Neve Shalom
Neve Shalom (hebraisk: נְוֵה שָׁלוֹם) eller Wāħat as-Salām (arabisk: واحة السلام) («Fredsoasen»)[1] er en kooperativ landsby grunnlagt av israelske jøder og israelske arabere i et forsøk på å vise at de to folkeslagene kan leve side ved side i fred, samtidig som man ville drive utdannelsesarbeid for å fremme fred, likhet og forståelse mellom de to folkene. Landsbyen ligger på en høyde ved Ajjalon,[2] midt mellom Tel Aviv og Jerusalem. I 2001 hadde landsbyen 236 innbyggere.[3] En stor del av området er fra ingenmannslandet ved Latrun.
Historie
Navnet Neve shalom er tatt fra Jesaja 32, 18, der det i den norske oversettelsen står «Mitt folk skal bo på en fredelig boplass», men i andre oversettelser står «oase av fred».[4]
Ideen til landsbyen kom fra fader Bruno Hussar. Han ble født i Egypt i en ikke-praktiserende jødisk familie. Han konverterte senere til kristendommen mens han studerte til å ble ingeniør i Frankrike. I Frankrike ble han vitne til antisemittismen som herjet der under krigen, og han ble mer bevisst sine jødiske røtter.[5] Han gikk inn i Dominikanerordenen, ble ordinert i 1950 og ble sendt til Jerusalem for å etablere et senter for jødiske studier i 1953. I 1966 ble han israelsk statsborger. I 1970 fikk han tak i en tomt på førti hektar som skulle brukes til å fremme økumenisk interreligiøs dialog.[6] Tomten lå i et område som ble kategorisert som «ingenmannsland»[7], og han fikk leie den for en symbolsk sum fra et trappistkloster. Området lå avsides, var uten trær og vann og hadde ikke blitt kultivert på lenge.[8] I begynnelsen fikk han selskap av utlendinger som ville dele opplevelsen med ham, men få ble der lenger enn to måneder.[9]
Hussars prosjekt hadde som mål å skape et sosiokulturelt rammeverk som skulle gjøre det mulig for beboerne å bo sammen basert på likhet og gjensidig respekt, samtidig som man skulle bevare særtrekkene i de kulturelle arvene, språkene og identitetsfølelsen som de ulike enkeltindividene tok med seg til samfunnet fra ulike deler av det palestinske samfunnet. Samtidig skulle stedet fungere som en fredsskole, der mennesker fra hele landet skulle kunne lære å høre på hverandre.[10]
Forholdene var vanskelige i begynnelsen, og Hussar bodde i en buss på området.[6] Det manglet basisfasiliteter, som et bad, og beboerne måtte dra 10 kilometer, til en nærliggende kibbutz for å dusje.[11][12] Av de første fem familiene i landsbyen var det fire jødiske og en palestinsk familie.[13] Fredsskolen ble grunnlagt i 1978. Familiene som stod bak grunnleggelsen kom primært fra sekulære sammenhenger.[14] Neve Shalom/Wahat al Salam-modellen fikk «Beyond War-prisen» i 1989,[15] og var inspirasjon til «Jewish-Palestinian Living Room Dialogue Group» i USA i 1992.
I flere år overlevde landsbyen uten noen offisiell assistanse, før israelske myndigheter, etter lobbyvirksomhet fra utenlandske støttespillere, begynte å støtte landsbyen og gav den status som egen kommune i 1994. Dette gjorde at den fikk utvidede rettigheter.[16] Fredsskolen streiket i en måned i 2000, i protest mot og sorg over utbruddet av den andre intifadaen. Man gjorde også tiltak for å hjelpe palestinerne ettersom volden spredte seg.[17]
Assimilering blir ikke oppmuntret. Blandede ekteskap blir godtatt, men forekommer ikke ofte. I utgangspunktet ønsker man at de ulike gruppene skal beholde sine distinkte identiteter.[18] Dannelsen av en bikulturel identitet har ikke tatt vekk alle problemene, noe som for eksempel kommer fram i skolen, der elever, lærere og foreldre fra ulike bakgrunner møtes.[19]
I 1993 fikk landsbyen Niwano-prisen for sitt arbeid for å skape fredelig sameksistens mellom de to folkeslagene i Israel.[20]
For å markere årtusenskiftet, gav trappistklosteret som eier området landsbyen er bygget på, halvparten av den utleide tomten i gave til landsbyens innbyggere.[21][22]
Demografi
Landsbyen huser (pr. 2010) rundt seksti familier. I prinsippet er halvparten av innbyggerne jødiske israelere, resten er muslimske og kristne palestinere. I tillegg står 300 jødiske og palestinske familier på venteliste for å bosette seg i landsbyen. En nylig godkjent utvidelsesplan vil gjøre at landsbyen i de kommende årene kan vokse med 92 boenheter. Helt fra den ble grunnlagt, har landsbyen hatt en fast rotasjon av internasjonale frivillige som utfører basistjenester i landsbyen.
