Hopp til innhold

Radikalfeminisme: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Zealing (diskusjon | bidrag)
Autopatruljerte
1 629 redigeringer
Ingen redigeringsforklaring
12u (diskusjon | bidrag)
Administratorer
69 990 redigeringer
m La til eksterne lenker
Linje 48: Linje 48:
==Referanser==
==Referanser==
<references/>
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}


{{Autoritetsdata}}
{{Autoritetsdata}}

Sideversjonen fra 10. okt. 2022 kl. 07:47

Fra 1970-årene ble venusspeil med hevet knyttneve et vanlig symbol for radikalfeminismen; hevet knyttneve var siden tidlig på 1900-tallet et venstreradikalt og revolusjonært symbol
Martha Shelley er en av de ledende representantene for radikal lesbisk feminisme, en av de viktigste retningene innenfor radikalfeminismen

Radikalfeminisme (også skrevet radikal feminisme eller radikal-feminisme; forkortelsen radfem er også brukt) er en venstreradikal retning innenfor feminismen som bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom patriarkatet og som ønsker en radikal omveltning av samfunnet. Radikalfeminismen omfatter et mangfold av perspektiver, og mens noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet ønsker andre å eliminere hankjønnet eller at kvinner bare bør leve med andre kvinner.

Retningen har delvis røtter i andre venstreradikale bevegelser i 1960- og 1970-årene, men brøt etterhvert med andre ideologier som marxismen og ble en egen ideologi knyttet til den radikale venstresiden. Radikalfeminister ser på patriarkatet som den grunnleggende undertrykkingen i verden, og skiller seg dermed fra f.eks. marxister som ser på klassekampen som den grunnleggende undertrykkingen. Radikalfeminismen fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967. Retningen hadde sin største oppslutning i første halvdel av 1970-årene, hovedsakelig blant venstreradikale kvinner fra babyboomergenerasjonen i vestlige land. Radikalfeminismen beskrives som mer militant enn de fleste andre feministiske retningene.[1] Innenfor radikalfeminismen finnes det flere retninger, særlig radikal lesbisk feminisme som vektlegger fellesskapet mellom lesbiske kvinner og er motstandere av heteroseksuelle forhold. I deler av radikalfeminismen er separatisme, ideen om at kvinner bør leve uten menn, svært sentral. I et intervju med Radfem Collective argumenterte radikalfeministen Julie Bindel for å internere eller fengsle alle menn i «en slags leir» og for å avskaffe heteroseksualiteten.[2]

Radikalfeminisme skiller seg fra de fleste andre feministiske retningene gjennom sin oppfatning av kvinner og menn som iboende antagonistiske grupper, og gjennom sin motstand mot hankjønnet. Tradisjonelt står radikalfeminismen i motsetning til både den sosialistiske/marxistiske kvinnebevegelsen og til den borgerlige kvinnebevegelsen, og radikalfeminister oppfatter begge disse som en del av et undertrykkende «patriarkat» eller mannssamfunn. Siden 1990-årene har radikalfeminismen posisjonert seg mot feminismens tredje bølge, herunder interseksjonell, queer- og transfeminisme, og radikalfeminister har ofte stilt seg kritiske til nyere ideer om kjønnsmangfold.[3] En retning omtalt som transekskluderende radikalfeminisme avviser at transkvinner er kvinner og er sterkt kritisk til LHBT-bevegelsen.[4][5]

Historie

Radikalfeminisme vokste frem som en retning innen feminismen i 1960- og 1970-årene. Retningen har delvis røtter i andre venstreradikale bevegelser som marxismen og anarkismen[6] og fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967. Radikalfeminismen regnes som en egen venstreradikal ideologi og står ikke lenger nødvendigvis nær andre venstreradikale ideologier som marxismen. Radikalfeminismen er mangfoldig og omfatter flere ulike retninger og synspunkter. Radikalfeministiske organisasjoner hadde sterk vekst i venstreradikale kretser i første del av 1970-årene, men etter midten av 1970-årene mistet retningen mye av den tilslutningen den hadde fått i årene før.

