Hopp til innhold

Radikalfeminisme: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Mariannathoms (diskusjon | bidrag)
1 233 redigeringer
Mariannathoms (diskusjon | bidrag)
1 233 redigeringer
Linje 15: Linje 15:
Radikalfeminismens mest kjente tekst, ''[[SCUM Manifesto]]'' (1967) av [[Valerie Solanas]], hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe [[Andy Warhol]] i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.<ref>Echols, Alice (1989). ''Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975''. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.</ref>
Radikalfeminismens mest kjente tekst, ''[[SCUM Manifesto]]'' (1967) av [[Valerie Solanas]], hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe [[Andy Warhol]] i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.<ref>Echols, Alice (1989). ''Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975''. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.</ref>


I Norge er [[Kvinnefronten (organisasjon)|Kvinnefronten]] og [[Kvinnegruppa Ottar]] de største og viktigste organisasjonene som regner seg som radikalfeministiske; Kvinnefronten ble etablert i 1972 og i sitt program hevdet organisasjonen at «vi har en felles fiende: imperialismen» og at stat, næringsliv og kapital undertrykte kvinner.<ref name="Lund">[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120200010 Lund-rapporten], s. 224–226</ref> Kvinnefronten var fra 1975 observert av Overvåkingspolitiet (nå [[Politiets sikkerhetstjeneste]]) som ledd i observasjonen av ekstreme miljøer, og Overvåkingspolitiet anså organisasjonen som en [[front (organisasjon)|frontorganisasjon]] for [[Arbeidernes kommunistparti|Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene)]] (AKP (m-l)).<ref name="Lund" /> Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og at denne organisasjonen etter deres mening var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/66191208|tittel=Stille ved fronten|besøksdato=2020-05-13|dato=2006-03-04|fornavn=tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete|etternavn=brun|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> I tillegg til disse to finnes det flere andre mindre organisasjoner, f.eks. Lesbisk Forbund, en organisasjon som særlig har markert seg som kritikere av transpersoner.<ref>[[Martine Aurdal]], «[https://www.dagbladet.no/kultur/transfobi-pa-norsk/68542171 Transfobi på norsk]», Dagbladet, 27. juli 2017</ref>
I Norge er [[Kvinnefronten (organisasjon)|Kvinnefronten]] og [[Kvinnegruppa Ottar]] de største og viktigste nåværende organisasjonene som regner seg som radikalfeministiske. Kvinnefronten regnet seg i 1970- og 1980-årene som del av den proletære kvinnebevegelsen og tok skarp avstand fra feminismebegrepet, men definerte seg senere som radikalfeministisk. Organisasjonen var overvåket av [[Politiets sikkerhetstjeneste|Politiets overvåkingstjeneste]] i den perioden den var en del av [[ml-bevegelsen]].<ref name="Lund">[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120200010 Lund-rapporten], s. 224–226</ref> Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og at denne organisasjonen etter deres mening var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/66191208|tittel=Stille ved fronten|besøksdato=2020-05-13|dato=2006-03-04|fornavn=tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete|etternavn=brun|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> I tillegg til disse to finnes det flere andre mindre organisasjoner, f.eks. Lesbisk Forbund, en organisasjon som særlig har markert seg som kritikere av transpersoner.<ref>[[Martine Aurdal]], «[https://www.dagbladet.no/kultur/transfobi-pa-norsk/68542171 Transfobi på norsk]», Dagbladet, 27. juli 2017</ref>


Den marxistiske feministen [[Anuradha Ghandy]] skrev at «radikalfeminismen var i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Senere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kastet til side og hele fokuset ble flyttet over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet» der «radikale feminister har stilt marxismen på hodet» og «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner». Marxisme og radikalfeminisme har siden 1970-årene i økende grad fremstått som motpoler.<ref name="Ghandy">[[Anuradha Ghandy]] (2006), ''[https://www.marxists.org/archive/gandhy/2006/philosophical-trends-in-feminist-movement-2nd-printing.pdf Philosophical trends in the feminist movement]'', ''Marxists.org''</ref>
Den marxistiske feministen [[Anuradha Ghandy]] skrev at «radikalfeminismen var i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Senere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kastet til side og hele fokuset ble flyttet over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet» der «radikale feminister har stilt marxismen på hodet» og «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner». Marxisme og radikalfeminisme har siden 1970-årene i økende grad fremstått som motpoler.<ref name="Ghandy">[[Anuradha Ghandy]] (2006), ''[https://www.marxists.org/archive/gandhy/2006/philosophical-trends-in-feminist-movement-2nd-printing.pdf Philosophical trends in the feminist movement]'', ''Marxists.org''</ref>

