Albrecht av Brandenburg
| Albrecht av Brandenburg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. juni 1490[1][2][3] Cölln | ||
| Død | 24. sep. 1545[1][2][3] (55 år) Martinsburg | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1513–), katolsk biskop (1514–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Europa-Universität Viadrina | ||
| Partner(e) | Agnes Pless | ||
| Far | Johan Cicero av Brandenburg | ||
| Mor | Margarete von Sachsen | ||
| Søsken | Joachim I. Ursula av Brandenburg Anna av Brandenburg | ||
| Nasjonalitet | Markgrevskapet Brandenburg | ||
| Gravlagt | Mainzer Dom | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Albrecht II av Brandenburg (født 28. juni 1490, død 24. september 1545 i Aschaffenburg) var erkebiskop av Magdeburg og av Mainz, kardinal, kurfyrste av det tysk-romerske rike, tysk rikserkekansler og markgreve av Brandenburg.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Han var annen sønn av kurfyrst Johann Cicero av Brandenburg og studerte i Frankfurt an der Oder. I 1506 trådte han inn i den klerikale stand. Albrecht av Brandenburg ble i 1509 prebendar ved domkirken i Mainz. I 1513 ble han erkebiskop av Magdeburg og administrator av bispedømmet Halberstadt, og i 1514 i tillegg erkebiskop og kurfyrste av Mainz.
Albrecht innfører St.Peters-avlaten i sine områder
[rediger | rediger kilde]
Da pave Leo X hadde utskrevet avlaten for byggingen av ny Peterskirke i Roma året før, var erkebiskop Albrecht gitt i oppgave å sørge for at den ble proklamert i Sachsen og i Brandenburg. Albrecht hadde allerede betalt paven 10 000 dukater for palliet knyttet til utnevnelsen til Mainz, men hadde lånt pengene fra Fugger.[trenger referanse] Han var i akutt pengenød og trengte inntekter for å tilbakebetale lånet, og som motydelse for å åpne for avlatshandelen i sine områder gav Roma ham tillatelse til å beholde halvparten av inntektene.[trenger referanse]
Tidligere var det antatt at det var Albrecht selv som tok initiativet til denne avtalen, men senere historisk forskning er kommet til at det i stedet var den romerske kurie.[trenger referanse]
Albrecht engasjerte dominikanerpresten Johann Tetzel å preke avlaten, og utstyrte ham med instruksjonsboken Instructio summaria ad Subcommissarios Poenitentiarum et Confessores.
Avlatsstriden bryter ut
[rediger | rediger kilde]I oktober 1517 sendte Martin Luther sine berømte 95 teser mot avlatshandelen og et ledsagende brev til erkebiskopen der han protesterte mot Tetzels framferd, og kritiserte instruksjonsboken. Luthers kritikk av boken ble avvist, etter at Albrecht hadde forelagt dem for sine rådgivere i Aschaffenburg og for professorene ved universitetet i Mainz. Den enstemmige oppfatning var at instruksene i instruksjonsboken var både kloke og oppbyggelige, og at tesene var av kjettersk karakter, og at man burde iverksette en læreprosess mot Luther. Erkebiskopen verdiget ikke Luther noen tilbakemelding, men innklaget Luther til Roma, der det i juni 1518 ble innledet en teologisk granskning rettet mot ham.
Selv om mange av anklagene mot moralen i Albrechts instruksjoner sikkert var uberettigede, hadde Luther nok rett i at erkebiskopen var for partisk i dette anliggende.[trenger referanse] Den unge biskopen var et noe verdslig orientert renessansemenneske, interessert i kunst, ekstravagant, og bedre utdannet i humanistiske disipliner enn i teologi, og for opptatt av å støtte opp om kunstnere og humanistiske lærde.[trenger referanse] Særlig at han i 1515 hadde kalt Ulrich von Hutten til sitt hoff ble ansett som særlig belastende.[trenger referanse]
Albrecht avventende til lutherdommen
[rediger | rediger kilde]
Selv om erkebiskopen ikke hadde noe til overs for Luther, inntok han etter råd fra Erasmus av Rotterdam, Ulrich von Hutten og dompredikanten Wolfgang Capito likevel en avslappet holdning til den lutherinspirerte reformbevegelsen.[trenger referanse] Dermed ble den nokså utbredt i erkebispedømmet Mainz. Det samme var enda mer tilfelle i erkebispedømmet Magdeburg, som han også forestod. Pave Leo X sendte ved en anledning en formaning til Albrecht fordi man mente at alt for mange kirkekritiske skrifter ble utgitt under hans øyne.
Den 24. mars 1518 ble han utnevnt til kardinal av pave Leo X, og fill tittelkirken San Crisogono.
Så sent som under riksdagen i Augsburg i 1530 var Albrecht fremdeles innstilt på å dempe motsetningene, og anstrengte seg også for å få istand Nürnbergerfreden i 1532.[trenger referanse]
Albrecht bekjemper lutherdommen
[rediger | rediger kilde]Senere endret Albrecht sin holdning, og ble en bitter motstander av reformasjonen.[trenger referanse] I 1540 forlot han sin yndlingsresidens Halle for godt. Det er ikke korrekt at han gjorde dette for å få ettergitt gjeld.[trenger referanse] Året etter ankom Justus Jonas til Halle og innførte reformasjonen under kursaksisk beskyttelse.
Albrecht engasjerte forsvarere av katolisismen i sine bispedømmer. I 1541 oppfordret Albrecht keiser Karl V til å gripe til våpen mot protestantene. I Speyer og Regensburg møtte han den fremstående jesuitten Peter Faber og innbød ham i 1542 til å virke i Mainz. Fra da av var han en venn av den nye ordenen (jesuittordenen ble opprettet i 1540).
Reformer av undervisning, rettspleie, handelsvesen
[rediger | rediger kilde]Albrecht arbeidet for et bedre opplegg for trosundervisning og tok dette opp under Riksdagen i Nürnberg. Som verdslig fyrste styrte han vel, og innførte forbedringer innen rettspleien, politivesenet og i handelsvesenet.[trenger referanse]
Han ble begravet i domkirken i Mainz.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Albert German cardinal margrave of Brandenburg and elector of Mainz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Albert-German-cardinal-margrave-of-Brandenburg-and-elector-of-Mainz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Albrecht (Albrecht II.), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id albrecht-albrecht-ii-30[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Albert of Mainz, SNAC Ark-ID w64b4xwv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]