Radikalfeminismens sentrale teori er at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», og retningen ønsker en radikal omveltning av samfunnet for å nedkjempe «patriarkatet». Da radikalfeminismen oppstod stod retningen i motsetning til både den sosialistiske/marxistiske kvinnebevegelsen og til den borgerlige kvinnebevegelsen, og radikalfeminister oppfatter begge disse som en del av et undertrykkende «patriarkat» eller mannssamfunn. Fra 1980- og 1990-årene har radikalfeminismen stått i sterk motsetning til nyere feministiske retninger som queerfeminisme generelt og transfeminisme spesielt.[7]

Radikalfeminismens mest kjente tekst, SCUM Manifesto (1967) av Valerie Solanas, hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe Andy Warhol i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.[8] I et intervju med Radfem Collective argumenterte radikalfeministen Julie Bindel for å internere eller fengsle alle menn i «en slags leir» og for å avskaffe heteroseksualiteten.[2]

Den marxistiske feministen Anuradha Ghandy skrev at «radikalfeminismen var i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Senere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kastet til side og hele fokuset ble flyttet over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet» der «radikale feminister har stilt marxismen på hodet» og «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner». Marxisme og radikalfeminisme har siden 1970-årene i økende grad fremstått som motpoler.[9]

Radikal lesbisk feminisme er en egen retning innenfor radikalfeminismen, som bygger på fellesskapet mellom lesbiske kvinner og som avviser heteroseksuelle forhold.[10] Radikalfeminisme har alltid møtt kritikk fra andre feminister for sitt syn på menn og inkludering av menn; kritikerne har særlig fokusert på at radikalfeminismen identifiserer kvinner og menn som tilhørende iboende fiendtlige og antagonistiske grupper, og på den nedsettende holdningen til heteroseksuelle forhold som finnes blant en del radikalfeminister.[3] Noen kjente radikalfeminister, blant annet Germaine Greer, er også kjent som harde kritikere av transkjønnede og transseksualitet, og har av kritikere blitt anklaget for transfobiske holdninger.[11]

Radikal lesbisk feminisme

Radikal lesbisk feminisme er den mest profilerte egne retningen innen radikalfeminismen, selv om ikke alle radikalfeminister er radikale lesbiske feminister. Radikale lesbiske feminister ser på lesbiskheten som en motstandshandling mot heteroseksualiteten, som de ser på som en politisk institusjon som undertrykker kvinner.[12] I 1970-årenes debatter innen radikalfeminismen ble kvinner som ikke var lesbiske ofte utfordret på at deres heteroseksuelle orientering støttet opp under «patriarkatet» som radikalfeminismen ville nedkjempe.[13]

Separatisme

Radikalfeministisk separatisme, også kjent under mange andre navn som kvinneseparatisme, separatistisk feminisme eller bare separatisme, er en strømning innen radikalfeminisme som anser at kvinners motstand mot patriarkatet må skje gjennom separasjon fra menn, det vil si at kvinner i større eller mindre grad, og ofte i størst mulig grad, lever uten menn.[14] Innenfor feministisk separatisme finnes retningen lesbisk separatisme, også kalt separatistisk lesbisk (radikal)feminisme. Lesbiske separatister har f.eks. kjøpt land for å danne rene kvinnekollektiv.[15] Fordi mange separatister er lesbiske feminister, og fordi lesbiske feminister har utviklet mye av teorien, blir separatistisk feminisme og lesbisk separatisme ofte oppfattet som det samme, men separatistisk feminisme trenger ikke nødvendigvis å være ensbetydende med separatistisk lesbisk radikalfeminisme.[16]

Syn på transpersoner

Julie Bindel regnes som en representant for transekskluderende radikalfeminisme og beskriver seg selv som radikal lesbisk feminist

Utdypende artikkel: Transekskluderende radikalfeminisme

Siden 1970-årene har det pågått en debatt innen radikalfeminismen om synet på transkjønnethet og transpersoner.[17] I 1978 erklærte den canadiske radikalfeministiske organisasjonen Lesbian Organization of Toronto seg som en organisasjon bare for «womyn-born womyn» («kvinne-født kvinne» med avvikende rettskrivning):

So here a guy comes along saying, «I'm going to be a girl now and speak for girls.» And we thought, «No you're not.» A person cannot just join the oppressed by fiat.[18]

Radikalfeminister som Mary Daly, Janice Raymond, Robin Morgan, Germaine Greer, Sheila Jeffreys og Julie Bindel mener transpersoner er en del av et «patriarkalsk system» og uforenlig med radikalfeministisk ideologi.[17][19][20][21][22] Radikalfeminister som er mot anerkjennelse av transkvinner som kvinner har ofte beskrevet seg selv som «kjønnskritiske feminister»[23][24] og er som oftest omtalt som transekskluderende radikalfeminister (forkortet TERF) av andre feminister.[23][24][25][25][26]