Sideversjonen fra 25. feb. 2021 kl. 22:38

Fra 1970-årene ble venusspeil med hevet knyttneve et vanlig symbol for radikalfeminismen; hevet knyttneve var siden tidlig på 1900-tallet et venstreradikalt og revolusjonært symbol
Martha Shelley er en av de ledende representantene for radikal lesbisk feminisme, en av de viktigste retningene innenfor radikalfeminismen

Radikalfeminisme (også skrevet radikal feminisme eller radikal-feminisme; forkortelsen radfem er også brukt) er en ideologisk retning innenfor feminismen som ønsker en radikal omveltning av samfunnet og som bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet».

Retningen har delvis røtter i andre venstreradikale bevegelser i 1960- og 1970-årene, men brøt etterhvert med andre ideologier som marxismen og ble en egen ideologi knyttet til den radikale venstresiden. Radikalfeminismen fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967 og hadde sin største oppslutning i første halvdel av 1970-årene. Radikalfeminismen beskrives som mer militant enn de fleste andre feministiske retningene.[1] Innenfor radikalfeminismen finnes det flere retninger, særlig radikal lesbisk feminisme som vektlegger fellesskapet mellom lesbiske kvinner og er motstandere av heteroseksuelle forhold. Deler av radikalfeminismen er dermed kjennetegnet av separatisme, dvs. at kvinner bør leve uten menn. I et intervju med Radfem Collective argumenterte radikalfeministen Julie Bindel for å internere eller fengsle alle menn i «en slags leir» og for å avskaffe heteroseksualiteten.[2]

Radikalfeminisme skiller seg fra de fleste andre feministiske retningene gjennom sin oppfatning av kvinner og menn som iboende antagonistiske grupper, og står i et skarpt motsetningsforhold til flere andre feministiske retninger som sosialistisk/marxistisk feminisme, liberal feminisme og flere nyere retninger som interseksjonell, queer- og transfeminisme.[3] Viktige stridspunkter mellom radikalfeminister og andre feminister er særlig synet på inkludering av menn og synet på det sosiale kjønnsbegrepet og debatten om transkjønnethet; flere radikalfeminister har stilt seg kritiske til det sosiale kjønnsbegrepet (engelsk gender) og transpersoner; begrepet transekskluderende radikalfeminisme brukes ofte kritisk av andre feminister om denne radikalfeministiske retningen;[4][5] det finnes også radikalfeminister som omtaler seg som transinkluderende.[6]

Historie

Radikalfeminisme vokste frem som en retning innen feminismen i 1960- og 1970-årene. Retningen har delvis røtter i andre venstreradikale bevegelser som marxismen og anarkismen[7] og fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967. Radikalfeminismen regnes som en egen venstreradikal ideologi og står ikke lenger nødvendigvis nær andre venstreradikale ideologier som marxismen. Radikalfeminismen er mangfoldig og omfatter flere ulike retninger og synspunkter. Radikalfeministiske organisasjoner hadde sterk vekst i venstreradikale kretser i første del av 1970-årene, men etter midten av 1970-årene mistet retningen mye av den tilslutningen den hadde fått i årene før.

