Markion
| Markion | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 85 Sinope | ||
| Død | ca. 160 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, filosof | ||
| Far | Philologus of Sinope | ||
Markion av Sinop (gresk: Μαρκίων[1][2] Σινώπης; født ca 85, død ca. 160) var en betydningsfull figur i tidlig kristendom, og kjent som grunnleggeren av en kristen bevegelse som hadde en del likhetstrekk med gnostisismen. Hans teologi avviste guddommen beskrevet i de jødiske skriftene og Den hebraiske Bibelen, og skilte ut Jesus Kristus’ far som den sanne Gud. Kirkefedrene fordømte Markion, som ble bannlyst av den tidlige kristne ortodoksi. Han utga sin egen liste over bøker i Det nye testamente,[3] noe som ble en katalysator i prosessen med å utvikle en bibelsk kanon for Det nye testamente ved å tvinge den tidlige kirke til et gjensvar på Markions krav. I katolsk kirkehistorie betegnes Markion som erkekjetter, men han fikk likevel stor betydning for ettertiden, ettersom hans lære ble et viktig tema i tidlige kristne forsvarsskrifter. I liberale teologiske kretser er Markion delvis blitt rehabilitert som en slags oldkirkelig reformator.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]
Markion ble født før 100 e.Kr. (som oftest angis: ca. 85 e.Kr.) i handelsbyen Sinop ved Svartehavet. Ifølge kirkelige legender ble han utstøtt fra den lokale menigheten (der hans far angivelig var biskop) for å ha forført en jomfru; denne legenden kan imidlertid være en allegori, med jomfruen som et symbol på kristenheten. Omkring år 135 reiste han til Roma og donerte en betraktelig sum penger (200.000 sesertier fra sin virksomhet som skipsreder) til den lokale menigheten.[4] Her ble han kjent med gnostikeren Cerdo eller Kerdon[5][6] og utviklet sin egen teologi. I 144 ble han angivelig ekskommunisert; pengegaven ble returnert, og Markion grunnla sin egen menighet. Markions omfattende reisevirksomhet førte til at læren hans utbredte seg raskt i hele området rundt Middelhavet. Markion døde sannsynligvis før keiser Marcus Aurelius besteg tronen i 161. På keiser Konstantins tid ble markionittene forfulgt, også i områder der de var mer tallrike enn andre kristne grupperinger. Selv i privathus ble det forbudt å holde markionittiske gudstjenester. Markionittiske gudshus (som merkelig nok bar navnet «synagoger») ble ødelagt, og jordeiendommer konfiskert. Mange markionitter sluttet seg til manikeismen, og fra og med 500-tallet eksisterte det ikke lenger noen egne markionittiske menigheter. Det er et omstridt tema hvorvidt stridighetene mellom katolske og markionittiske kristne gjorde det enklere for islam å vinne fotfeste.
Teologi
[rediger | rediger kilde]Markion var den første teologen som skilte systematisk mellom Det nye testamentes gud, som altså var Jesu far, og Det gamle testamentes gud (demiurgen), som hadde skapt universet. Markion avviste Toraen og hele Det gamle testamente. Ifølge Markion var det nok å tro på «kjærlighetens Gud», for å bli frelst. På samme måte som gnostikerne postulerte han at det fantes to guder, men i motsetning til gnostikerne innførte han aldri en «hemmelig» lære. Markion mente at demiurgen og kjærlighetens gud ikke hadde noe med hverandre å gjøre; før han åpenbarte seg gjennom Jesus, hadde kjærlighetens gud vært en totalt «fremmed» gud.[7]
Betydning for ettertiden
[rediger | rediger kilde]På Markions tid og i lang tid etterpå benyttet de kristne ingen annen bibel enn Det gamle testamente i forskjellige oversettelser. Markion var den første som satte sammen en egen kristen kanon. Denne bestod av et evangelium og ti brev som ble tilskrevet Paulus.[8] (Ifølge Tertullianus var det Markion som «oppdaget» Paulus' brev til galaterne.) Markion tok ikke med Det gamle testamente i sin kanon av hellige skrifter. Markions arbeid på dette området fungerte som en pådriver for at også katolske kristne skulle utforme en egen kanon av spesifikt kristne skrifter, noe som skjedde først i det 4. århundre, da Athanasius av Alexandria fastla hvilke skrifter som skulle inngå i Det nye testamente.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ First Apology of Justin Martyr, XXVI.5
- ^ Genitive: Μαρκίωνος.
- ^ Bruce, F. F. (1988): The Canon of Scripture. InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-1258-5. s. 134
- ^ Lampe, Peter (2003): Christians at Rome in the First Two Centuries, overs. Michael Steinhauser London, s. 241-256.
- ^ https://runeberg.org/salmonsen/2/4/0765.html
- ^ https://biblehub.com/library/irenaeus/against_heresies/chapter_xxvii_doctrines_of_cerdo_and.htm
- ^ Head, Peter M. (1993): «The Foreign God and the Sudden Christ», Tyndale Bulletin 44 (2), s. 307-321; online Arkivert 11. mars 2008 hos Wayback Machine..
- ^ Price, Robert M. (2006): The Pre-Nicene New Testament, Salt Lake City, s. 315-316.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Blackman, E.C. ([1948] 2004): Marcion and His Influence, ISBN 978-1-59244-731-2.
- Dahl, Nils Alstrup (978): «The Origin of the Earliest Prologues to the Pauline Letters», Semeia 12, s. 233–277.
- Hoffman, R. Joseph (1984): Marcion, on the Restitution of Christianity: An Essay on the Development of Radical Paulist Theology in the Second Century, ISBN 0-89130-638-2.
- Knox, John (1942): Marcion and the New Testament, ISBN 0-404-16183-9.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]