Professor i kjønnsforskning Wencke Mühleisen skriver at

Det viktigste ankepunktet mot radikalfeministisk transfobisk politikk og biologisk reduksjonistisk forståelse av kjønn, er at den spiller rett i hendene på religiøst konservative og politiske krefter på den ekstreme høyresiden. Høyrepopulismen og den såkalte anti-gender-bevegelsen bruker lignende argumentasjon som radikalfeminister i det de insisterer på at kjønn kun kan forstås ut fra en gitt biologisk bestemmelse. Denne bevegelsen er både antifeministisk, homofobisk og transfobisk idet de bekjemper kvinners seksuelle frihet, likestilling, reproduktive rettigheter og transrettigheter, slik vi har sett i USA og land som Polen.[27]

I 2022 fikk Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten kritikk for å ha lagt frem et forslag som innebar at ikke-binære ble fratatt stemmeretten på parolemøtet for 8. marstoget i Oslo;[28] feministene Anna-Sabina Soggiu og Susanne Demou kritiserte i den forbindelse de radikalfeministiske organisasjonene i Norge for å dyrke «oppkonstruerte problemstillinger og trusselbilder» om transpersoner.[29] Kjønnsforsker Janne Bromseth skrev at masseskytingen i Oslo 2022 «skjedde i en kontekst» og at «antikjønnbevegelsen har flyttet grenser også i den offentlige debatten i Norge de siste årene», noe som har resultert i «et hardere debattklima der fremfor alt organiserte TERFer har fått ta plass og sette dagsorden for 'debatten om kjønn' og 'kjønnsideologiens' angivelige trussel mot naturens orden».[30] Rød Ungdom-leder Alberte Bekkhus har uttalt at TERFer «allierer seg med høyreekstreme grupperinger» og har «ingenting i kvinnebevegelsen å gjøre», og at «man kan ikke kalle seg feminist dersom man er transekskluderende».[31] AUF-leder Astrid Hoem har uttalt at venstresiden må ta et oppgjør med transfobi og at «ingen skal få misbruke feminismen til å stoppe folk fra å være det kjønnet de er».[32]

Noen radikalfeminister som Andrea Dworkin, Catharine MacKinnon, John Stoltenberg og Monique Wittig har støttet anerkjennelse av transpersoner og beskriver sin feminisme som transinkluderende radikalfeminisme.[33][34][35] Andrea Dworkins samboer og partner John Stoltenberg skrev at Dworkin støttet transpersoner og at «denne uhyggelige ideologien om biologisk kjønnsessensialisme oppildner et hat som ville ha forferdet Andrea».[36]

Radikalfeminisme i Norge

I Norge oppstod det flere radikalfeministiske organisasjoner i 1970-årene, men mange av disse ble nedlagt mot slutten av tiåret. Fra 1980- og 1990-årene er Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar de største og viktigste organisasjonene som regner seg som radikalfeministiske. Kvinnefronten regnet seg i 1970- og 1980-årene som del av den proletære kvinnebevegelsen og tok skarp avstand fra feminismebegrepet, men definerte seg fra 1980-årene som radikalfeministisk. Organisasjonen var overvåket av Politiets overvåkingstjeneste i den perioden den var en del av ml-bevegelsen.[37] Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og mente at denne organisasjonen var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.[38] I tillegg til disse to finnes det flere andre små organisasjoner, f.eks. Lesbisk Forbund, en organisasjon som tilhører retningen radikal lesbisk feminisme og som særlig har markert seg som kritikere av transpersoner.[39]