Radikalfeminismens sentrale teori er at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», og retningen ønsker en radikal omveltning av samfunnet for å nedkjempe «patriarkatet». Da radikalfeminismen oppstod stod retningen i motsetning til både den sosialistiske/marxistiske kvinnebevegelsen og til den borgerlige kvinnebevegelsen, og radikalfeminister oppfatter begge disse som en del av et undertrykkende «patriarkat» eller mannssamfunn. Fra 1980- og 1990-årene har radikalfeminismen stått i sterk motsetning til nyere feministiske retninger som queerfeminisme generelt og transfeminisme spesielt.[8]

Radikalfeminismens mest kjente tekst, SCUM Manifesto (1967) av Valerie Solanas, hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe Andy Warhol i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.[9]

I Norge er Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar de største og viktigste nåværende organisasjonene som regner seg som radikalfeministiske. Kvinnefronten regnet seg i 1970- og 1980-årene som del av den proletære kvinnebevegelsen og tok skarp avstand fra feminismebegrepet, men definerte seg senere som radikalfeministisk. Organisasjonen var overvåket av Politiets overvåkingstjeneste i den perioden den var en del av ml-bevegelsen.[10] Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og at denne organisasjonen etter deres mening var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.[11] I tillegg til disse to finnes det flere andre mindre organisasjoner, f.eks. Lesbisk Forbund, en organisasjon som særlig har markert seg som kritikere av transpersoner.[12]

Den marxistiske feministen Anuradha Ghandy skrev at «radikalfeminismen var i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Senere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kastet til side og hele fokuset ble flyttet over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet» der «radikale feminister har stilt marxismen på hodet» og «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner». Marxisme og radikalfeminisme har siden 1970-årene i økende grad fremstått som motpoler.[13]

Radikal lesbisk feminisme er en egen retning innenfor radikalfeminismen, som bygger på fellesskapet mellom lesbiske kvinner og som avviser heteroseksuelle forhold.[14] Radikalfeminisme har alltid møtt kritikk fra andre feminister for sitt syn på menn og inkludering av menn; kritikerne har særlig fokusert på at radikalfeminismen identifiserer kvinner og menn som tilhørende iboende fiendtlige og antagonistiske grupper, og på den nedsettende holdningen til heteroseksuelle forhold som finnes blant en del radikalfeminister.[3] Noen kjente radikalfeminister, blant annet Germaine Greer, er også kjent som harde kritikere av transkjønnede og transseksualitet, og har av kritikere blitt anklaget for transfobiske holdninger.[15]

Radikal lesbisk feminisme

Radikal lesbisk feminisme er den mest profilerte egne retningen innen radikalfeminismen, selv om ikke alle radikalfeminister er radikale lesbiske feminister. Radikale lesbiske feminister ser på lesbiskheten som en motstandshandling mot heteroseksualiteten, som de ser på som en politisk institusjon som undertrykker kvinner.[16] I 1970-årenes debatter innen radikalfeminismen ble kvinner som ikke var lesbiske ofte utfordret på at deres heteroseksuelle orientering støttet opp under «patriarkatet» som radikalfeminismen ville nedkjempe.[17]

Syn på transpersoner

Utdypende artikkel: Transekskluderende radikalfeminisme

Siden 1970-årene har det pågått en debatt innen radikalfeminismen om synet på transkjønnethet og transpersoner.[18] I 1978 erklærte den canadiske radikalfeministiske organisasjonen Lesbian Organization of Toronto seg som en organisasjon bare for «womyn-born womyn» («kvinne-født kvinne» med avvikende rettskrivning):

So here a guy comes along saying, «I'm going to be a girl now and speak for girls.» And we thought, «No you're not.» A person cannot just join the oppressed by fiat.[19]

Noen radikalfeminister som Andrea Dworkin, Catharine MacKinnon, John Stoltenberg og Monique Wittig har støttet anerkjennelse av transpersoner og beskriver sin feminisme som transinkluderende.[20][21][6] Andre radikalfeminister, som Mary Daly, Janice Raymond, Robin Morgan, Germaine Greer, Sheila Jeffreys og Julie Bindel mener transpersoner er en del av et «patriarkalsk system» og uforenlig med radikalfeministisk ideologi.[22][18][23][24][25]

