden, førte til at Aleksander i 1812 brøt med Frankrike og provoserte frem krig. Under den påfølgende krig med Napoleons fatale felttog inn i Russland og tilbaketoget fra Moskva) viste tsaren stor fasthet og kamplyst, og han bidro derved sterkt til det franske nederlaget - uten egentlig å ha slått Napoleon i noe slag. Det var utmattelsen over de ufattelige russiske stepper som ble la grande armée's endeligt.
I 1814 var Aleksander I blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropéisk maktfaktor. Han besøkte George III i England, og viste stor interesse for kvekerbevegelsen. Han gav audiens til slaverimotstandere, som ut fra kvekernes overbevisning ikke tok av seg hatten for noen jordisk monark, og mottok deres bok Utdrag av bevismaterialet, om negerslavenes forferdelige levevilkår. Da han krysset Den engelske kanal, ble tsaren syk og pekte på plansjen over slaveskipet Brookes, som viste hvordan slavene lå sammenstuet under dekk. «Den boken har gjort meg mer syk enn havet,» sa han.[8]
Etter Napoleonskrigene
[rediger | rediger kilde]Under Wienerkongressen 1814-15 spilte Aleksander en hovedrolle. Han forestod blant annet gjenopprettelsen av en polsk lydstat (Kongresspolen) og støttet Preussens erobringskrav. Han hadde flere sammenstøt med fyrst Metternich, men støttet ham dog i sluttoppgjøret med Napoleon i 1815. Under denne kongressen lanserte han tanken om «Den hellige allianse», et fyrsteforbund basert på kristendommens prinsipper, som skulle danne grunnlaget for fremtidens statsforhold. Det ble realisert, men ble i praksis et redskap for Metternich, som sa om ham: «Det er ikke mulig å være mer begavet enn tsar Aleksander, men jeg har en følelse av at det er en bit i hans karakter som mangler. Jeg kan bare ikke oppdage hvilken...»[7]
Etter 1815 ble Aleksanders styre stadig mer konservativt, mens han selv ble preget av stigende handlingslammelse og hang til mystikk. Utenrikspolitisk ble han påvirket av Metternich; i selve Russland gled mye av makten over til minister Aleksej Araktsjejev, som skjerpet den reaksjonære kurs. Russlands forhold til vestmaktene ble dårligere, og revolusjonære sammensvergelser i selve Russland ble dannet.
Død og ettermæle
[rediger | rediger kilde]Både i samtiden og ettertiden har Aleksander gjort et forvirrende inntrykk. Han virket snart som en overtroisk og ulikevektig enehersker, snart som en sjarmerende og opplyst verdensmann, og han kunne svinge mellom uselvstendighet og forbløffende konsekvens. Også hans død er omgitt av mystikk. Han døde offisielt i byen Taganrog ved Svartehavet, men hardnakkede rykter ville ha det til at han i virkeligheten hadde abdisert i hemmelighet og under dekke av å være død, hadde slått seg ned i Sibir som religiøs eremitt under navnet Fjodor Kusmitj, og skulle være død der i 1864. Påstanden synes faktisk støttet av visse indisier og vitneutsagn, men noe sikkert er aldri bevist. Graven hans ble åpnet i 1920, men den var tom.[7]
Stamtavle
[rediger | rediger kilde]| Aleksander I av Russland – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Aleksander I av Russland | Far: Paul |
Farfar: Peter III |
Farfars far: Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp |
| Farfars mor: Anna Petrovna av Russland | |||
| Farmor: Katarina II |
Farmors far: Christian August av Anhalt-Zerbst | ||
| Farmors mor: Johanna Elisabeth av Holstein-Gottorp | |||
| Mor: Sophie Dorothea av Württemberg |
Morfar: Fredrik II Eugen av Württemberg |
Morfars far: Karl Alexander av Württemberg | |
| Morfars mor: Maria-Augusta av Thurn og Taxis | |||
| Mormor: Fredrike Dorothea Sophia av Brandenburg-Schwedt |
Mormors far: Fredrik Vilhelm av Brandenburg-Schwedt | ||
| Mormors mor: Sophie Dorothea av Preussen | |||
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Maurice Paléologue: Alexander den Første. En gaadefuld Tsar. 1942.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c EL / Aleksandr I[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q20655974[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ EL / Aleksandr I, kildekvalitet uspesifisert kalender[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ Herman Lindqvist: Napoleon, forlaget Schibsted, Oslo 2007, ISBN 978-82-516-2395-7
- ^ a b c Herman Lindqvist: Napoleon
- ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 359), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Alexander I of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Alexander I of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons