Barentsregionen
Barentsregionen omfatter de 13 fylker, län og russiske føderasjonssubjekter som er del av det politiske Barentssamarbeidet. Barentsregionen har ved flere anledninger blitt utvidet og per i dag omfatter dette:
- Nordland, Troms og Finnmark fylker i Norge
- Västerbottens län og Norrbottens län i Sverige
- Lappland, Norra Österbotten og Kajanaland i Finland
- Murmansk oblast, Arkhangelsk oblast med Nenetsk autonome okrug, republikken Karelia og republikken Komi i Russland.
Regionen strekker seg over et enormt landområde på 1 755 800 km² (mer enn fem ganger Norges størrelse), med en total befolkning på bare 5,54 millioner mennesker, hvorav omtrent 4,5 millioner i Russland. Regionens viktigste naturressurser er olje og gass (hovedsakelig offshore i selve Barentshavet og på land i Russland), tømmer, mineraler og fisk.
Barentssamarbeidet
Etter et initiativ av Norges daværende utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, i 1992 ble Barentssamarbeidet formelt etablert ved Kirkeneserklæringen i januar 1993. Den underliggende forutsetningen for etableringer var at nært samarbeid skulle sikre fred og stabilitet i regionen og redusere mulige spenninger. Dette målet er allerede innfridd og med Barentssamarbeidet har det vokst frem en tettere kontakt mellom folk i regionen.
I tillegg til de fire landene i Barentsregionen, var også Danmark, Island og EU med på å signere Kirkeneserklæringen. Representanter fra landene som signerte Kirkeneserklæringen er medlem av Barents Euro-Arktiske Råd. (Barents Euro-Arctic Council - BEAC). BEAC møtes annet hvert år på utenriksministernivå i landet som har formannskapet i den perioden. Formannskapet veksler mellom de fire Barentslandene. Målet er å fremme økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen og derved bidra til en fredfull utvikling i den nordligste delen av Europa. På møtene i BEAC har Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Polen, Storbritannia og USA observatørstatus.
I januar 2008 ble det Internasjonale Barentssekretariatet opprettet, som skal være et felles sekretariat for alle medlemslandene i BEAC. Kontoret ble lagt til Kirkenes, hvor også det norske Barentssekretariatet holder til.
Barentssamarbeidet har som intensjon å skape tettere samarbeid innen Barentsregionen. Samarbeidet mellom folk i regionen går flere århundrer tilbake i tid, da man hadde Pomorhandel mellom folk i Nord-Norge og russere helt til Arkhangelsk og de omkringliggende områder. Etter 50 år til kald krig og politisk spenning i nord, ønsket man med etableringen av Barentsssamarbeidet å styrke de nære relasjonene mellom folk i regionen. Gjennom prosjektfinansiering og folk til folk samarbeid har man lagt til rette for at folk på begge sider av grensen kan treffes og lære av hverandre. I løpet av 16 år har Barentssekretariatet finansiert rundt 3200 norsk-russiske samarbeidsprosjekter innenfor kulturliv, idrett, utdanning, organisasjonsarbeid, ungdomsarbeid og næringsliv for å nevne noen sektorer. «Barentssekretariatet».
Betydelige økonomiske, kulturelle, språklige og religiøse forskjeller i regionen har vært en utfordring for samarbeidet. De siste 15 årene har det vært en yndet øvelse fra norsk side å karakterisere den norsk-russiske grensen i nord som den grensen i verden der forskjellene i inntekter og levekår er størst. En nylig publisert rapport sier imidlertid at «mange profesjoner innenfor privat sektor i Russland i dag har et lønnsnivå som relativt sett kan konkurrere med Norge». «Gass-Finnmark får problemer». DN.no. 31. juli 2008. Man ser en stadig økende handel og interaksjon over landegrensene. Ikke minst er det ventet at den kommende utbyggingen av gassfeltet Sjtokman i russisk del av Barentshavet, hvor norske StatoilHydro har en andel på 24 prosent i utbyggingsselskapet, vil medføre en stor økning i næringssamarbeidet i Barentsregionen.
