Interstate Highway System

Interstate Highway System (formelt Dwight D. Eisenhower National System of Interstate and Defense Highways) er et motorveinett i USA. Det har sitt navn etter Dwight D. Eisenhower, som var president da loven om systemet ble vedtatt og som var en av motorveinettets forkjempere og politiske støttespillere. Veinettet er en del av det større National Highway System, som også omfatter U.S. Highways og andre hovedveier. Interstate Highway System omfatter 75 440 km veier (2006).

Dwight D. Eisenhower National System of Interstate and Defense Highways
Strekning
Land		USA
Data
Lengde		78 465 km
Interstate Highway System på Commons

Nashville, Tennessee Skyline sett fra I-65

Veinettet eies og vedlikeholdes av de enkelte delstater, eller særlige myndigheter (Toll Authorities) der det er snakk om veier med veiavgift. Dog finansieres en stor del av oppgavene av de føderale myndigheter, som også stiller krav til standarden som Interstate Highways skal overholde. Én enkelt veistrekning ble tidligere vedlikeholdt av de føderale myndigheter, nemlig Woodrow Wilson Bridge i nærheten av Washington, D.C., men ansvaret deles nå mellom statene Virginia og Maryland.^{[trenger referanse]}

Stort sett alle av USAs større byer «betjenes» av Interstate Highways. I motsetning til i mange andre land, føres hovedveiene ofte gjennom byenes sentre og forretningsområder. Innbyggerne i USA bruker veiene i deres daglige transport til og fra arbeidet, og ca. 1/3 av alle langdistansereiser (både ferie og forretning) går via disse veiene. Stort sett alt gods som transporteres i USA vil på et eller annet tidspunkt bli transportert på en Interstate Highway.

Historie

Loven som førte til byggingen av dette systemet, "Federal-Aid Highway Act", ble vedtatt i 1956. De store bilfabrikkene hadde jobbet for å få etablert et slikt veinett. President Eisenhower, som under 2. verdenskrig hadde sett det tyske motorveinettet (autobahn), mente at et slikt nett av motorveier ville være en nødvendig utvidelse av det amerikanske forsvarssystemet, samt forbedring av de sivile transportmulighetene. Han ville også at veiene kunne anvendes som militære transportveier, for såvel tropper som forsyninger i krisesituasjoner.

Distanseangivelse på I-15 nær Las Vegas

Den første strekningen som ble anlagt var I-70 i Kansas eller Missouri. De to statene er ikke enige om hvilken stat som fikk den første Interstate Higways-strekningen. Missouri hevder korrekt at de tre første kontraktene om veianleggene ifølge den nye lovens vedtak ble underskrevet i Missouri. Kansas hevder, også korrekt, at denne staten var den første som begynte å legge asfalt, og det var en strekning av I-70 i Kansas som var den første Interstate-strekning som åpnet. Pennsylvania hevder imidlertid at Pennsylvania Turnpike, som åpnet allerede i 1940, var den første vei med adgang begrenset til motorkjøretøyer og med midterrabatt i USA.

Standard

The American Assosciation of State Highway and Transportation Officials har fastlagt en rekke standarder som alle veier som ønskes defineret som Interstate Highways skal overholde, med mindre en delstat har fått innvilget en dispensasjon av Federal Highway Administration. Blant kravene til veistrekningen er at adgang til veien skal være være begrenset til motorkjøretøy, trafikklys skal kun forekomme i forbindelse med veiavgiftsanlegg og adgang til veien skal skje via planfrie kryss. På enkelte strekninger, typisk i landlige områder, har noen hus og gårder likevel direkte avkjørsel til en Interstate Highway.

Formål

I-70 i det vestlige Missouri.

Veiene er designet til sivil transport av både personbiler og tunge lastebiler, men også til militære og sivilforsvarsmessige operasjoner, for eksempel i forbindelse med evakuering i tilfelle av atomkrig eller naturkatastrofer. Noen av veiene har allerede vært brukt til det sistnevnte, for eksempel i forbindelse med evakueringen av New Orleans i Louisiana og Houston i Texas i forbindelse med orkanene Katrina og Rita. Til evakueringsbruk benytter man det såkalte «contraflow», hvor kjørefeltene i begge retninger benyttes til å lede trafikk vekk fra evakueringsområdet. Dette prinsippet ble første gang anvendt i 1999, ved evakueringen av Savannah i Georgia som følge av orkanen Floyd.

