Øst-Tyskland

«DDR» omdirigeres hit. For annen bruk, se DDR (andre betydninger).

Deutsche Demokratische Republik Den tyske demokratiske republikk
Føderasjon (1949–1952) Enhetsstat (1952–1990) Satellittstat for Sovjetunionen
← 1949–1990 →
Flagg (1959–1990) Riksvåpen
Motto «Proletarier aller Länder, vereinigt Euch!» («Proletarer i alle land, foren dere!»)
Nasjonalsang «Auferstanden aus Ruinen»
Plasseringa til Øst-Tyskland Beliggenhet i Europa og i verden
Hovedstad	Berlin (Øst-Berlin)
Språk	Tysk (sorbisk i deler av distriktene Dresden og Cottbus)
Religion	ingen offisiell
Styreform	Marxist-leninistisk «folkedemokratisk» dominantpartistat (til desember 1989) Parlamentarisk republikk (fra desember 1989)
Formann for Statsrådet
- 1949–1960	Wilhelm Pieck
- 1960–1973	Walter Ulbricht
- 1973–1976	Willi Stoph
- 1976–1989	Erich Honecker
- 1989	Egon Krenz
- 1989–1990	Manfred Gerlach
Formann for Ministerrådet
- 1949–1964	Otto Grotewohl
- 1964–1973	Willi Stoph
- 1973–1976	Horst Sindermann
- 1976–1989	Willi Stoph
- 1989–1990	Hans Modrow
Formann for SED
- 1946–1950	Wilhelm Pieck Otto Grotewohl
- 1950–1971	Walter Ulbricht
- 1971–1989	Erich Honecker
- 1989	Egon Krenz
- 1989–1990	Gregor Gysi
Lovgivende forsamling	Volkskammer
Historisk periode	Den kalde krigen
- Grunnlov vedtatt	7. oktober 1949
- Berlinkrisen	4. juni 1961
- Murens fall	9.–10. november 1989
- Frie valg	18. mars 1990
- To-pluss-fire-avtalen	12. september 1990
- Tysklands gjenforening	3. oktober 1990
Areal
- 1990	108 333 km²
Innbyggere
- 1990 est.	16 350 000
Befolkningstetthet	150,9 /km²
Valuta	Mark der DDR
I dag en del av	Tyskland

Den tyske demokratiske republikk (DDR), ofte omtalt som Øst-Tyskland, var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.

Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og den 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.

Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. Kommunistpartiet hadde all makt i landet. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.^{[trenger referanse]}

Landet var i starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.

DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og i 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester i slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter ble det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).

Det delte Tyskland og den østtyske staten DDR var den sentrale faktoren i internasjonale forhold i Europa etter krigen og frem til 1990. En egen østtysk stat markerte delingen av Europa i en vestlig, USA-influert sfære og en sovjetisk sfære. DDR hadde fra begynnelsen i 1949 et legitimitetsproblem ved at den under tvil ble opprettet av den sovjetiske okkupasjonsmakten. DDRs makthavere ble stadig mindre populære i 1980-årene på grunn av økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse. DDR var fra begynnelsen den svakeste av de to tyske stater. Til midten av 1950-årene var sovjetiske myndigheter åpne for et samlet og nøytralt Tyskland. I 1950-årene var DDRs eksistens truet av den omfattende migrasjonen fra øst til vest. Da DDR ble fysisk fullstendig adskilt fra vestlige områder, særlig i form av Berlinmuren fra den 13. august 1961, ble det bedre grunnlag for DDR som en levedyktig statsdannelse. På grunn av den tildels ulovlige utvandringen vestover fra DDR var landet det eneste i Europa med en absolutt nedgang i folketallet. Vest-Tyskland (Forbundsrepublikken) anerkjente lenge ikke staten DDR og betraktet Øst-Tyskland som den sovjetiske okkupasjonssonen. I 1972 undertegnet de to landene en avtale om gjensidig anerkjennelse og i 1973 ble begge tatt opp i FN.

Navn

DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (spesifikt med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.

Historie

Utdypende artikler: Den tyske demokratiske republikks historie og Tysklands historie (1945–1990)

På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte.

Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene.

Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg.

Under Teherankonferansen i 1943 ble de allierte stormaktene enige om at Tyskland etter kapitulasjonen skulle okkuperes av de allierte med hver sin sone. Okkupasjonen skulle vare til det igjen var ordnete forhold i landet. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland med dette de facto den østlige delen av den tyske nasjon. Sovjetiske myndigheter tok beslag i store mengder materiell som ledd i krigserstatning og fraktet dette til Sovjetunionen, blant annet maskiner, fabrikker og jernbaneskinner.

Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990. I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. Länderkammer eksisterte til 1958. Det ble etablert forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.

Etablering av DDR i den sovjetiske sonen

Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.

Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Den sovjetiske okkupasjonssonen utviklet seg i sovjetisk retning mens de tre vestlige okkupasjonssonene utviklet seg mer etter mønster av USA og Storbritannia. I den sovjetiske sonen kom tyske kommunister fra Moskva og gjorde seg raskt gjeldende, særlig den såkalte Ulbricht-gruppen. Disse fikk støtte av kommunister som hadde overlevd under nazismen, til dels internert i konsentrasjonsleire. I den østlige delen av Tyskland var det også i 1930-årene et sterkt og dogmatisk kommunistisk parti (KPD).

ACC hadde tiltagende samarbeidsproblemer og tidlig i 1948 var det krise i samarbeidet. I mars 1948 ble Ludwig Erhard utnevnt til direktør for økonomiadministrasjonen i de forente forvaltningsområder i vest, og Erhard fikk fullmakt til en stor valutareform samtidig med en betydelig reform av næringslivet i vestsonene. Fra april 1948 ville ikke den sovjetiske okkupasjonsmakten slippe vestlige tog uhindret til Berlin. Erhard gjennomførte valutareformen fra 20. juni 1948 der deutsche mark erstattet reichsmark. Hver familie kunne veksle inntil 70 RM mot 70 DM, mens overskytende ble vekslet i forholdet 10 RM for 1 DM. Reformen begunstiget de vestlige okkupasjonssonene. Fra 24. juni blokkerte sovjetiske styrker all overflatetrafikk fra vest til Berlin og det ble igangsatt en luftbro for å omgå blokaden – dette pågikk i 300 dager da sovjetiske myndigheter oppga full blokade.

Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. I 1948 innledet et folkeråd på 400 medlemmer arbeidet med en forfatning for DDR og i 1949 ble en folkekongress valgt. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk den 7. oktober 1949 da folkekongressen vedtok forslaget til forfatning. Wilhelm Pieck ble valgt til president. Walter Ulbricht, en tradisjonell kommunist, ledet oppbyggingen av den nye staten og var i praksis diktator til 1971. Etter at republikken var erklært begynte blant annet oppbygging av et folkepoliti med militært preg. I 1954 erklærte Øst-Tyskland seg som suveren stat og i 1955 gikk landet inn i Warszawapakten.

Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.

Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.

Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.

17. juni-oppstanden

Utdypende artikkel: Folkeoppstanden 17. juni 1953

Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig

Foto: Deutsches Bundesarchiv, juni 1953

Skadene etter krigshandlingene og krigserstatning til Sovjetunionen gjorde at næringsliv og økonomi var vanskelig de første årene. Den 16. juni 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som Karl-Marx-Allee), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper. Den 18. juni ble protestene slått hardt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.

Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vesttyske innenriksministeriet hevdet i 1966 at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 SED-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, 1 838 såret og 5 100 arrestert, 1 200 av disse ble senere dømt til totalt 6 000 år i straffeleirer. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter, men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990. En artikkel publisert av Bundeszentrale für politische Bildung (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall, men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990. Andre anslag setter ofrene til minst 125. Over 10 000 ble arrestert.

Den 17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som Den tyske enhets dag. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da nasjonaldagen ble flyttet til 3. oktober. Den 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.

Sovjetiske krigserstatninger

Berlinmuren

Foto: Alexander Buschorn

Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på østtysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter. I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i den sovjetiske okkupasjonssonen demontert og sendt til Sovjetunionen.