Se også

Referanser

  1. ^ What Is Radical Feminism?
  2. ^ a b An Interview with Julie Bindel, RadFem Collective
  3. ^ a b Alice Jardine, Paul Smith, Men in Feminism, s. 69, Routledge, 2012
  4. ^ The rise of anti-trans “radical” feminists, explained: Known as TERFs, trans-exclusionary radical feminist groups are working with conservatives to push their anti-trans agenda, Vox
  5. ^ Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer. 
  6. ^ Gemzöe, Lena. (2004). Feminism ISBN 91-574-5935-5
  7. ^ Deborah Cameron, Don Kulick, Language and Sexuality, s. 55, Cambridge University Press, ISBN 9780521009690
  8. ^ Echols, Alice (1989). Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.
  9. ^ Anuradha Ghandy (2006), Philosophical trends in the feminist movement, Marxists.org
  10. ^ Marc Stein, Rethinking the Gay and Lesbian Movement, s. 91, 2012
  11. ^ Clare Longrigg, «A Sister with No Fellow Feeling», The Guardian, 25. juni 1997
  12. ^ Bindel, Julie (30. januar 2009). «My sexual revolution». The Guardian. 
  13. ^ Johnston, Jill. «The Making of the Lesbian Chauvinist (1973)». Radical Feminism: A Documentary Reader. New York: New York University Press, 2000.
  14. ^ Marilyn Frye, «Some Reflections on Separatism and Power». I Diana Tietjens Meyers (red.) Feminist Social Thought: A Reader, 1997, New York, Routledge, s. 406–414.
  15. ^ Kershaw, Sarah (30. januar 2009). «My Sister's Keeper». The New York Times. 
  16. ^ Shugar, Dana R. (1995). Separatism and Women's Community. University of Nebraska Press. s. xi–xvii. ISBN 978-0-8032-4244-9. 
  17. ^ a b Goldberg, Michelle (4. august 2014). «What Is a Woman?». The New Yorker. Besøkt 20. november 2015. 
  18. ^ Ross, Becki (1995). The House that Jill Built: A Lesbian Nation in Formation. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-7479-9.
  19. ^ Daly, Mary (1978). Gyn/Ecology: The Metaethics of Radical Feminism (1990 utg.). Boston: Beacon Press. ISBN 978-0807015100. LCCN 78053790. 
  20. ^ Pomerleau, Clark A. (2013). «1». Califia Women: Feminist Education against Sexism, Classism, and Racism. Austin, Texas: University of Texas Press. s. 28–29. ISBN 978-0292752948. 
  21. ^ Jensen, Robert (5. juni 2015). «A transgender problem for diversity politics». The Dallas Morning News. Besøkt 20. november 2015. 
  22. ^ Reilly, Peter J. (15. juni 2013). «Cathy Brennan On Radfem 2013». Forbes. 
  23. ^ a b The Trans Women Who Say That Trans Women Aren't Women
  24. ^ a b Flaherty, Colleen (29. august 2018). «'TERF' War». Inside Higher Ed. Besøkt 12. april 2019. 
  25. ^ a b Compton, Julie (14. januar 2019). «'Pro-lesbian' or 'trans-exclusionary'? Old animosities boil into public view». NBC News. Besøkt 12. april 2019. 
  26. ^ Williams, Cristan (1. mai 2016). «Radical InclusionRecounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2): 254–258. doi:10.1215/23289252-3334463. 
  27. ^ Wencke Mühleisen. «En inkluderende feminisme». Klassekampen. 
  28. ^ «– Opprør før kvinnedagen: Berre kvinner får stemme». NRK. Besøkt 5. oktober 2022. 
  29. ^ «– Er det virkelig hit vi har kommet i Oslos kvinnebevegelse?». Vårt Oslo. Besøkt 5. oktober 2022. 
  30. ^ Janne Bromseth. «'Nu följer ilskan mot medias ansvarslöshet'». Ottar. Besøkt 13. juli 2022. 
  31. ^ Alberte Bekkhus. «Transfobi hindrer kvinnekampen». VG. Besøkt 12. mars 2021. 
  32. ^ «AUF-leder: Venstresiden må ta oppgjør med transhat». VG. Besøkt 15. august 2022. 
  33. ^ Abeni, Cleis (3. februar 2016). «New History Project Unearths Radical Feminism's Trans-Affirming Roots». The Advocate (på engelsk). Besøkt 10. juni 2017. 
  34. ^ Williams, Cristan (7. april 2015). «Sex, Gender, and Sexuality: The TransAdvocate interviews Catharine A. MacKinnon». TransAdvocate. Besøkt 14. januar 2016. 
  35. ^ Williams, Cristan (2016). «Radical Inclusion: Recounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2). doi:10.1215/23289252-3334463. 
  36. ^ «Andrea Dworkin Was a Trans Ally». Boston Review. Besøkt 20. august 2022. 
  37. ^ Lund-rapporten, s. 224–226
  38. ^ brun, tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete (4. mars 2006). «Stille ved fronten». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  39. ^ Martine Aurdal, «Transfobi på norsk», Dagbladet, 27. juli 2017

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Radikalfeminisme&oldid=23017565»