Selv om veiene er designet både til sivil og militær bruk er det kun en myte at det for hver tiende miles på alle Interstate Highways er anlagt såpass rett og flat at strekningen kan brukes som start- og landingsbaner for fly i krigstid.

Fartsgrenser

Fartsgrensene på de ulike Interstate Highway-strekningene bestemmes av de enkelte delstater, og de varierer typisk mellom 65 miles i timen (104 km/t) og 75 miles i timen (120 km/t), med unntak av strekninger i vest-Texas (I-10 og I-20) og i Utah (I-15) der fartsgrensen er satt til 80 miles i timen (130 km/t). De laveste fartsgrensene finnes i de østligste statene og de høyeste i de vestligste (med unntak av Oregon, hvor fartsgrensen er 65 miles). I og omkring storbyer senkes fartsgrensene som oftest til mellom 50 miles i timen (80 km/t) til 65 miles i timen (104 km/t).

Terminologi

Navnet «Interstate» antyder at disse veiene krysser delstatsgrenser, men dette er langt fra tilfellet for alle Interstate Highways. Blant annet er alle Interstate Highways i Alaska (4), Puerto Rico (3) og på Hawaii (3) intrastatlige, men også minst 18 primærruter i de sammenhengende 48 stater går kun innenfor grensene av en enkelt delstat. Dessuten er flertallet av såkalte hjelperuter intrastatlige. Alle Interstates på Hawaii ligger på øyen Oahu, og disse nummereres H-1, H-2 og H-3 og forbinder militærbaser, men de er også åpne for offentligheten. Veiene i Alaska og i Puerto Rico er kun Interstate Highways «på papiret». De lever ikke opp til gjeldende standarder og skiltingen på veiene forteller ikke at de er Interstates.

Veiene i de sammenhengende 48 statene oppdeles i primærruter og hjelperuter. Sistnevnte oppdeles igjen i to typer: «forgreninger» (spurs) og «omkjøringsveier» (loops).

Primærruter

Interstates gjenkjennes typisk på deres veinummer, selv om enkelte av dem også på noen strekninger har kallenavn. I daglig tale omtales veiene typisk på former som Interstate Highway 40, Interstate 40, Interstate Route 40 eller bare I-40. I enkelte stater, som i California og Nevada, er det vanlig å omtale veiene på formen "The 5" (femmeren).

Nummersystemet ble fastlagt av The American Assosciation of State Highway and Transportation Officials i 1957. Primærrutene fikk nummer med et eller to siffer, og det ble fastlagt at numre som var delelige med 5 skulle være gjennomgående veier, som hadde til formål å føre trafikk over lange avstander. To eksempler på dette er I-90, som går fra Boston i Massachusetts til Seattle i Washington, og I-95, som går fra Miami i Florida til Houlton i Maine (ved grensen til Canada) (bortsett fra en strekning i New Jersey, hvor veien ikke er klassifisert som Interstate, fordi den ikke lever opp til kravene).

Selv om Interstate Highways er motorvei, kan de godt være naturskjønne. Her I-70 nær Green River, Utah.

Veiene som går i øst-vestlig retning nummereres med partallsveinummer og veier som går i nord-sydlig retning nummereres med oddetallsveinummer. Numrene starter fra vest og syd, slik at at I-4 er den sydligste Interstate, mens I-5 er den vestligste. I-4 er dog en av de Interstates som kun går i en enkelt stat (Florida), så den sydligste Interstate som faktisk krysser en statsgrense er I-8, som går fra San Diego i California til Casa Grande i Arizona. Den sydligste Interstate som går fra kyst til kyst er I-10, som går fra Jacksonville i Florida til Santa Monica i California.

Det er ikke alle veinummer som er i bruk. For eksempel finnes ikke I-50 og I-60, og det er ingen Interstate Highways med like nummer mellom I-44 og I-66. Dette skyldes en regel i navngivingen om at det i samme stat ikke kan være en Interstate Highway og en U.S. Highway med samme nummer. Dette overholdes dog ikke helt konsekvent, for i Illinois finnes både I-24 og US 24, om enn i hver sin ende av staten. Også noen planlagte, men ennå ikke opprettede Interstates vil bryte med reglen. For eksempel vil I-69 komme til å krysse US 69 i Lufkin i Texas.

En del veier i hver sin ende av USA har samme nummer. For eksempel eksisterer I-84 både i Connecticut og New York og i Idaho og Oregon. Dette skyldes en endring i nummersystemet på 1970-tallet, hvor betegnelser som I-80N ble fjernet fra systemet. I-80N utgikk fra I-80 i nordlig retning, men fortsatte primært i retning øst-vest, og den fikk dermed nummer I-84. Noen veier fikk lov til å beholde sitt nummer, andre veier fikk nye to- eller tresifferede nummer (se hjelperuter nedenfor).