Berlinmuren

Utdypende artikkel: Berlinmuren

Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-årene hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen til fordel for Vesten. Denne stadige emigrasjonen slo negativt ut for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-årene. Fra Øst-Berlin var det mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og da var man i praksis i Vesten. Berlins undergrunnsbane gikk mellom øst og vest til august 1961 da Berlinmuren ble reist.

DDR utviklet seg fra midten av 1950-årene svakere enn Vest-Tyskland, og den økte politiske spenningen under den kalde krigen medvirket til at flyktningstrømmen økte. Jordbruket ble kollektivisert med hard hånd, og i 1960 økte andelen kollektivjord fra 45 % til 85 %, og mange bønder flyttet vestover. I løpet av de første syv månedene av 1961 reiste 207 000 personer fra øst til vest.

Frem til Berlinmuren kom opp 13. august 1961, hadde rundt 2,7 millioner innbyggere reist til Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Det eneste argumentet for Muren som østtyskerne godtok, var at masseflukten av arbeidskraft måtte stoppes. En lege i Øst-Berlin forklarte at førti leger hadde dradd vestover bare fra Friedrichshain poliklinikk; i ett tilfelle dro en assistentlege midt i en operasjon.

I august 1961 begynte østtyske styrker å bygge Berlinmuren som stengte Vest-Berlin helt inne, enda statssjef Walter Ulbricht i juni 1961 forsikret omverdenen om at «ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. I 1963 ble Vest- og Øst-Tyskland enige om en ordning der østberlinere fikk en viss adgang til å besøke Vest-Berlin. Stasi, kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket DDRs innbyggere med et finmasket nett av angivere. Vest-Tyskland hadde pr 1980 en politikonstabel pr 500 borgere; DDR det dobbelte, ikke medregnet sivilkledd politi. Å kalle en østtysk konstabel Bulle («bølle») førte til ett års fengselstraff.

Muren var en politisk seier for Walter Ulbricht som med dette anså det som sikkert av sovjetiske myndigheter ikke ville oppgi DDR. Med muren ble utsikten til normalisering oppgitt, og det var klart at sovjetlederne aksepterte status quo for Vest-Berlin. Ulbricht satset etter dette på utvikling av industri og økonomi i øst, og sørget blant annet for å få en ny generasjon inn i partiapparatet. I 1963 hadde medlemmer av den nyvalgte sentralkomiteen en gjennomsnittsalder på 46 år, noe som var lavt etter østeuropeiske forhold. I 1963 ble økonomien reformert ved omfattende fusjonering av bedrifter (VEB) som fikk stor selvstendighet til beslutninger og økonomiske disposisjoner. I 1965 ble DDR rangert på femteplass som industriland i Europa. Levestandarden var høy etter østeuropeiske forhold og ga DDR kallenavnet «Ivan de Luxe»; pr 1980 hadde 86 av 100 østtyske husholdninger kjøleskap, 73 en vaskemaskin, 85 fjernsyn, og hver fjerde husholdning hadde bil.

Lederskifte og internasjonal anerkjennelse

Erich Honecker gratulerer Erich Mielke under Stasis 30-årsjubileum (1980).

I 1971 gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av gammelkommunisten Erich Honecker. Honecker gikk inn for en forsterket avgrensing mot Vest-Tyskland og anla samtidig en mer pragmatisk holdning i relasjonen til Forbundsrepublikkens ledelse i Bonn. Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i Warszawapakten. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at østtyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vesttyske). På grunn av dette gikk DDRs BNP etter hvert forbi Storbritannias.

Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte Hallsteindoktrinen nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. I 1970 møttes forbundskansler Willy Brandt og statsminister Willi Stoph i Erfurt, og grensekontrollen ble noe oppmyket. På begynnelsen av 1970-årene førte Willy Brandts Ostpolitik til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. Moskvaavtalen i august 1970, Warszawaavtalen i desember 1970, firemaktsavtalen i Berlin i september 1971, transittavtalen i 1971 og den såkalte Grunnlagsavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av FN i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 (KSSE), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at Warszawapakten fikk gjennomslag for prinsippet om "grensenes ukrenkelighet". Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.

På begynnelsen av 1980-tallet bedret forholdet seg mellom de to tyske statene. Dialogen med Vest-Tyskland ble imidlertid stanset av sovjetiske myndigheter, og et planlagt møte mellom Honecker og Kohl i 1984 ble avlyst. Men Gorbatsjovs oppmyking i Moskva fra 1985 banet vei for Honeckers statsbesøk i Vest-Tyskland i september 1987, året da Berlin ble 750 år. I januar 1988 fulgte så et statsbesøk til Frankrike, også der med fulle æresbevisninger.

Murens fall og DDRs oppløsning

Utdypende artikkel: Tysklands gjenforening

Egon Krenz etterfulgte Erich Honecker, men måtte selv gå etter kort tid.

Foto: Hartmut Reiche, 3. mars 1989

I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalget om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet Ungarn grensene, og mer enn 13 000 østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til Tsjekkoslovakia inn i Ungarn, og derfra videre til Østerrike og Vest-Tyskland. Utvandringen truet med å undergrave regimet, spesielt faren for å miste store deler av ungdomsgenerasjonen.

Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren Franz Josef Strauss sørget for vesttysk kreditt på en milliard D-Mark, var da prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge Gorbatsjovs modell med perestrojka og glasnost, men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene. I feiringen av DDR 7. oktober 1989 var det æresgjester fra 72 land blant andre PLO-leder Yassir Arafat og Daniel Ortega.

Demonstrasjon på Alexanderplatz i Øst-Berlin 4. november 1989

Foto: Deutsches Bundesarchiv, 4. november 1989

Særlig i byen Leipzig ble det arrangert enorme protesttog. Kurt Masur, dirigenten for Gewandhausorchester Leipzig, ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen. Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av den 19. oktober 1989, og han ble erstattet av Egon Krenz. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av. Den 9. november ble Berlinmuren åpnet. Den 17. november valgte Folkekammeret Hans Modrow, tidligere førstesekretær for SED i Dresden, til ny leder for Ministerrådet (statsminister). Krenz gikk snart av og ble erstattet av liberaldemokraten Manfred Gerlach mens Gregor Gysi ble partisjef. I Modrows regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.

Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.

Ved det første frie valget til Folkekammeret den 18. mars 1990 fikk Allianz für Deutschland, et valgforbund bestående av CDU (DDR), DSU og DA, 48,15 prosent av stemmene, ikke minst takket være Vest-CDU og Helmut Kohls sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med Lothar de Maizière som statsminister, og denne regjeringen innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som die Wende, norsk: vendepunktet.

Geografi

DDRs Bezirke 1952–1990

DDR omfattet et areal på 108 178 km² og hadde i 1980-årene en befolkning på rundt 17 millioner med relativt stor befolkningstetthet. Den nordlige delen (utenom Berlin) er del av det nordeuropeiske slettelandet og var relativt tynt befolket blant annet med vidstrakte åkrer og store øde skoger. Omtrent 25 % av arealet var dekket av skog. Den sørlige delen omkring Leipzig og Dresden var relativt tett befolket med over 100 innbyggere/km². Det nordlige lavlandet er flatt og godt egnet til mekanisert landbruk i stor skala. Rundt 1980 var det fortsatt overvekt av kvinner på grunn av andre verdenskrig. Sør og øst for Berlin er landskapet mer kupert med noen av verdens største forekomster av brunkull (årlig utvinning i 1980-årene var nær 300 millioner tonn). Kraftverk fyrt med brunkull dekket over 80 % av DDRs strømforsyning. I sør er det fjell (med Fichtelberg 1214 meter som det høyeste) og høyland med forekomster av jernmalm, gull og kull.

