Folkemordet på armenerne

Folkemordet på armenerne (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Ermeni (Soy)kırımı), også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, var den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra mars 1915 til januar 1917. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner. Deportasjonene og overgrepene skjedde i ly av første verdenskrig under de osmanske rikets siste fase. Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden, og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv. Mens holocaust er fullt erkjent av Tyskland, blir folkemordet på armenerne benektet av Tyrkia og en del akademikere internasjonalt. Tyrkia, etterfølgeren til det osmanske riket, benekter at det var et folkemord for å beskytte sin nasjonal identitet.

Folkemordet på armenerne
Land		Det osmanske rike
Sted		Det osmanske rike Vest-Armenia Six vilayets
Dato		1915
Startdato		24. april 1915
Folkemordet på armenerne på Commons

Hendelsene i 1915 er stadig gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon mellom Tyrkia og andre land, særlig Armenia. Tyrkiske nasjonalister hevder at deportasjonen var et nødvendig og legitimt tiltak stilt overfor et armensk opprør, og at deportasjonen ikke var et folkemord. På den motsatte siden hevdes det at ungtyrkerne lenge hadde planlagt folkemordet. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen. Den tyrkiske staten bestrider folkemordet for å beskytte sin nasjonale identitet og ideologien det moderne Tyrkia bygger på. I Tyrkia omtales saken som det «det armenske spørsmålet».

Biskop Grigoris Balakian overlevde og skrev utførlig om folkemordet.

Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at tyrkerne har begått et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone. Kjent er også «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen. Bernard Lewis bok The Emergence of Modern Turkey (1962) og særlig ny fransk utgave fra 1993 tonet ned og relativiserte hendelsene i 1915.

Internasjonalt, men også til dels blant stadig flere tyrkere, anses folkemordet på armenerne som et ubestridt faktum. Raphael Lemkin utformet folkemordkonvensjonen på bakgrunn av folkemordet på armenerne og holocaust, og han var i 1949 den første som brukte betegnelsen «Armenian genocide». Det regnes som det første moderne folkemordet. Senere har forskere satt fordrivelsen og massemord på etniske armenere inn i større bilde av osmansk/tyrkisk befolkningspolitikk med kontinuitet mellom ungtyrkernes og kemalistenes politikk overfor kristne minoriteter: Fra 1913 til 1924 falt antall kristne i landet fra 5 millioner til ½ million. En stor del av dette tallet er etniske grekere som ble forflyttet til Hellas (organisert av Fridtjof Nansen). Øyenvitner beskrev i tillegg fordrivelse av kurdiske og arabiske innbyggere under til dels like brutale forhold. Henry Morgenthau, USAs ambassadør, påpekte at etniske grekere var de første ofrene for tyrkisk nasjonalisme.

Folkemordet på armenerne kjennetegnes som moderne blant annet fordi statsapparatet medvirket i gjennomføringen, nasjonalistisk, rasistisk og religionsbasert propaganda ble brukt for raskt og målrettet å isolere og utslette etniske grupper. Lemkin var slått av den kulturelle ødeleggelsen som fulgte massakrene og fordrivelsen. Før første verdenskrig fantes det vel 2500 armenske kirker, 2000 skoler og 451 armenske klostre på ottomansk territorium; etter krigen var det bare en håndfull igjen, resten var brennt, beslaglagt eller jevnet med jorden. Etniske armenere hadde befolket området i minst 2000 år.

De som ledet folkemordet ville fjerne ledende personer blant armenerne først. Den første dagen (25. april) ble 250 prester, forfattere og redaktører arrester i Konstantinopel og deporterte til Anatolia der de fleste ble massakrert. Biskop Grigoris Balakian overlevde og skrev utførlig om folkemordet. Blant de drepte var den fremstående forfatteren Siamanto (Atom Jartsjanjan). Tilsvarende arrestasjoner ble gjort i mange andre byer.

Som ledd i utslettelsen av armenerne som folkegruppe ble kvinner og barn tatt inn muslimske familier. Anslagsvis 5 til 10 % av etniske armenere i det osmanske riket konverterte og ble tatt inn i muslimers familier. Utenlandske observatører meldte om tvangskonvertering og bortføringer i mange deler av Anatolia. Osmanske myndigheter etablerte institusjoner for foreldreløse barn med sikte på å assimilere disse barna i den etnisk tyrkiske befolkningen.

Det er usikkert og omdiskutert hvor mange som armenere døde. Det bor nå omkring 60 000–80 000 etniske armenere i Tyrkia, de fleste i Istanbul. Regimet gjennomførte også betydelig intern forflytning av andre folkegrupper, blant annet tjerkessere, arabere og jøder. Flere hundre tusen kurdere ble deportert under krigen, men ikke massakrert. Armenerne var gjenstand for mest den omfattende forflytningen og var den eneste etniske gruppen som ble nesten utryddet. 24. april 1915 blir regnet som datoen da folkemordet begynte. Folkemordet på armenerne i det osmanske riket omtales som en forløper for holocaust.

Terminologi

Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker.

Lange lenker av armenere deporterte bevoktet av paramilitært politi i Harput vilayet.

Viktigste etnisk armenske områder i Det osmanske riket før folkemordet markert med rosa.