Anleggelsen av nye Interstates har betydd at systemet med at øst-vestlige veier nummereres fra syd mot nord og nord-sydlige veier nummereres fra vest mot øst ikke lengre holder helt. For eksempel ligger I-99 i Pennsylvania vest for både I-95, I-87, I-83 og I-81, ikke øst for disse, men da I-99 ble anlagt var 99 det nærmeste ledige oddetall. I-82 ligger på hele sin strekning nord for I-84, noe som er et resultat av den tiden da I-84 het I-80N.

Når man kjører på en motorvei skiltes den ved påkjørslene med om påkjørselen fører i nordlig eller sydlig retning, For eksempel kan et skilt peke på I-5 NORTH eller I-10 EAST.

Avkjørsel til I-66 fra I-81 i Virginia

For å gjøre veisystemet mer hensiktsmessig kan to eller tre Interstates følge lik trasé (altså dele samme veistrekning) over visse strekninger. En Interstate kan også ha følge samme trasé som en U.S. Highway eller andre større veier. Mellom Madison og Portage i Wisconsin føres for eksempel I-90, I-94 og I-39 samme trasé. Den lengste delte veistrekning er 450 kilometer, som deles av I-80 og I-90 i Indiana og Ohio.

Også denne inndeling av veistrekninger fører av og til til besynderligheter. En vei som primært går nord syd har et ulikt nummer, som den beholder, selv om den over kortere eller lengre strekninger faktisk går mer øst-vest. Det samme gjelder selvfølgelig veier som går i den motsatte retning. Det har den konsekvens at på en strekning i Virginia, ved byen Wytheville, hvor I-81 og I-77 følges, kjører man på samme tidspunkt på I-77 South og I-81 North. Dette fenomen oppstår fordi I-81 i nordlig retning slår en liten knekk der hvor den møter I-77, og følger denne i ca. 14 km i sydlig retning, innen I-81 igjen forlater I-77 og fortsetter mot nord.

Hjelperuter

Flyfoto av "møtet" mellom I-95 og I-495 ved Potomacelven ved Washington D.C.

En hjelperute eller Auxiliary Interstate Highway, er en veistrekning som enten forbinder to andre Interstates, utgjør en omkjøringsvei rundt om en by, hvor selve Interstaten går gjennom byen eller forgrener seg ut fra Interstaten uten å vende tilbake til denne. Disse hjelperuter har tresifrede veinummer, hvor nummeret på Interstaten de er hjelperute til tilføyes et innledende siffer (prefiks). Disse veier deles opp i to grupper, omkjøringsvei (loops) og forgreninger (spurs). En omkjøringsvei fører tilbake til den Interstate den utgikk fra, mens en forgrening ikke vender tilbake til sin "utgangsvei". En omkjøringsvei får et ulikt første siffer, mens en forgrening får et likt første siffer. Hvis en hjelperute fører fra en Interstate til en annen, som for eksempel I-215 ved Los Angeles i California, som forbinder I-10 og I-15, avhenger første siffer av den enkelte stat, da noen stater betrakter som dem omkjøringsveier mens andre betrakter dem som forgreninger.

Da det finnes mange av disse hjelperuter for hver Interstate, kan de samme nummer gå igjen i mange stater, for eksempel finnes I-495 både i Massachusetts, Maryland og Virginia. Man har dog valgt, at det samme nummer ikke må gå igjen i en enkelt stat. Til gjengjeld kan det være mange hjelperuter til samme Interstate i en stat. For eksempel har I-90 i New York alene I-190, I-290, I-390, I-490, I-590, I-690, I-790, I-890 og I-990. De fleste hjelperuter krysser ikke statsgrenser, men det er unntak. For eksempel går I-275, som er en omkjøringsvei rundt om Cincinnati, Ohio, gjennom statene Ohio, Indiana og Kentucky.

Normalt deler primærruter og hjelperuter ikke vei, men også her er der unntak. For eksempel følges I-95 og I-495 (Capital Beltway) på en del av strekningen rundt om Washington D.C.

De tresifrede veiene skiltes med, i hvilken retning de går, East/West eller North/South og her tas det ikke hensyn til numrene. Selv om en omkjøringsvei typisk heter det samme hele veien rundt en by, og i stedet skiltes med retningen, er det også unntak fra denne regel. Byene Minneapolis og Saint Paul i Minnesota har en omkjøringsvei, som går hele veien rundt om de to byene. Denne krysses både nordvest og øst for byen av I-94. På den nordlige strekning mellom de to I-94 skjæringene, heter omkjøringsveien I-694 og på den sydlige strekning heter den I-494.