Landets grenser var for en stor del resultat av andre verdenskrig. Den vestlige grensen mot Vest-Tyskland var den vestlige grensen for den sovjetiske okkupasjonssonen og denne gikk blant annet gjennom Thüringer Wald, over Harz-fjellene og til Østersjøen øst for Lübeck. Østgrensen fulgte Polens nye vestgrense langs elvene Oder og Neisse, den tyske befolkningen øst for denne linjen ble tvangsflyttet etter andre verdenskrig. Mot sør fulgte grensen Erzgebirge mot Tsjekkoslovakia. Mot nord hadde DDR 355 kilometer kyst mot Østersjøen.

Byene i DDR var svært ødelagt etter andre verdenskrig og regimet ønsket under gjenoppbyggingen å skape en arkitektur og byplan som gjenspeilet regimet. Mange byer ble i tråd med dette oppført med en stor sentral plass egnet for parader og oppvisninger, og en hovedgate som leder til denne plassen. Bysentrum fikk heller få handlegater og forretningsområder, og i flere byer ble det reist boligblokker for arbeidere i sentrum.

Administrativ inndeling

Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Hovedstaden Øst-Berlin utgjorde en sjette administrativ enhet.

Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter (Bezirke). I tillegg ble Øst-Berlin betraktet som det femtende distriktet.

Etter Tysklands gjenforening ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som forbundsstater i et gjenforent Tyskland.

Beliggenhet	Bezirk	Hovedstad	Areal	Innbyggere (1989)	Kfz- Kennz.	Kretsinndeling	Kommuner
	Berlin	403 km²	1 279 212		8 bykretser
	Bezirk Rostock	Rostock	7 075 km²	916 500	A	10 Landkretser, 4 bykretser	360
	Bezirk Neubrandenburg	Neubrandenburg	10 948 km²	620 500	C	14 Landkretser, 1 bykrets	492
	Bezirk Schwerin	Schwerin	8 672 km²	595 200	B	10 Landkretser, 1 bykrets	389
	Bezirk Potsdam	Potsdam	12 568 km²	1 123 800	D, P	15 Landkretser, 2 bykretser	755
	Bezirk Frankfurt (Oder)	Frankfurt an der Oder	7 186 km²	713 800	E	9 Landkretser, 3 bykretser	438
	Bezirk Magdeburg	Magdeburg	11 526 km²	1 249 500	H, M	17–21 Landkretser, 1 bykrets	655
	Bezirk Cottbus	Cottbus	8 262 km²	884 700	Z	14 Landkretser, 1 bykrets	574
	Bezirk Halle	Halle	8 771 km²	1 776 500	K, V	20 Landkretser, 3 bykretser	684
	Bezirk Leipzig	Leipzig	4 966 km²	1 360 900	S, U	12 Landkretser, 1 bykrets	422
	Bezirk Erfurt	Erfurt	7 349 km²	1 240 400	L, F	13 Landkretser, 2 bykretser	719
	Bezirk Dresden	Dresden	6 738 km²	1 757 400	R, Y	15 Landkretser, 2 bykretser	594
	Bezirk Karl-Marx-Stadt	Karl-Marx-Stadt	6 009 km²	1 859 500	T, X	21 Landkretser, 3 bykretser	601
	Bezirk Gera	Gera	4 004 km²	742 000	N	11 Landkretser, 2 bykretser	528
	Bezirk Suhl	Suhl	3 856 km²	549 400	O	8 Landkretser, 1 bykrets	358

Store byer

De største byene med anslag over befolkningstall i 1988:^{[trenger referanse]}

• Øst-Berlin (DDRs hovedstad) (1 200 000)
• Leipzig^* (556 000)
• Dresden^* (520 000)
• Karl-Marx-Stadt^* (Chemnitz) (317 000)
• Magdeburg^* (290 000)
• Rostock^* (250 000)
• Halle (Saale)^* (236 000)
• Erfurt^* (215 000)
• Potsdam^* (140 000)
• Gera^* (131 000)
• Schwerin^* (130 000)
• Cottbus^* (125 000)
• Zwickau (120 000)
• Jena (107 000)
• Dessau (105 000)

^* "Bezirksstadt" (sentrum i distriktet)

Politikk

Forfatning

Forfatningen av 1968 bestemte at nasjonalforsamlingen skulle være et Volkskammer med 500 representanter valgt for 5 år. Presidentembetet ble avskaffet i 1960 og deretter var formannen i Statsrådet statsoverhode. Statsrådet ble valgt av Volkskammer. Ministerrådet hadde ifølge forfatningen den utøvende makten. Angivelig forstod DDR seg selv som en sosialistisk stat, og grunnloven av 1968 definerte DDR som "en sosialistisk stat av arbeidere og bønder". Såvel statsbyggingen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den demokratiske sentralismen. Den egentlige makten lå hos SED (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer. Ved "valgene" i 1971 fikk SEDs kandidater 99 % av stemmene.

SEDs krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:

Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.

Tekst 1968.

Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.

Endring 1974.

Det formelle lederskap

Ministerrådet som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av Folkekammeret. Ministrene kom fra de ulike partiene i Nationale Front («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.

Statsrådet i DDR var, etter den første og eneste presidenten Wilhelm Piecks død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til die Wende utnevnt av SED.

Statsoverhoder:

• Wilhelm Pieck, 1949-1960 (som president)
• Walter Ulbricht, 1960-1973 (formann i statsrådet)
• Willi Stoph, 1973-1976
• Erich Honecker, 1976-1989
• Egon Krenz, 1989
• Manfred Gerlach, 1989-1990

På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.

Statsministre (formann i ministerrådet):

• Otto Grotewohl, 1949-1964
• Willi Stoph, 1964-1973
• Horst Sindermann, 1973-1976
• Willi Stoph, 1976-1989
• Hans Modrow, 1989-1990
• Lothar de Maiziere, 1990

Det reelle lederskap

Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 benevnt generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver. Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 også som DDRs statsoverhode). Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av Egon Krenz, som satt fra 18. oktober til 3. desember 1989, da hele politbyrået i SED gikk av.

De førende statsorganer i DDR handlet uten begrensninger av rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, Folkekammeret eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.^{[trenger referanse]}

De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; nomenklaturaen hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig Ministeriet for statssikkerhet. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.

Partier og organisasjoner

Emblemet til det sosialistiske enhetspartiet SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands) som fullstendig dominerte østtysk politikk og landets statsapparat

Palast der Republik, fotomontasje av to bilder fra 1977, bygningen ble revet etter gjenforeningen.

Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs Nasjonale Front.

Partier:

• Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED)
• Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (LDPD)
• Christlich-Demokratische Union Deutschlands (CDU)
• Demokratische Bauernpartei Deutschlands (DBD)
• National-Demokratische Partei Deutschlands (NDPD)

I 1946 ble det tyske kommunistpartiet KPD og det sosialdemokratiske partiet SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, forkortet SED).

I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.

Masseorganisasjoner:

• Demokratischer Frauenbund Deutschlands (DFD)
• Freie Deutsche Jugend (FDJ)
• Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (FDGB)
• Kulturbund der DDR (KB)
• Vereinigung der gegenseitigen Bauernhilfe (VdgB)

Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs parlament, Folkekammeret.

Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmesedlene inneholdt en navneliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne et avlukke brukes. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet Stasi ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at en slik systematisk registrering hadde blitt gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke frie. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til Nationale Front. SEDs innflytelse i Volkskammer og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986–1990) så fordelingen i Volkskammer slik ut:

• SED: 127
• DBD: 52
• CDU: 52
• LDPD: 52
• NDPD: 52
• FDGB: 61
• DFD: 32
• FDJ: 37
• Kulturbund: 21
• VdgB: 14

271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.

I 1989 kom det til tallrike nye partier, deriblant Neues Forum, Demokratischer Aufbruch og Sozialdemokratische Partei in der DDR. SED forsøkte i desember 1989 gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til PDS. Den 18. mars 1990 møtte disse partiene i Volkskammer etter det første og eneste frie Volkskammervalg.

Den herskende klasse

Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Alle beslutninger i staten ble truffet av toppledelsen i SED som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.

En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etter hvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.