Den 27. april 2010 vil for alltid stå som en av de store merkedager for Barentsregionen og Barentssamarbeidet. Da signerte Norges statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev en delelinjeavtale for Barentshavet, og avsluttet dermed et arbeid hvor det tok 40 år å komme til enighet. Både Jens Stoltenberg og Dmitrij Medvedev fremhevet i sine taler den betydning som det regionale Barentssamarbeidet har hatt for å komme til enighet om de viktige havområdene i Barentshavet. Mangeårig NRK-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeld uttalte høsten 2009 at dersom man klarer å få i land denne avtalen vil det være den viktigste frukt av det unike regionale Barentssamarbeidet på Nordkalotten. (Hans Wilhelm Steinfeld, NRK Urix 15. oktober 2009)
Grensepassering og visum
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har uttalt at Barentssamarbeidet er et eksempel til etterfølgelse for hvordan Russland ønsker å samarbeide med sine naboland. Lavrov besøkte Kirkenes og Murmansk sammen med sin norske kollega Jonas Gahr Støre i juni 2008. Her fremhevet begge ministerne hvor viktig det var å fortsatt jobbe for å bedre samarbeidet over den norsk-russiske grensen. Den 2. november 2010 signerte de to ministerne en avtale om etableringen av en visumfri sone i grenseområdet mellom Sør-Varanger i Norge og Petsjenga-Nikel i Russland. Sonen vil strekke seg rundt 30 kilometer inn på hver side av grensen og dette skal være en avgrenset område hvor russere og nordmenn skal bevege seg fritt med egne ID-kort for grensesonen. Det bor i dag rundt 55.000 innbygger i dette området, hvorav 45.0000 bor på russisk side. De vil dermed kunne jobbe og handle på begge sider av grensen. Det er planlagt at den visumfrie sonen blir iverksatt høsten 2011.
Av ting som man sliter med for å bedre samarbeidet over grensene er grensepasseringen fortsatt er tidkrevende. En ting er persontransport. En annen ting er innføring av varer og utstyr til og fra Russland. En annen og hemmende faktor har vært infrastrukturen i området. De siste årene har det imidlertid blitt gjort en rekke utbedringer og planarbeid for å endre på situasjonen. Den mest brukte veien mellom Kirkenes og Murmansk, den 250 km lange Petsjengaveien, har fått en kraftig oppgradering i 2008 og 2009 med nytt asfaltdekke nesten hele veien frem til byen Sputnik i Petsjenga Rayon. De militære restriksjonene på ferdsel langs denne veien har også blitt fjernet slik at den kan brukes alle dager i uken og det er igjen mulig å besøke alle de russiske grensebyene når man vil. På norsk side pågår planarbeidet med å bygge ny E105 fra grenseovergangen på Storskog til Kirkenes. I forbindelse med etableringen av den visumfri sonen planlegges det også utbygging av grensestasjonen på Storskog og Boris Gleb for å møte den økte trafikken.
Flyforbindelsen mellom Norge og Russland har vært dårlig. Aeroflot-Nord har kjørt ruten Tromsø-Murmansk-Arkhangelsk siden 1993 med godt belegg og det er for øyeblikket den eneste flyforbindelsen mellom Norge og Russland i nord. Widerøe opprettet flyrute mellom Kirkenes og Murmansk i august 2007, men denne ble nedlagt året etter. SAS har sett på muligheten for å åpne en ny flyrute mellom Tromsø og Murmansk, mens Norwegian har konsesjon på flyruten Oslo-Murmansk. Det foreløpig uklart om det blir oppstart på disse rutene.
Barentssamarbeidets utfordringer
De betydelige økonomiske, kulturelle, språklige og religiøse forskjellene i regionen har vært en utfordring for Barentssambeidet. Man har sett en økende handel og interaksjon over landegrensene, men særlig for Norges del har dette hittil antatt noe mindre dimensjoner enn forventet da Barentssamarbeidet ble formelt etablert. Dog er det i dag rundt 60 norske bedrifter etablert i Nordvest-Russland og de sysselsetter totalt rundt 1000 arbeidere. (NRK Urix, 15. oktober 2009). Blant store Norges bedriftsetableringer i Nordvest-Russland kan StatoilHydro, Reinertsen, Barel, DNB Nor og Ølen Betong nevnes. Det russiske fiskerimarkedet er Norges nest største og fiskeeksporten over Storskog er stadig økende.