Utover de alminnelige hjelperutene finnes også de såkalte Business Loops eller Business Spurs. Disse er veier som forbinder bykjernene (downtown) med primærruter eller hjelperuter. Loops fører tilbake til primærruten, mens spurs slutter i bykjernen. De beholder den opprinnelige veiens nummer, men skiltes med Business foruten nummeret. Disse Business Roads skal ikke overholde de samme standarder som egentlige Interstates. Dette gjelder både for primære eller sekundære.

Unntak

Der er en del unntak fra hovedreglene omkring primær- og hjelperuter. I-99 er allerede nevnt. Den ligger, tross nummeret, på hele sin strekning vest for Interstates med lavere nummer. I-69, som har sin hovedretning i nord-sydlig retning, skifter tross dette skiltning til East og West på en strekning ved Lansing, Michigan, og I-76, som går i øst-vestlig retning skiltes allikevel med North og South på de 3 miles, som ligger i Nebraska.

I California forbinder I-238 San Leandro og Castro Valley, uten at det eksisterer en I-38. I New York finnes det adskillige nummererte forgreninger fra I-78 som for eksempel I-278 og I-678, men ingen av disse forgreninger er på noe sted forbundet med I-78.

Kryssnummer

I California er ikke alle avkjørsler nummererte. Her et Exit skilt på I-15 i Mojaveørkenen nær Death Valley. Legg merke til det interessante veinavnet!

De fleste av- og påkjørsler fra Interstates har nummer. California har begynte dog å nummerere av- og påkjørsler først i 2002, og ennå er ikke alle kryss nummererte. For ikke at omkostningene ved skiltingen skal bli for voldsomme, settes det kun skilter opp i forbindelse med nyanlegg eller større vedlikeholdsarbeider. Det er nå skilter ved de flere av-/påkjørsler på I-5, I-10 og I-80, men mange veistrekninger mangler fortsatt.

Skilt til Exit 7 på I-40 i Arkansas

I de fleste stater svarer på- og avkjørslenes nummer til avstanden fra statsgrensen, således at numrene følger avstandsmarkeringene langs veien. Avkjørsel 10 ligger derfor typisk ved markeringen for 10 miles, men kan godt være den første avkjørsel i en stat. I-19 i Arizona er dog markert med kilometerskilter, ikke med markeringer for hver mile, hvilket også betyr at Exit 8 kun ligger 5 miles fra grensen til Mexico, ikke 8 miles, som man skulle tro. Når I-19 er markert med kilometermarkeringer i stedet for miles, skyldes det at veien starter i Mexico.

I en del av de nordøstlige stater følger man ikke denne metodikk. Her nummererer man avkjørslene i numerisk orden som for eksempel i Norge, uten hensyn til avstandene. Dette gjelder i Connecticut, Delaware, Massachusetts, New Hampshire, New York, Rhode Island og Vermont. Også Maine, Virginia, Georgia og Florida har tidligere brukt dette system, men er nå konvertert til det avstandsbaserte nummersystemet i stedet.

Interstate-skiltet

Interstate Highway 43.

Business Loop skilt.

Skiltet er rødt, hvitt og blått, så nummeret står med hvit skrift på en blå bakgrunn, mens det med hvit skrift står Interstate i et rødt felt øverst. Skiltet er normalt 91x91 cm for primærruter og 114*91 cm for hjelperuter (for å få plass til de tre sifrene). Tidligere stod statens navn over nummeret, men de fleste stater utelater dette i dag.

De omtalte Business spurs og loops har skilter hvor det står Business i stedet for Interstate og enten Loop eller Spur over nummeret. I disse skiltene er de røde og blå fargene erstattet med grønn.

Rekorder

• Den mest trafikkerte Interstate er I-405 i Los Angeles. 382.000 biler passerte strekningen daglig i 2005.
• Den minst trafikkerte strekning er I-95 nord for Houlton i Maine (mellom Houlton og grensen til Canada). Her kjører kun 1.880 biler i døgnet (2001).
• De nordligste sluttpunkter har I-5, I-15 og I-29, som alle krysser grensen til Canada ved den 49. breddegrad i henholdsvis Blaine, Washington, Sweetgrass, Montana og Pembina, Nord-Dakota.
• Den sydligste strekning er en kurve på H-1 i Honolulu på Hawaii. I de 48 sammenhengende stater, er den sydligste Interstate det sydlige endepunkt på I-95 i Miami, på 25,8 graders nordlig bredde.