Det tredje rikes partielite stammet fra småborgerlige kår og måtte stadig kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien. Den nye politiske eliten i DDR lyktes å få kontrollen over både den politiske makten og de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde Hitlers politikk og nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.

Den innerste elite

Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i Majakowskiring i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til Wandlitz, til det såkalte Waldsiedlung, der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. Günter Schabowski, førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.

Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var Erich Mielke som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.

Den utvidete elite

Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst FDGB og FDJ, og generaldirektørene i de viktigste kombinatene.

Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Den herskende klasse var helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.

Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.

Forbindelser til Vest-Tyskland

Utdypende artikkel: Grunnavtalen

Vest-Tyskland anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne anses som utland. I den vesttyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye Østpolitikken ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den tyske demokratiske republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «den sovjetiske okkupasjonssonen» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen».

Med Grunnavtalen i 1973 ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg ikke. Det fantes ikke vesttyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke østtyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vesttysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vesttyske utenriksministerium, men av ministeriet for indre tyske forbindelser. Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR. For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.

Utenrikspolitikk

Erich Honecker i Elyséepalasset med François Mitterrand den 8. januar 1988

Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske Hallstein-doktrinen, å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. Grunnavtalen med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i FN 18. september 1973. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste betydelige sportslige, og indirekte politiske, gevinster.

DDR ble anerkjent av Danmark i 1973. I 1980-årene utviklet mange land i østblokken gode relasjoner til Vest-Tyskland, mens DDR på grunn av sin autoritære-prøyssiske stil var mislikt blant mange allierte i øst.

DDR var medlem i Warszawapakten og i COMECON og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor COMECON var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene. Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor Ulbricht-doktrinens rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med østeuropeiske naboer. Willy Brandts Ostpolitik ble først ført i forhold til Sovjetunionen, DDR ble til Walter Ulbrichts irritasjon forbigått av både Vest-Tyskland og Sovjetunionen. I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.

Rettssystem

Reguleringen i den Bürgerliches Gesetzbuch ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.

Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at SED hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.

Regimets karakter

Begrepet «totalitært»

Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter. Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat» brukes ikke mer i forskningen. Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren Klaus Schroeder omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („(Spät-) totalitären Überwachungs- und Versorgungsstaat“). Hans-Ulrich Wehler betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» („totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“.) Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av Karl Dietrich Bracher som kalte DDR «det andre tyske diktatur».

Innvendinger mot benevnelsen «totalitær»

Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren Stefan Wolle kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle. Også den kommunistiske historikeren Wolfgang Wippermann avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet Die Linke.

En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig i 1950-årene ble regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.

Statsviteren Eckhard Jesse ser på DDR i 1970- og 1980-årene som en autoritær stat med totalitære trekk. Statsviteren Peter Christian Ludz forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme». Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter Günter Grass begrepet «bekvemt diktatur» («kommode Diktatur») i sin roman Ein Weites Feld i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.

Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien. Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av Günter Gaus som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR (Ständigen Vertretung der Bundesrepublik)

«Urettsstat» og forsøk på ny terminologi

Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» (Unrechtsstaat) som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i Mecklenburg-Vorpommern, Erwin Sellering, våren 2009. Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker Konrad Jarausch sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur». I samsvar med politologen Ernst Fraenkel, foreslår statsviteren Gesine Schwan karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig.

Media

Pressen var ikke underlagt formell sensur. Redaktørene hadde personlig ansvar for innholdet i avisene som skulle reflektere det sosiale og politiske system i landet. Største aviser var Neues Deutschland og Junge Welt med over 1 million i opplag hver i 1988. Kringkastingen ble koordinert av en statlig komite. Landet hadde to fjernsynskanaler og 80 % av innbyggerne fikk inn vesttysk fjernsyn som var svært populært.

Forfølgelse av opposisjonelle

Hohenschönhausen, et varetektsfengsel drevet av Stasi, der politiske fanger ble torturert fysisk og psykisk.

Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over 90 000 heltidsansatte og enda flere angivere hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere.

Frem til 1960-årene var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt.

Spesielt på 1940- og 1950-årene ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er Waldheim-prosessene særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske NKVD sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleirer som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-årene, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen.

I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland (Slánský-prosessen er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra den spanske borgerkrigen bli sett på som suspekte. I 1950-årene var DDR strengt stalinistisk, men etter avstaliniseringen rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt.

Politiske fanger

DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte republikkflyktninger, dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige.

Økonomi

Økonomisk aktivitet i DDR.

En Trabant 600 stasjonsvogn. Trabant var det vanligste bilmerket i DDR og i andre Østblokkland.

Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De østtyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955. DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette. Adskillelsen fra resten av Tyskland hadde store økonomiske konsekvenser: DDR manglet råstoffer, hadde ugunstig industristruktur og var et mer utpreget jordbruksland. Jordbruket var opprinnelig preget av store godseiendommer. Omkring 55 % av landet var oppdyrket og jordbrukslandet i nord er blant de mest fruktbare i Tyskland med produksjon av blant annet korn, sukker og poteter. DDR hadde lite skogavirking i forhold til forbruket og importerte mye trevirke.

På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950) , og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen. Jord- og skogbruk sto for rundt 10 % av sysselsetting og brutto nasjonalprodukt. De store godsene ble fra 1945 stykket opp i gårder på 60–80 dekar og delt ut til gårdsarbeidere og håndtverkere. Fra 1952 ble denne ordningen delvis reversert ved at jordbruket ble kollektivisert og innen 10–20 år var nesten alt jordbruksland kollektivisert. Omkring 7 % av jorden var store statsgårder på rundt 6 000 dekar, mens resten var kollektivisert og hvert kollektivbruk var rundt 6 000 dekar. Noen kollektivbruk var på 20 000 dekar. Privateid jord fantes bare som små teiger der medlemmene av kollektivbrukene hadde kjøkkenhager. DDR hadde en begrenset fiskefangst med havner særlig i Rostock og Sassnitz, fiskeforbruket ble for en stor del dekket ved import.

Militærparade som feirer 25-årsjubileet for Berlinmuren

Foto: Klaus Franke, Deutsches Bundesarchiv, 13. august 1986

Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, statlige bedrifter og storbedrifter (omtalt som Kombinater). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.

Utover i 1970-årene ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.

I 1983 gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard D-mark for å redde dets økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom Alexander Schalck-Golodkowski og Franz Josef Strauss. Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet Die Republikaner. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang.

Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.

Bergverk og energiproduksjon

DDR var verdens fremste produsent av brunkull og sto for omkring 25–30 % av produksjonen i verden, de største feltene ligger mellom Halle og Leipzig og mellom Cottbus og Hoyerswerde. Myndigheten satset på teknologiutvikling blant annet slik at brunkull kunne omdannes til koks til bruk i stålindustrien. Brunkull ble brukt til oppvarming og til kraftproduksjon. Bortsett fra brunkull hadde DDR relativt få mineralressurser. Utvinning av steinkull i Sachsen stanset nesten helt opp og DDR begynte å importere store mengder fra Polen og Sovjetunionen. DDR var verdens fjerde største produsent av kaliumkarbonat der 70 % gikk til eksport.

Industri

Industriutviklingen var sterkt styrt av staten som tok alle vesentlige beslutninger. Industripolitikken var basert på 5-års og 7-års planer. Målene for disse planene ble sjelden nådd, men planene styrte retningen på industriutviklingen. De tidlige planene hadde som mål å etablere en solid tungindustri som grunnlag for økonomien ellers: brunkullindustrien (utvinning og foredling) samt jern og stål ble prioritert. I 1960-årene la 7-års planene vekt på utvikling av eksportindustri som kunne hevde seg på verdensmarkedet. Maskinproduksjon, kjøretøyer og skipsbygging var de dominerende bransjene. Kjemisk industri var nest største sektoren innenfor industri målt produksjonsverdi. Ved Schwedt var det et stort petrokjemisk anlegg og oljeraffineri basert på olje i rørledning fra Sovjetunionen. Elektrisk industrien hadde et sentrum i Berlin. Produksjon av optisk utstyr og presisjonsinstrumenter foregikk for det meste i sør rundt Jena, Leipzig, Dresden og Karl-Marx Stadt. Industrien sto for omkring 48 % av sysselsettingen i landet, mens industrien sto for 76 % av BNP.

