Antonio Canova
| Antonio Canova | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. nov. 1757[1][2][3][4] Possagno[5][6][7][8] | ||
| Død | 13. okt. 1822[1][3][4][9] (64 år) Venezia[10][6][11][12] | ||
| Beskjeftigelse | Billedhugger, arkitekt, kunstmaler, tegner | ||
| Utdannet ved | Accademia di belle arti di Venezia | ||
| Søsken | Giovanni Battista Sartori (familierelasjon: halvbror på mors side) | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Gravlagt | Tempio Canoviano | ||
| Medlem av | Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Accademia di San Luca[13] | ||
| Utmerkelser | Den gylne spores orden Honorary citizen of Asolo (1822)[14] | ||
Antonio Canova (født 1. november 1757 i Possagno ved Bassano i Italia, død 13. oktober 1822 i Venezia) var en italiensk billedhugger og en av hovedrepresentantene for den italienske nyklassisismen.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Antonio Canovas far var steinhugger. Han døde da gutten var tre år gammel, og Antonio vokste opp hos en onkel. Da han var 14 år gammel begynte Canova i lære hos den venetianske billedhuggeren Giuseppe Bernardi, som kalte seg Torretti, etter sin egen læremester.[15] Etter mesterens død i 1773 arbeidet Canova videre for Bernardis nevø, billedhuggeren Giovanni Ferrari, som også hadde vært lærling hos Torretti.[16][17]
Karriere
[rediger | rediger kilde]I 1775 startet Canova for seg selv i Venezia. Figurene han formga i denne tiden hadde mange likhetstrekk med figurene i Tiepolos fresker.
I 1779 besøkte Canova Roma, og året etter flyttet han dit for godt. Han fikk kontakt med en internasjonal, og først og fremst britisk, gruppe kunstnere, arkeologer og teoretikere, og begynte å utvikle en ny, streng og kompromissløs idealistisk skulpturstil.[trenger referanse] I 1787 fullførte han monumentet over pave Clemens XIV i kirken Santi Apostoli i Roma, og dette førte til at han fikk internasjonal berømmelse og dessuten tallrike bestilninger, blant annet monumentet over pave Clemens XIII (1792) i Peterskirken.
Canova overgikk suksessivt til å skulptere frittstående skulpturer med motiv hentet fra den klassiske mytologien. Hans Amor og Psyke (1793) skildrer det øyeblikket da Amor ifølge Apuleius versjon av fortellingen vekker den døende Psyke, en komplisert allegori over kjærlighet og død.[trenger referanse]
Verket er ikke heller mindre komplisert om det utelukkende betraktes som en tredimensjonal komposisjon av sammenkoblede former i kontrapunktisk harmoni.[trenger referanse] Skikkelsene, som helt har sunket hen i hverandre og ikke gir tilskueren et eneste blikk, utgjør en selvstendig enhet.[trenger referanse] Foruten at Canova i sine samtidiges øyne gav skulpturkunsten en renessanse, befridde han den fra de arkitektoniske innrammingene som de fleste skulpturer bortsett fra portrettbyster hadde vært bundet til siden 1600-tallets begynnelse.[trenger referanse] Det er også et tidens tegn at en del av hans nye skulpturer ble laget for å stilles ut på museer – de var dermed de første store kunstverk som ble laget spesielt med dette for øye.[trenger referanse] Det var første i Canovas samtid at museer ble institusjoner som skulle være tilgjengelige for allmenheten.[trenger referanse]
Som overoppsynsmann over Kirkestatens kunstskatter (fra 1802) var han i 1815 ansvarlig for tilbakeføringen av kunstverkene som var blitt stjålet av Napoleon. Han utløste skandale da den avsatte keiserens søster, Pauline Borghese, satt modell for ham naken.[trenger referanse] Skulpturen er nå på museet Galleria Nazionale d'Arte Antica i Palazzo Barberini.
Andre verker er blant annet Ebe (1816), i museet i Forlì.
Billedgalleri
[rediger | rediger kilde]-
Antonio Canova, selvportrett -
"Theseus beseirer kentauren" ble opprinnelig bestilt av Napoleon Bonaparte, som ville at den skulle pryde Il Corso i Milano. Siden 1891 har den vært utstilt i Kunsthistorisches Museum i Wien. -
«Paolina Borghese som Venus» (1804-1808). Galleria Borghese i Roma. -
"De tre gratier" er blant Canovas mest berømte skulpturer. Skulpturgruppen befinner seg i Eremitagen i St. Petersburg
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Antonio Canova marchese dIschia, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Antonio-Canova-marchese-dIschia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, «Antonio Canova», RKD kunstner-ID 15139[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, BIU Santé person ID 3641[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 14433[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Antonio-Canova-marchese-dIschia[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 122039438[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Канова Антонио, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Canova, Antonio[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0014410[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Kanova, Antonio[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 15139[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.accademiasanluca.eu[Hentet fra Wikidata]
- ^ cdn1.regione.veneto.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2, Friedrich Vogt, Leipzig
- ^ Mothes, Oscar (1860): Geschichte der Baukunst und Bildhauerei Venedigs: Kunst der neuern Zeit, bind 2. Friedrich Vogt, Leipzig, s. 332, 305
- ^ Meyers Großes Konversations-Lexikon, bind 3, Leipzig 1905, Stichwort Canova
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Antonio Canova – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Antonio Canova – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Museet i Forlì (italiensk)