Radikalfeminister som er mot anerkjennelse av transkvinner som kvinner har ofte beskrevet seg selv som «kjønnskritiske» (gender-critical)[26][27] og er som oftest omtalt som transekskluderende radikalfeminister (forkortet TERF) av andre feminister.[28][27][26][28][29]

Se også

Referanser

  1. ^ What Is Radical Feminism?
  2. ^ An Interview with Julie Bindel, RadFem Collective
  3. ^ a b Alice Jardine, Paul Smith, Men in Feminism, s. 69, Routledge, 2012
  4. ^ The rise of anti-trans “radical” feminists, explained: Known as TERFs, trans-exclusionary radical feminist groups are working with conservatives to push their anti-trans agenda, Vox
  5. ^ Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer. 
  6. ^ a b Williams, Cristan (2016). «Radical Inclusion: Recounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2). doi:10.1215/23289252-3334463. 
  7. ^ Gemzöe, Lena. (2004). Feminism ISBN 91-574-5935-5
  8. ^ Deborah Cameron, Don Kulick, Language and Sexuality, s. 55, Cambridge University Press, ISBN 9780521009690
  9. ^ Echols, Alice (1989). Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.
  10. ^ Lund-rapporten, s. 224–226
  11. ^ brun, tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete (4. mars 2006). «Stille ved fronten». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  12. ^ Martine Aurdal, «Transfobi på norsk», Dagbladet, 27. juli 2017
  13. ^ Anuradha Ghandy (2006), Philosophical trends in the feminist movement, Marxists.org
  14. ^ Marc Stein, Rethinking the Gay and Lesbian Movement, s. 91, 2012
  15. ^ Clare Longrigg, «A Sister with No Fellow Feeling», The Guardian, 25. juni 1997
  16. ^ Bindel, Julie (30. januar 2009). «My sexual revolution». The Guardian. 
  17. ^ Johnston, Jill. «The Making of the Lesbian Chauvinist (1973)». Radical Feminism: A Documentary Reader. New York: New York University Press, 2000.
  18. ^ a b Goldberg, Michelle (4. august 2014). «What Is a Woman?». The New Yorker. Besøkt 20. november 2015. 
  19. ^ Ross, Becki (1995). The House that Jill Built: A Lesbian Nation in Formation. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-7479-9.
  20. ^ Abeni, Cleis (3. februar 2016). «New History Project Unearths Radical Feminism's Trans-Affirming Roots». The Advocate (på engelsk). Besøkt 10. juni 2017. 
  21. ^ Williams, Cristan (7. april 2015). «Sex, Gender, and Sexuality: The TransAdvocate interviews Catharine A. MacKinnon». TransAdvocate. Besøkt 14. januar 2016. 
  22. ^ Daly, Mary (1978). Gyn/Ecology: The Metaethics of Radical Feminism (1990 utg.). Boston: Beacon Press. ISBN 978-0807015100. LCCN 78053790. 
  23. ^ Pomerleau, Clark A. (2013). «1». Califia Women: Feminist Education against Sexism, Classism, and Racism. Austin, Texas: University of Texas Press. s. 28–29. ISBN 978-0292752948. 
  24. ^ Jensen, Robert (5. juni 2015). «A transgender problem for diversity politics». The Dallas Morning News. Besøkt 20. november 2015. 
  25. ^ Reilly, Peter J. (15. juni 2013). «Cathy Brennan On Radfem 2013». Forbes. 
  26. ^ a b [https://slate.com/human-interest/2015/12/gender-critical-trans-women-the-apostates-of-the-trans-rights-movement.html The Trans Women Who Say That Trans Women Aren't Women
  27. ^ a b Flaherty, Colleen (29. august 2018). «'TERF' War». Inside Higher Ed. Besøkt 12. april 2019. 
  28. ^ a b Compton, Julie (14. januar 2019). «'Pro-lesbian' or 'trans-exclusionary'? Old animosities boil into public view». NBC News. Besøkt 12. april 2019. 
  29. ^ Williams, Cristan (1. mai 2016). «Radical InclusionRecounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2): 254–258. doi:10.1215/23289252-3334463. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Radikalfeminisme&oldid=21263796»