Forbruk og inntekt

Trabant 601.

Juwel-sigarettpakke, 1988.

Med det statlige boligbyggeprogrammet fra 1972 ble Plattenbau (Høyblokk) den viktigste boligtypen. Bilde fra Karl-Marx-Stadt (nåværende Chemnitz) i 1975.

DDR hadde høyest levestandard av de østeuropeiske landene under sovjetisk innflytelse. Levestandarden var lav etter vest-europeisk målestokk og langt under Vest-Tyskland. Forbruksvarer var ofte en knapphet i DDR, dels fordi mange industrivarer ble eksportert av hensyn til valutinntekt. Produktiviteten ble hemmet av den stadige mangelen på arbeidskraft i landet. Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom 3 500 og 6 900 DDR-mark mens et brød kostet fem pfennig.

Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden Intershop kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.

Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.

For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet 10 000 mark ny med ventetid og 30 000 mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.

Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.

Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.

En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby» Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».

I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ble ofte konsentrert i statlige boenheter.

Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til 1 200 mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til 1 800 mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.

Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.

Arbeids- og sosialrett

Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.

DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.

Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens

:

Land	Bruttonasjonal produkt per person i dollar (1987)	Energibruk per person målt i kg kull (1987)	Telefoner per 100 – personer	Fjernsynsapparater i bruk per 1 000 innbygger (1987)
Sosialistiske stater
DDR	11 860	7 276	23	754
Tsjekkoslovakia	9 709	6 364	24,6	285
Ungarn	8 260	3 819	15,2	402
Polen	6 879	4 945	12,2	263
Sovjetunionen	8 662	5 549	11,3	314
Kina	340	776	0,9	2,4
Ikke-sosialistiske stater
Vest-Tyskland	18 450	5 264	65	385
USA	18 570	9 542	76	811

Utenrikshandel

På grunn av mangel på viktige råvarer var utenrikshandel viktig for DDR og viktige importvarer var olje og en del halvfabrikata. Viktige eksportvarer var maskiner, kjemikalier, transportmidler og optiske produkter. Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent. Vest-Tyskland ble etterhvert den tredje viktigste handelspartneren. Importen besto for en stor del av råvarer, matvarer og industrivarer fra de andre sosialistiske landene i Øst-Europa. De statlige foretakenes (VEB, Volkeigene Betriebe) manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere i 1980-årene gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.

DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etter hvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser)

År	Utenrikshandel- omsetning til sammen	med sosialistiske land	med utviklings- land	med kapitalistiske industriland
1950	3 678	2 660	14	1 004
1960	18 487	13 799	791	3 897
1970	39 597	28 340	1 601	5 346
1980	120 101	79 810	7 331	32 960
1988	177 337	122 549	5 889	48 898

Kvinne- og familiepolitik

Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i Vest-Tyskland. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.

Kvinneandel i DDRs arbeidsliv

År	Totalt arbeidsaktive	derav kvinner	Kvinneandel i %
1950	7 196 000	2 880 000	40,0
1960	7 686 000	3 456 000	45,0
1970	7 769 000	3 750 000	48,3
1980	8 225 000	4 106 000	49,9
1986	8 548 000	4 200 000	49,1
Kilde: Statistisches Jahrbuch der DDR 1987, s. 17

I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødre. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble i 1970-årene satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødre kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var i 1970-årene 1 000 DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.

Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studenter med familie. Ektepar stilte først i køen når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-årene og fremover. Allikevel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-årene, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.

Sikkerhetspolitikk

Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av den kalde krigen snart gjenopprettet væpnede styrker. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De østtyske styrkene var da oppe i 170 000 mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten.

I 1948 ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte Volkspolizei» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra 1. mars 1956, knapt ett år etter dannelsen av Bundeswehr, ble Nationale Volksarmee (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra Wehrmacht og Waffen-SS en rolle. Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for Nationalkomitee Freies Deutschland i løpet av sovjetisk krigsfangenskap.

Egne militære styrker

Utdypende artikkel: Nationale Volksarmee

NVA-soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» marsjerer ved Neue Wache i Berlin

Foto: Michail Jungierek

Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som Nationale Volksarmee (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA ble opprettet i 1956. I 1962 ble det innført allmenn verneplikt med 18 måneder førstegangstjeneste i hæren og 24 måneder i marine og flyvåpen. Hæren hadde i 1989 en stående styrke på 120.000 hvorav 71.000 vernepliktig, tillegg var det en reserve på 330.000. Flyvåpenet hadde 375 kampfly samt en del helikoptre og spesialfly. I tillegg hadde DDR en del halvmilitære styrker med grensevakter (46.500), sikkerhetsstyrker (25.000) og arbeidsmilits (450.000). Marinen hadde 19 fregatter, 5 korvetter, 12 missilbåter og 20 torpedobåter. Hæren hadde rundt 3000 stridsvogner av sovjetisk opphav blant annet T-54, T-55 og T-72. NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten.

DDR brukte i 1980-årene over 6 % av brutto nasjonalprodukt på forsvaret (sammenlignet med 2 % i Danmark og 12 % i Sovjetunionen) og hadde 162 000 soldater.

Sovjetiske militære styrker i DDR

Det befant seg 400 000 sovjetiske soldater i DDR i 1988. Troppene, kalt GSSD, var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-årene ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av taktiske atomvåpen i de tyske områdene. Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen.

Grensetropper

Utdypende artikkel: DDRs grensestyrker

Utdypende artikkel: Den indre tyske grense

Grensetroppene i DDR var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 10 000 medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under NVA. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter diretkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

Andre sikkerhetsorganer

Vaktregiment Feliks Dzierżyński var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte Waldsiedlung i Wandlitz der nomenklaturaen i DDR bodde. Regimentet hadde i 1980-årene rundt 10 000 mann under våpen.

Aktør i den tredje verden

Fra midten av 1960-årene ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden. Ved starten av 1980-årene var mer enn tusen soldater fra NVA stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten.

Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte til oppmerksomhet fra resten av verden.

Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-årene. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon.

I 1970-årene fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig Vietnam, Mosambik, Etiopia og Angola.

Kriminalitet

Den offisielle krimraten var i DDR i 1980-årene 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per 100 000 innbyggere sammenlignet med 6 180 i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per 100 000 innbyggere i DDR sammenlignet med 7 031 i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, opp mot 90 prosent, ikke ble innrapportert. Dette gjelder også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk.

Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt.

Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene. I 1988 var det 9 124 registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per 100 000 innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har vist en annet bilde. Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; 2 364 forbrytelser per 100 000 innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland.

Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. For eksempel: kriminalitet som sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser var tatt ut av statistikken. Tar man dem inn igjen er DDRs oppklaringsrate nede i 55,2 prosent.

Befolkning

Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i den sovjetiske okkupasjonssonen. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for Oder-Neisse-linjen.

Befolkningen var overveiende etnisk tysk med en liten minoritet vestslaviske sorbere. Byer og tettsteder sto for 77 % av innbyggerne og kvinner utgjorde 52,7 % av befolkningen i 1985. Levealderen var 69,5 år for menn og 75,4 år for kvinner. DDR hadde offisielt en ateistisk ideologi og landet hadde religionsfrihet. Religionsutøvelse- og undervisning ble motarbeidet av myndighetene. Omkring 47 % av befolkningen ble regnet som protestantisk, 7 % katolikker og 46 % var uten tilknytning til religionssamfunn. Tysk var offisielt språk og dette ble talt av de aller fleste. Omkring 100 000 snakket polsk og 75 000 snakket sorbisk, mens jiddisch er forsvunnet fra landet..

