Fjøs
Et fjøs (fra «norrønt» fjós, «fe-hus») er en bygning som er oppført for å gi natte- og vinterly for husdyr eller rom i en driftsbygning som er innredet for dyra. Vanligvis er det storfe (kuer) i et fjøs og småfe (sauer og geiter) i saue- eller geitefjøs, mens hester plasseres i en stall. På de fleste andre språk har husrom for hester og andre husdyr samme betegnelse.
Kufjøs finnes i dag som to hovedtyper: det tradisjonelle båsfjøset og nyere lausdriftfjøs (løsdrift- eller bingefjøs). Etter 2024 vil det ikke lenger være lov å bruke båsfjøs, og om man bygger nytt i dag, må man bygge for lausdrift. Forskjellen på disse er at i et båsfjøs står kyrne stedbundet i en bås, mens i et lausdriftfjøs går kyrne forholdsvis fritt.
Historikk
Fjøset kunne enten være en selvstendig bygning eller det kunne være et rom for husdyr i en størredriftsbygning på en gård. I langhuset fra jernalderen var det slik at folk og husdyr på gården holdt til i samme hus, men i hver sin ende. Da skikken med å lafte tømmerhus kom til landet i middelalderen fikk gårdene mange hus, ett hus til hvert formål. Det kunne være et fjøs for storfe, et for sauer og et tredje for geiter. Møkka ble kastet ut gjennom en møkkaglugge utenfor fjøset. I dagens fjøs havner møkka enten i møkkakjelleren eller i en kum utenfor fjøset.
Fra opplysningstiden på slutten av 1700-tallet begynte den store landbruksreformasjonen med omlegging av norsk jordbruk fra sjølberging til salgsjordbruk. Det kom etter hvert en ny type bygninger på norske gårdstun, nemlig større sammenbygde driftsbygninger. Dette var en omlegging som foregikk gjennom hele 1800-tallet. Fjøset endret seg nå fra å være en selvstendig bygning til å bli et rom i en større driftsbygning. I slike bygninger er låve og fjøs under samme tak. Dette lettet transporten av dagsrasjoner med høy. I dag bygges det sjelden fjøs med låve.
I det moderne fjøset på 1800-tallet ble møkka sopt ned i ei renne som gikk til møkkakjelleren. Møkka ble tatt ut om våren og spredt på åkrene som gjødsel (hevd, hebd). I dag tynnes møkka ut og sprøytes ut som gylle (flytende blanding av naturgjødsel og vann).
Selve møkkarenna, gulvet bak dyrene, ble tidligere også kalt flor. I denne betydningen har ordet sammenheng med det engelske floor. Samme betegnelse ble også brukt om hele fjøsbygninger, for eksempel i sammenstillinger som sommerflor og saueflor.
Da det etter hvert også ble vanlig med utedo, ble gjerne dette også et lite rom ved siden av fjøsgangen, med nedløp til møkkakjelleren.
Tømmerfjøsen som hadde tregulv, og derved lettere kunne holdes rein, ble seinere kaldt ”lågfjøs” på grunn av at de var så veldig lave. Lemfjøs, var navnet på en annen type fjøs som var betydelig mye høyere. Oftest ble kyrne plassert i den ene delen av fjøsen, og sau og geit i den andre delen. Så, rundt århundreskiftet, kom ytterligere en type fjøs som ble kalt djupstål-fjøset. Den hadde en lav lem og rom til høystål ved siden. Av de 2 sist nevnte fjøs-typene finnes det mange variasjoner mens lågfjøset er omtrent forsvunnet. Større fjøser, så kalte stadsfjøser, ble ikke brukt før i begynnelsen av 1930-tallet da landbruksdepartementet gav tilskudd til bygging av disse.[1]
-
-
Gammelt sauefjøs i Rosendal -
Tradisjonelt fjøs for storfe fra Østerdalen, nå på Glomdalsmuseet. Legg merke til at fjøset har ildsted og røykpipe. Kuene fikk såkalt sørpe, en blanding av halm, lyng, skav, mose – med varmt vann over. -
Gamle bygninger og uthus ved Husantunet i Alvdal: fjøslåve, fjøs, sauefjøs, trøskelåve, løe og stall. Bygdetunet er del av Nordøsterdalsmuseet -
Fjøset på Tofte gård i Dovre i Oppland -
Fjøset til Rasmusgården på Røros. Gården omtales for første gang i 1722. -
Gammelt båsfjøs på Maihaugen på Lillehammer, med seng for budeie
.jpg)
Se også
Referanser
- ^ Ersfjordbotn i gamle dager, historie og fortellinger fra bygdesamfunnet Ersfjordbotn og bosetningene på yttersida, forfatter Henrik Norrie, 2011
Litteratur
- Hilmar Stigum; Vår gamle bondekultur
Eksterne lenker
- (en) Animal stalls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