Administrasjon
Fellesskapet blir styrt av en komite eller sekretariat, som, i likhet med sine underkomiteer, blir valgt i et årlig valg. Lederen for sekretariatet fungerer som landsbyens ordfører. I tillegg er det flere interne komiteer for de ulike aktivitetene i landsbyen. Det er alltid ballanse mellom jødiske og arabiske medlemmer i de ulike komiteene, men man praktiserer ingen rotasjon, og siden 1995 har ordføreren hele tiden vært arabisk.[14] Jødiske klasser på skolen har både jødiske og arabiske lærere, men pensum er på elevenes morsmål.[23] Når viktige prinsipper skal avgjøres samles et plenum med alle landsbyens innbyggere. Beslutninger som blir tatt der er bindende for alle.[24]
Skole og utdannelse
Det er tre skoler og utdannelsesinstitusjoner i landsbyen;
- En flernasjonal, flerspråklig (arabisk/hebraisk) barnesystem som strekker seg fra førskole til åttendeklasse.[25] Skoleåret 2009/10 hadde skolen 250 elever. Rundt 90% av elevene kommer fra byer og landsbyer som ligger innen en radius på 30 kilometer fra landsbyen. Den største enheten i barnesystemet er grunnskolen som ble grunnlagt i 1984 som landets første flernasjonale skole. I dag får skolen noe statlig støtte.
- Fredsskolen: En unik utdanningsinstitusjon som tilbyr programmer om jødisk-arabiske møter i Neve Shalo/Wahat al Salams ånd. Skolen ble grunnlagt i 1979 og har siden det holdt workshops, seminarer og kurs for rundt 35 000 voksne og ungdommer fra Israel og Palestina. Fredsskolen driver også opplæring i konfliktløsning.[26]
- Det pluralistiske åndelige senteret til minne om Bruno Hussar, kjent som «Stillhetens hus» («Beit Dumia/Bayt Sakinah»),[27] er et sted og et rammeverk for åndelig refleksjon rundt temaer som er kjernen i konflikten i Midtøsten. Senteret står bak aktiviteter og seminarer som er åpne for publikum. Muslimer holder fredagsbønnen sin i senteret, jøder holder sin sabbatsfeiring der på lørdager og kristne feirer gudstjeneste der på søndager.[14]
Referanser
- ^ Halabi & Zak 2004, s. 125.Landsbyen har et offisielt navn på hebraisk og et på arabisk: «Neve Shalom»/«Wahat al Salam», som er ment å formidle fellesskapet mellom jøder og arabere i samfunnets liv. I praksis bruker de hebraisktalende «Neve Shalom», mens de arbisktalende noen ganger kaller landsbyen «Neve Shalomx og noen ganger «Wahat al Salam». Kun når landsbyboerne snakker engelsk eller et annet tredjespråk, refererer de til landsbyen med dens fulle navn på to språk.
- ^ Feuerverger 2001, s. 1
- ^ ICBS 2010
- ^ Gavron 2008, s. 57–72.
- ^ Gavron 2008, s. 58.
- ^ a b Montville 1998, s. 21
- ^ Gavron 2006, s. 58
- ^ Feuerverger 2001, s. 121–123.
- ^ Gavron 2008, s. 59.
- ^ Feuerverger 2001, s. xv, 124.