Fra 1950 til 1978 sank folketallet i landet fra 18,36 millioner til 16,75 millioner, og skyldes hovedsakelig migrasjon før 1961 (omkring 3 millioner utvandret før 1961). Mot slutten av andre verdenskrig kom det rundt 4 millioner fordrevne og flyktning østfra inn i det som ble eller var den sovjetiske sonen. Folkestrømmen østfra var alle slags mennesker, var det hovedsakelig unge og godt utdannede (leger, ingeniører, vitenskapsfolk) som flyttet til Vest-Tyskland noe som hadde negative konsekvenser for landets økonomi og et fall i fødselstallene fordi de som reiste var i den meste fruktbare alderen. DDR hadde dermed i lang tid en aldrende befolkning. Etter oppføringen av Berlinmuren i 1961 tillot myndighetene stort sett bare eldre mennesker utenfor arbeidsstyrken å utvandre. I 1989 flyttet 300 000 til Vest-Tyskland.

Folketall og utvikling

Befolkningen i DDR minket faktisk hele den tiden staten eksisterte; den gikk fra 19 millioner i 1948 til 16 millioner i 1990. Det var to grunner til dette:

• Fra dannelsen av DDR til byggingen av Berlinmuren i august 1961 flyktet svært mange mennesker til vesten, først og fremst til Vest-Tyskland der de automatisk ble statsborgere. Politiske årsaker, familiegjenforening eller ønske om bedre arbeid og høyere levestandard var blant grunnene til dette. Også etter 1961 var det mange vellykkede fluktaksjoner. Fra 1949 til 1989 flyktet rundt 3 millioner mennesker, dvs gjennomsnittlig 75 000 mennesker i året. DDR på sin side utviste enkeltpersoner og tillot frikjøp av politiske fanger. Dessuten tillot DDR pensjonister å utvandre til Vest-Tyskland. På denne måten sparte staten pensjonspenger. Dette førte til at antall personer over 60 år i DDR sank fra 22,1 prosent i 1970 til 18,3 prosent i 1985 og gjorde DDRs befolkning gjennomsnittlig yngre enn Vest-Tysklands befolkning.

• Med innføringen av p-pillen og legalisering av abort sank fødselstallene. Som i andre utviklede land gikk trenden vekk fra storfamilien til familien med ett til to barn. DDR hadde svært lave fødselstall. Dette står i sterk kontrast til nabostaten Polen som i 1950 hadde en befolkning på 24 millioner (litt mer enn DDR) og som hadde 38 millioner innbyggere i 1990 (dobbelt så mange som DDR).

Innbyggere og sysselsatte i DDR i millioner mennesker (S. 8 og 17):

År	Innbyggere (Mio.)	Sysselsatte (Lærlinger ikke medregnet, Mio.)
1950	18 388	7 196
1960	17 188	7 686
1970	17 068	7 769
1980	16 740	8 225
1988	16 675	8 594

Folkegrupper

Minoriteter

DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet.

Sorbere

Det slaviske folkeslaget sorbere hadde en distinkt kultur og eget språk og rundt 100 000 mennesker snakket sorbisk i 1950-årene. Ved murens fall var de rundt 50–60 000. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. På grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etter hvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert.

Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere eksempler på voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi.

Jøder

Det var på det meste 4 500 jøder i DDR. Ved murens fall var det rundt 380 medlemmer i fem jødiske menigheter i DDR. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.

Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens antisemittiske politikk i 1950-årene. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som Slánský-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble muligens anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet Paul Merker ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være fransk agent og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. Merker ble rehabilitert først i 1956. I januar 1953 flyktet Julius Meyer, medlem av SED, representant i Volkskammer og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med Heinz Galinski.

Fra 1958 til 1989 hadde politbyrået i SED, DDRs maktsentrum, jødiske medlemmer (Albert Norden og Hermann Axen).

Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd Holocaust ble anerkjent som «Verfolgte des Naziregimes» (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer.

DDR definerte seg som en antifascistisk stat og var dertil sterkt Israel-fiendtlig. Den tok ikke på seg noe ansvar for Holocaust. I motsetning til Vest-Tyskland som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ga den ingen kompensasjon til jøder i utlandet som hadde vært ofre for det tredje rikes jødeforfølgelser under den annen verdenskrig.

Innvandrere

Det innvandret rundt 550 000 mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. I 1960-årene begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» (Gastarbeiter), mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» (Vertragsarbeiter).

Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen (1965), Ungarn (1967), Mosambik (1979) og Vietnam (1980). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba.

Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-årene. I 1981 arbeidet det 24 000 fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR (GSSD) levde det i 1989 cirka 190 000 utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var 45 000 utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til østtyskere og 9 000 studenter. Av de resterende var 94 000 fremmedarbeidere. To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i Tyskland.

Oversikt over fremmedarbeidere i DDR etter år (cirkatall)

År	1966	1967	1969	1970	1971	1974	1977	1978	1979	1980	1981	1984	1986	1987	1988	1989
Antall	3 500	14 000	14 134	12 200	14 800	18 680	16 500	18 692	20 597	26 006	24 000	29 000	61 000	52 015	87 793	93 568

Fremmedarbeidere i DDR 31. desember 1989 etter nasjonalitet (Cirkatall)

Antall	Nasjonalitet
59 000	Vietnam
15 100	Mosambik
8 300	Cuba
1 300	Angola
900	Kina

Sovjetborgere

Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode.

De 330 000 sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet.

Flyktninger

DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra den spanske borgerkrigen, algirske FLN-krigere, sydafrikanske ANC-aktivister, palestinere fra PLO, namibiske SWAPO-medlemmer og over 2 000 chilenere som hadde flyktet fra Pinochets diktatur.

Helse og levealder

På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i 1981 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per 10 000 innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom østtysk og vesttysk dødsrate kommer av den høyere østtyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per 10 000 innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland.

Barnedødelighet og forventet levealder

Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens.

Land	Barnedødelighet per 1 000 fødsler (1989)	Forventet levealder ved fødsel (1989)
Sosialistiske stater
DDR	10	72,8
Tsjekkoslovakia	13	71,7
Ungarn	20	69,1
Polen	21	70,2
Sovjetunionen	25	69,2
Kina	32	ikke kjent
Ikke-sosialistiske stater
Vest-Tyskland	5	75,9
USA	11	75,4

Språk

Dialekter i DDR rundt 1990.

Området som utgjorde DDR var tyskspråklig. I områdene rundt distriktene Dresden og Cottbus ble også de vestslaviske språkene oversorbisk og nedersorbisk brukt av de sorbiske minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering.

Benrahterlinjen delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene Mecklenburgisch-Vorpommersch og Mark-Brandenburgisch/Märkisch snakket.

Religion

I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte evangeliske kirker (fra 1969 sammenslått i Bund der Evangelischen Kirchen) og den romersk-katolske kirke fantes det følgende frikirker: Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR, Bund Freier evangelischer Gemeinden, Evangelisch-methodistische Kirche, Herrnhuter Brüdergemeine, Mennonit-menigheten og kvekere. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR.

I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %.

Fra 1980-årene dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten.

Jødiske menigheter

Det fantes jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt 4 500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på fem menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.

Se eget avsnitt om jøder i DDR.

Forholdet mellom kirkesamfunn og staten

DDR var en stat som med basis i marxismen-leninismen forfektet et ateistisk livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. Et eksempel er Jugendweihe, en form for ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR.

SEDs sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær.

Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten.

Turisme

1976: Tsjekkoslovakiske turister på Berlins Alexanderplatz.

DDR-borgere som turister

Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var Rügen og Usedom såvel som det saksiske Sveits og Thüringerskogen. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba.

Utlendinger som turister i DDR

Pakketurer

En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av Reisebüro der DDR, den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød.

Individuelle reiser

Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter. Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visum, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig.

Riksvåpen

DDRs riksvåpen
(12. januar 1950 til 28. mai 1953).

DDRs riksvåpen
(28. mai 1953 til 26. september 1955).

DDRs riksvåpen. Endelig versjon fra 1955 til 1990.