Interstates kan være svært trafikkert eller nesten helt tomme. Her I-15 i Mojaveørkenen i 4. juli weekenden. Dels i retning mot Las Vegas, dels i retning mot Los Angeles. Ingen tvil om, hvor amerikanerne foretrekker å tilbringe deres nasjonaldag.

• Den østligste Interstate strekning er det nordlige endepunkt for I-95 tett ved Houlton, Maine ved grenseovergangen til New Brunswick i Canada. Her slutter veien på 67,8 graders vestlig lengde.
• Det vestligste strekning er H-1 i Kapolei på Hawaiii, 158,06 graders vestlig lengde og i de sammenhengende stater er det vestligste punkt en kurve på I-5 ved Wolf Creek i Oregon.
• Det høyeste punkt på en Interstate er Eisenhower Tunnelen på I-70 i Colorado. Tunnelen ligger 3.401 meter over havet i Rocky Mountains.
• Det lavest punkt (på land) er ved New River i California. Her ligger I-8 16 meter under havets overflate. Interstate 95 kommer dog enda lengre ned, hvor den i Baltimore føres under Baltimores havn gjennom Fort McHenry Tunnelen. Her er veien nede i 32 meter under havets overflate.
• Den lengste Interstate er I-90 med sine 4.987 km fra Boston, Massachusetts til Seattle, Washington.
• Etter den siste strekning av I-95 i New Jersey ble ferdiggjort i 2018 er den lengst nord-syd gående Interstate (3.101 km).
• Den korteste Interstate er I-878 i New York nær John F. Kennedy lufthavnen. Den er kun 1,1 km lang. Denne strekningen har dog ingen Interstate skiltning. Den korteste skiltede Interstate er I-375 i Detroit, Michigan. Denne er 1,7 km lang. Den korteste primærrute er I-73 fra Emery til Greensboro i Nord-Carolina. Strekningen er 19,8 kilometer lang.

Her fører en bro I-90 over Columbiaelven i Washington.

• Staten California har flest kilometer Interstate Highway, i alt 3.952 kilometer fordelt på 25 Interstates. På andre plass er Illinois med 3.491 kilometer fordelt på 23 Interstates.
• I-95 passerer flest stater av alle Interstates, 16 på vei fra Miami, Florida til Houlton, Maine. I-90 passerer 13 stater og er dermed den øst-vest gående Interstate som passerer flest stater.
• Interstatesystemet har 14.750 Interchanges (motorveikryss), hvor to eller flere Interstates møtes. Den mest trafikkerte Interstate Interchange er East Los Angeles Interchange, hvor mer enn 430.000 biler passerer hver dag.

Veinettet har dessuten 55.512 broer (2004) og 82 tunneler.

Andre Interstate Highway-fakta

Selv om de fleste storbyer og adskillige mindre byer er forbundet av Interstate Highway System, er det allikevel fem delstatshovedsteder som ikke kan nås via en Interstate Highway. Det dreier seg om Juneau i Alaska, Dover i Delaware, Jefferson City i Missouri, Carson City i Nevada og Pierre i Sør-Dakota.

I-10 ved Velkomstsenteret til Alabama etter grensen til Mississippi.

Når en Interstate Highway krysser en statsgrense vil de stater man kjører inn i typisk anlegge et velkomstsenter (Welcome Center) ikke så langt fra grensen. Her kan reisende få hjelp med hotellbestilling, billetter til severdigheter, brosjyremateriale og kart over staten. Noen velkomstsentre serverer også kaffe, te og kalde forfriskninger for gjestene. I andre stater må man betale for denne service. Ved besøk på et velkomstsenter blir man ofte bedt om å skrive seg inn i en gjestebok.

Det er også rasteplasser langs Interstate Highways, men i motsetning til i Europa, er disse ofte kun forsynt med toaletter, og noen ganger automater, hvor man kan kjøpe forfriskninger. Bensinstasjoner og spisesteder finnes ikke på disse rasteplassene. Til gjengjeld skiltes ved nesten alle avkjøringer med hvilke bensinstasjoner, fastfood-restauranter og hoteller/moteller, som ligger ved avkjørselen.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Interstate Highway System – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Highway Research Center Arkivert 18. desember 2010 hos Wayback Machine.
• Nettside i forbindelse med 50 års jubileumet for Interstate Highway-systemet