- ^ Feuerverger 2001, s. 127.
- ^ Montville 1998, s. 21–22.
- ^ Gavron 2008, s. 59–60
- ^ a b c Gavron 2008, s. 61.
- ^ Beyond War
- ^ Montville 1998.
- ^ Gavron 2008, s. 57.
- ^ Gavron 2008, s. 64.
- ^ Shapiro 2010, s. 104.
- ^ Why Neve Shalom/ Wahat al-Salam Was Selected as the Recipient of the Niwano Peace Prize Arkivert 7. april 2014 hos Wayback Machine. - Niwano Peace Foundation. Lest 2. april 2014]
- ^ Gavron 2008, s. 60.
- ^ Feuerverger 2001, s. 143.
- ^ Gavron 2008, s. 65.
- ^ Feuerverger 2001, s. 2–3.
- ^ Salinas 2007, s. 104.
- ^ Feuerverger 2001, s. xxvii.
- ^ Feuerverger 2001, s. 2.
Litteratur
- Alexander, Edward (desember 1998). «No, an Exercise in Jewish Self-Debasement». Middle East Quarterly. V (4). s. 28–30. Besøkt 2. april 2014.
- Aron, Wellesley (1992). Rebel with a Cause: A Memoir. Veritas Publications. ISBN 978-0-853-03245-8. Besøkt 2. april 2014.
- Ashford, Mary-Wynne; Dauncey, Guy (2006). Enough Blood Shed: 101 Solutions to Violence, Terror and War. New Society Publishers. ISBN 978-0-865-71527-1. Besøkt 2. april 2014.
- Feuerverger, Grace (2001). Oasis of Dreams: Teaching and Learning Peace in a Jewish-Palestinian Village in Israel. Routledge. ISBN 978-0-415-92939-4. Besøkt 2. april 2014.
- Feuerverger, Grace (2011). «Teaching for the Love of it: an education al professor's narrative at the crossroad of language, culture, and identity». I Kitchen, Julian; Parker, Darlene Ciuffetelli; Pushor, Debbie. Narrative Inquiries into Curriculum Making in Teacher Education. Emerald Group Publishing. s. 71–89. ISBN 978-0-857-24591-5. Besøkt 2. april 2014.
- Gavron, Daniel (2008). «Living together». Holy Land Mosaic:Stories of Cooperation and Coexistence Between Israelis and Palestinians. Rowman & Littlefield. s. 57–72. ISBN 978-0-742-54013-2. Besøkt 2. april 2014.
- Halabi, Rabah; Zak, Michal (2004). «Language as a bridge and obstacle». Israeli and Palestinian Identities in dialogue: The School for Peace Approach. Rutgers University Press. s. 119–140. ISBN 978-0-813-53415-2. Besøkt 2. april 2014.
- Hasson, Nir; Rosenberg, Oz (8. juni 2012). «Racist graffiti sprayed at mixed Jewish-Arab village in central Israel». Haaretz. Besøkt 2. april 2014.
- Hussar, Bruno (1989). When the Cloud Lifted (Quand la nuée se levait). Veritas Publications. s. 57–72. ISBN 978-1-85390-048-8. Besøkt 2. april 2014.
- ICBS (2010). Folketall i bosetninger. Israelske myndigheter. Besøkt 2. april 2014.
- Montville, Joseph V. (desember 1998). «Neve Shalom: A Model of Arab-Israeli Coexistence?». Middle East Quarterly. V (4). s. 21–28. Besøkt 2. april 2014.
- Salinas, Moises (2007). Planting Hatred, Sowing Pain: The Psychology of the Israeli-Palestinian Conflict. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-275-99005-3. Besøkt 2. april 2014.
- Shapiro, H. Svi (2010). «All we are saying. Identity, Communal Strife, and the Possibility of Peace». Examining Social Theory: Crossing Borders/Reflecting Back. Peter Lang. s. 101–114. ISBN 978-1-433-10479-4. Besøkt 2. april 2014.
- Yusuf, Ahmad (desember 1998). «No, but a Useful Step toward Bi-Nationalism». Middle East Quarterly. V (4). s. 30–32. Besøkt 2. april 2014.