Det østtyke riksvåpenet liknet det sovjetrussiske og bestod av hammer og passer – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt Arbeiter- und Bauern-Staat DDR («arbeider- og bondestaten DDR»).

Første utkast til riksvåpen ble laget av Fritz Behrendt og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på Heinz Behlings arbeid.

Etter lov av 26. september 1955 ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av 1. oktober 1959 ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-årene i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.»

Etter forslag av DSU besluttet det første fritt valgte Folkekammeret i DDR 31. mai 1990 at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere.

Utdannelse

Østtysk karakterbok.

Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6–17 år. Staten drev daghjem, barnehager, polytekniske skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass. Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem. Margot Honecker var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963–1989.

DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk . Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt.

Daghjem

Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Østtyske daghjem (Kinderkrippe) var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene (Kindergarten). Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse.

I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna.

Barnehager

Østtyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnehagedekning på 94 prosent.

De polytekniske skoler

DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag.

Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien.

Spesiell vekt ble det lagt på å lære russisk. Det var også mulig å lære engelsk og fransk. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling.

Yrkesrettet utdanning

Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk.

Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta abitur som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet.

Universiteter

Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken.

Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs.

Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine.

Det var syv universiteter i DDR:

• Humboldt-Universität i Berlin
• Technische Universität i Dresden.
• Ernst-Moritz-Arndt-Universität i Greifswald.
• Friedrich-Schiller-Universität i Jena.
• Martin-Luther-Universität i Halle-Wittenberg.
• Karl-Marx-Universität i Leipzig (nå: Universität Leipzig)
• Wilhelm-Pieck-Universität i Rostock (nå: Universität Rostock)

Samferdsel

En stor del av godset ble fraktet med jernbane og det ble bygget få nye veier i DDR-tiden. Havnene ved Østersjøen, særlig Rostock, ble bygget ut og forbedret. Vannveiene inne i landet hadde liten betydning.

Telekommunikasjon

Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonssystem, som seg hør og bør et diktatur. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og 16 476 telexstasjoner. Begge disse nettverkene ble drevet av Deutsche Post der DDR. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49.

Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var umulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv om områdenummer var blitt gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler.

I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved Fürstenwalde for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte Intersputnik.

Kultur

Kultur og utdanning i det tidligere DDR var noe staten tok svært alvorlig og kontrollerte nøye. Grunnloven fra 1968 la vekt på en sosialistisk kultur, at arbeiderne skulle ha tilgang til kulturlivet og at kulturarbeidere skulle ha nær kontakt med folkets liv og levnet. «Kroppskultur, sport og turisme er elementer i den sosialistiske kulturen og fremmer en mangfoldig kroppslig og åndelig utvikling hos befolkningen».^{[trenger referanse]}

Allerede i 1957 fantes det hele 86 teater, 40 symfoniorkester, 11 092 bibliotek, 284 hjemsteds-, kunst- og naturhistoriske museer, 803 kulturhus, 451 klubbhus, 6 profesjonelle folkekunstgrupper og 3 078 kinoer. I 1988 fantes det 18 505 statlige, fagforenings- og vitenskapelige bibliotek, 1 838 kultur- og klubbhus, 962 ungdomsklubber, 111 musikkskoler, 213 teater, 88 orkester, 808 kinoer, 10 kabaretteater, 741 museer og 117 dyrehager med eksotiske eller lokale dyrearter.

Teater og kabaret spilte en viktig rolle for folk i det tidligere DDR og det fantes et meget aktivt og dynamisk miljø, først og fremst i Berlin. Den berømte operaen i Dresden, Semperoper, ble ødelagt under krigen. I 1985 ble den gjenåpnet. Friedrichstadt-Palast i Berlin er det siste store praktbygget som ble reist i DDR-tiden.

Et spesielt trekk ved kulturlivet i det tidligere DDR var det brede spekteret av rockeband som sang på tysk. Skalaen gikk helt fra soleklare "statsrockeband" som Puhdys til kritiske band som Silly og Renft. Noen grupper som Karat eller City opplevde også internasjonal suksess.

Fjernsyn

DDR hadde to tv-kanaler; DDR 1 og DDR 2. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som Tal der Ahnungslosen, «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten Karl-Eduard von Schnitzler, ble etter hvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.

Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het Aktuelle Kamera og det mest populære underholdningsprogrammet het Ein Kessel Buntes.

I rødt de deler av DDR der man ikke kunne motta radio- eller fjersynssignaler fra Vest-Tyskland medregnet Vest-Berlin.

Musikk

Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av 1960-årene. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.

To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som Neues Leben og Magazin. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.

Litteratur

«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR. Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.

I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.

Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.

Mellom 1949 og 1961 ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som Amts für Literatur und Verlagswesen (Kontor for litteratur og forlag) og Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen i 1950-årene tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt Aufbau (oppbygning, konstruksjon).

Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter. I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns Ankunft im Alltag fra 1961 og Christa Wolfs Der geteilte Himmel er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.

Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-årene, fikk et skudd for baugen.

Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn, men individets problemer i et sosialistisk samfunn.

Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland.

Et viktig begrep i DDR-litteraturen i 1980-årene var Prenzlauer-Berg-Forbindelsen. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.

I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.

Kjente forfattere og utvalgte verker

• Wolf Biermann: diktsamlingene Die Drahtharfe (1965), Mit Marx- und Engelszungen (1968). Et utvalg på norsk som Songar til piggtrådharpe (1971)
• Jurek Becker: Jakob løgneren (1969, norsk 2004)
• Volker Braun: Ufullendt historie (norsk 1979)
• Werner Bräunig: Rummelplatz (1965)
• Günter de Bruyn: Ein schwarzer abgrundtiefer See (1963)
• Franz Fühmann: Zweiundzwanzig Tage oder Die Hälfte des Lebens
• Peter Hacks: Die Sorgen und die Macht (1960)
• Christoph Hein: Drageblod (1985, norsk 1985)
• Wolfgang Hilbig: Eine Übertragung (1989)
• Stefan Heym: Collin (1979, norsk 1980)
• Uwe Johnson: Dialog over muren (norsk 1966), Jahrestage (1970–1983)
• Hermann Kant: Die Aula (1965), Der Aufenthalt (1977)
• Sarah Kirsch: Rückenwind (1976)
• Günter Kunert: Im Namen der Hüte (1967)
• Reiner Kunze: Zimmerlautstärke (1972), De vidunderlige årene (1976, norsk 1977)
• Irmtraud Morgner: Leben und Abenteuer der Trobadora Beatrriz nach Zeugnissen ihrer Spielfrau Laura (1974)
• Heiner Müller: Philoktet (1965)
• Dieter Noll: Werner Holts eventyr (1960/1963, norsk 1968)
• Ulrich Plenzdorf: Den unge W.og hans nye lidelser (1973, norsk 1974)
• Christa Wolf: Der geteilte Himmel (1961), Om Christa T. (norsk 1970), Kassandra (1983, norsk 1985), Medea, stemmer (1996, norsk 1998)

Idrett

Katarina Witt, kunstløperske

Foto: Wolfgang Thieme, Deutsches Bundesarchiv, 5. januar 1988

Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» (Kinder- und Jugendsportschulen). Den idrettsmedisinske tjenesten (Sportsmedizinische Dienst der DDR) var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.

Systemet oppfordret til masseidrett. Walter Ulbrichts uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger». I 1988 fantes det 10 674 sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, 159 006 idrettsdommere og 264 689 øvelsesledere. Det fantes 330 idrettsstadioner og 1 220 sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen 1 064 000 barn og ungdom.

I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestasjonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettsutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingsystemet hadde betegnelsen Staatsplanthema 14.25 og ble først offentlig kjent etter murens fall.

DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under de olympiske leker i 1968 i Mexico fikk DDR 25 medaljer, i 1972 i München 66 medaljer og i 1988 i Seoul 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.

Utdypende artikkel: DDRs herrelandslag i fotball

Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; Vest-Tyskland 1974, selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I Vest-Tyskland 1974 oppnådde DDRs landslag sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo Vest-Tyskland 1–0, etter en scoring av Jürgen Sparwasser. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i 1988.

Fridager

Dato	Norsk navn	Tysk navn	Kommentarer
1. januar	Nyttårsdag	Neujahr
Bevegelig fridag	Langfredag	Karfreitag
Bevegelig fridag	1. påskedag	Ostersonntag
Bevegelig fridag	2. påskedag	Ostermontag	Var ikke offisiell fridag etter 1967.
1. mai	1. mai	Tag der Arbeit	Arbeidernes dag
8. mai	Frigjøringsdagen	Tag der Befreiung	Var offisiell fridag til 1967 og unntaksvis 1985.
Bevegelig fridag	Farsdag / Kristi Himmelfartsdag	Vatertag / Christi Himmelfahrt	Torsdag etter den femte søndagen etter påske. Var ikke offisiell fridag etter 1967.
Bevegelig fridag	Pinsedagen	Pfingstmontag	50 dager etter 1. påskedag
7. oktober	Republikkens dag	Tag der Republik	Nasjonal festdag
25. desember	1. juledag	1. Weihnachtsfeiertag
26. desember	2. juledag	2. Weihnachtsfeiertag

DDR i film og TV

Om livet i DDR og Øst-Berlin:

• Good bye, Lenin!
• Weissensee- Eine Liebesgeschichte
• De andres liv
• Sonnenallee
• NVA
• Drei roter stern
• Die Stille nach dem Schuß
• What Revolution?
• Mrs. Ratcliffe's Revolution
• Helden wie wir
• Das Wunder von Berlin
• Spur der Steine
• Der Tunnel
• Deutschlandspiel
• Deutschland 83
• Weissensee

DDR og Norge

DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-årene. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med Hallsteindoktrinen. Historikeren Sven G. Holtsmark har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati».

DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før 1973. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det.

Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner

Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var Sambandet Norge-Folkedemokratiene (SNF) der den mangeårige sekretæren Georg Rosef lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, DDR-komiteen innad i SNF som var ledet av Sigurd Mortensen i mange år og Norges Kommunistiske Parti, som var SEDs broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land.

Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var landets utenriksministerium (MfAA) og Ministeriet for Statens Sikkerhet (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde Georg Rosef tilknytting til Stasi. Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen. Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken.

Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i 1973 ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten.

Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt Kontaktarbeit i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som Knut Løfsnes i Sosialistisk Folkeparti, som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge.

Selv om Norge anerkjente DDR i 1973 slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasis virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere.

Øst-Tyskland i dag

Rivningen av DDRs parlamentsbygning, Palast der Republik.

Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter Berlinmuren og en rekke andre DDR-byggverk som Palast der Republik, Hotel Unter den Linden, Palasthotel og Utenriksministeriet har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. Fernsehturm, kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag.

Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße.

Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST»

Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, et tidligere Stasi-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. Murmuseet i Berlin er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren.

Den føderale stiftelsen Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR.

En del kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren Hubertus Knabe mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt. Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn for eksempel ikke har hørt om Stasi.

Tidslinje

• 7. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk (Deutsche Demokratische Republik) grunnlagt i den sovjetiske sonen av Tyskland. Dette ble ikke godtatt i vest.
• 17. juni 1953 Arbeideropprør i Berlin: Arbeidere protesterte for bedre vilkår, kortere arbeidsdag og frie valg. Samme ettermiddag ble opprøret brutalt slått ned av den sovjetiske hæren. Dagen for folkeoppstanden ble året etter gjort til offentlig høytidsdag i Vest-Tyskland, og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin ble gitt navnet Straße des 17. Juni.
• 13. august 1961 Berlinmuren ble påbegynt. Dette markerte den fysiske delingen av øst og vest.
• 3. mai 1971 gikk Walter Ulbricht av og ble erstattet av Erich Honecker.
• 21. desember 1972 ble den såkalte Grundlagenvertrag undertegnet, den viktigste avtalen som fulgte av Willy Brandts Ostpolitik. Der ble Den tyske demokratiske republikk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland. Denne politikken førte også til at andre NATO-land anerkjente DDR.
• 26. juni 1981 Siste henrettelse i Øst-Tyskland finner sted. Oberst Werner Teske i Stasi blir henrettet i Leipzig for planlagt forræderi
• 1987 Øst-Tyskland avskaffer dødsstraff.
• 18. oktober 1989 Erich Honecker måtte gå av etter en rekke med demonstrasjoner. Han ble erstattet av Egon Krenz.
• 9. november 1989 Etter massivt press kunngjorde generalsekretær Krenz gjennom politbyråmedlemmet Günter Schabowski at grensepasseringer til Vest-Berlin skulle tillates, men grensevaktene ble ikke informert om reglene for passeringene. Dette førte til at folk ble sluppet ukritisk igjennom, og folk begynte å rive den forhatte muren.
• 18. mars 1990 Det første og siste frie valget i DDRs historie ble gjennomført. CDU vant en stor seier ved å love gjenforening med Forbundsrepublikken Tyskland. Lothar de Maizière ble DDRs siste statsminister.
• 1. juli 1990 inngikk de to tyske statene en valutaunion.
• 12. september 1990 ble det undertegnet en avtale mellom de to tyske statene og seierherrene fra andre verdenskrig. Dette var det siste hinderet for den tyske gjenforeningen.
• 3. oktober 1990 opphørte Den tyske demokratiske republikk å eksistere, og dens territorium ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.

Se også

• Språkbruk i DDR
• Ostalgie
• Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit
• Ministerium für auswärtige Angelegenheiten
• Palasthotel
• Heinz Hoffmann
• Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft
• Den indre tyske grense
• Den tyske demokratiske republikks president

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Peter Bruhn: 17. Juni 1953 – Bibliographie. Berlin: Berliner Wissenschaftsverlag, 2003. 341 p. ISBN 3-8305-0399-7
• Mary Fulbrook, Anatomy of a Dictatorship. Inside the GDR 1949–1989, Oxford University Press, New York, 1995, ISBN 0-19-820312-8.
• Mary Fulbrook, The People's State: East German Society from Hitler to Honecker, Yale University Press, 2005. 352 pp. ISBN 0-300-10884-2, ISBN 978-0300108842
• William Glenn Gray; Germany's Cold War: The Global Campaign to Isolate East Germany, 1949–1969, University of North Carolina Press. 31. mars 2003, ISBN 0807827584, ISBN 978-0807827581
• Jonathan Grix; The Role of the Masses in the Collapse of the GDR, University of Birmingham, Macmillan, 24. november 2000, ISBN 978-0333800980
• Sven G. Holtsmark: Avmaktens diplomati. DDR i Norge 1949–1973, Akademisk publisering, Den norske historiske forening, Oslo, 1999, ISBN 82-91222-00-2, ISBN 9788291222004 Omtale av boken
• Konrad H. Jarausch and Eve Duffy; Dictatorship as Experience: Towards a Socio-Cultural History of the GDR, Berghahn Books, 1. oktober 1999, ISBN 1571811826, ISBN 978-1571811820
• Jahn Otto Johansen, Reisebrev fra det annet Tyskland, Aschehoug 1997.
• John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, 31. august 2000, viii + 472 pp., ISBN 0-7923-6487-2, ISBN 978-0792364870
• Andrew I. Port, Conflict and Stability in the German Democratic Republic, Cambridge University Press, 22. mars 2007, ISBN 0521866510, ISBN 978-0521866514.
• Ruth Reiher, Antje Baumann (Hg.), Vorwärts und nichts vergessen : Sprache in der DDR – was war, was ist, was bleibt, Berlin, 2004, ISBN 3746681189, ISBN 978-3746681184.
• Turid Astrid Sandsleth Reksten, Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR, Oslo 2007 Kan lastes ned her
• Jonathan R. Zatlin, The Currency of Socialism – Money and Political Culture in East Germany. Cambridge University Press, 5. mars 2007, ISBN 0521869560, ISBN 978-0521869560

Eksterne lenker

• (en) German Democratic Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• DDR Museum Berlin – DDRs kultur