Mens de fleste land, deriblant Norge, ikke offisielt karakteriserer det som skjedde som folkemord, finnes det også noen land som direkte støtter Tyrkias syn, eksempelvis Pakistan, Georgia, Aserbajdsjan, Israel, Storbritannia og Bulgaria. Et økende antall stater (per april 2015 totalt 26^{[trenger referanse][trenger oppdatering]}), inkludert Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits, Russland og Tyskland støtter Armenias syn og betegner hendelsen offisielt som et folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osmanske armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord og mener at antallet døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder at tallet var 1,5 millioner. Internasjonalt er det uenighet blant forskere.

Encyclopædia Britannica bruker overskriften «genocide» og beskriver det som skjedde som «campaign of deportation and mass killing», viser til Arnold J. Toynbees forskning og anslår at 600 000 armenere døde eller ble massakrert under deportasjonene i disse årene. Mange forskere mener dessuten at osmanske armenere døde som et resultat av sykdom, sult og intern etnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig, noe som også tas grundig opp i boka Folkemordenes svarte bok, utgitt av Universitetsforlaget.

Tyrkia og svært mange tyrkiske intellektuelle benekter offisielt at dette var et folkemord. En del tyrkiske intellektuelle er av en annen oppfatning. I 2005 uttalte forfatteren Orhan Pamuk i et intervju at en million armenere var blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten i desember 2005, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press.

Bakgrunn

Etter hvert som det osmanske riket mistet kontroll over provinser på Balkan, begynte tyrkiske nasjonalister å fokusere på Anatolia som tyrkernes udelelige hjemland. Det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia) var etnisk mangfoldig med blant annet armenere, kurdere og tyrkere, og ingen etnisk gruppe i flertall før første verdenskrig. De etniske armenerne ble av tyrkiske nasjonalister etter hvert oppfattet som et hinder for etnisk-religiøs homogenitet, samtidig som armenernes egen økende nasjonale bevissthet gjorde dem potensielt illojale.

Situasjonen for armenere i Anatolia

Sultan Abdülhamit II.

I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner etniske armenere i Det osmanske rike. De fleste av disse var armensk-apostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i seks provinser i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), samtidig bodde mange armenere i det sentrale Anatolia og de vestlige byene, særlig i hovedstaden Istanbul. De østlige områdene hadde vært et stridstema mellom Det russiske keiserriket og Det osmanske riket på mesteparten av 1800-tallet. De russiske kravene i øst var basert på imperialistiske motiver og bare delvis relatert til armensk bosetning,

Fra midten av 1800-tallet strømmet muslimske flyktninger inn i Anatolia fra Balkan og Kaukasus. Den demografiske endringen medvirket til at den kristne befolkningen etter hvert ble mer marginalisert. Det medvirket også til at organisert befolkningsforflytning i stor skala ble oppfattet som normalt og til at regimet før 1915 hadde etablert et administrativt apparat for folkeforflytning.

Fram til slutten av 1800-tallet ble armenerne omtalt som «millet-i sadika» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «dhimmi»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp blant annet å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «Tanzimat»-grunnloven fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abd-ul-Hamid II suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.^{[trenger referanse]} I årene 1894-1896 ble 80 000-100 000 etniske armenere massakrert i øst i imperiet under den brutale sultanen.Massakrene var rettet mot voksne menn i visse regioner. Etter Ungtyrkernes maktovertakelse ble 20 000 armenere drept i Adana-provinsen i 1909, som en reaksjon på krav om selvstendighet for området.

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløper til folkemordet, er mest sannsynlig Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanene kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde Russland kontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat.

Før første verdenskrig

Enver Pasja (egentlig İsmail Enver) ledet ungtyrkerne som hadde makten i landet fra 1908. Sultan Mehmet V var i praksis en marionett.

Et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen ble slått ned i 1894, men det kom flere armenske opprør. Armenske grupper angrep landsbyer og drepte sivile i Det osmanske rike i sin kamp for en selvstendig armensk stat, og mange av disse gruppene samarbeidet med Russland, England og Frankrike. Armenere ble massakrert da myndighetene under Sultan Abdul Hamid II slo ned opprøret. 4. mars 1896 omtalte Williams fra det britiske konsulatet situasjonen slik:

«The Dashnaks and Hunchaks have terrorized their own countrymen, they have stirred up the Muslim people with their thefts and insanities, and have paralyzed all efforts made to carry out reforms; all the events that have taken place in Anatolia are the responsibility of the crimes committed by the Armenian revolutionary committees.»

Armenske samfunn over hele riket ble i de tre påfølgende årene mål for forskjellige angrep. Det er få bevis for at det var regjeringen som stod bak, men den unnlot å beskytte dem. Det blir anslått at 80 000 til 300 000 armenere ble drept fra 1894 til 1897.^{[trenger referanse]}

Ungtyrkerne og oppløsningen av imperiet

Bare fem år før første verdenskrig tok en gruppe «Ungtyrkerne» i form av «komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: İttihat ve Terakki Cemiyeti) makten i landet. Dette var opprinnelig en hemmelig forening innenfor den ungtyrkiske bevegelsen. Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i 1908. Sultan Abd-ul-Hamid II vegret seg mot å sende sine styrker mot de revolusjonære i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig..^{[trenger referanse]}

Den gamle sultanen ble etterfulgt av sin langt mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror Mehmet V. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne Enver Pasja, Talat Pasja og Djemal Pasja. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og armenske politiske partier Ungtyrkerne i troen på at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.^{[trenger referanse]} Ved et militærkupp i 1912 tok «de tre pasjaene» full kontroll over de fallerte imperiet, mens sultan Mehmet V forble en gallionsfigur uten reell makt. Regimet hadde en aggressiv, reaksjonær agenda der de ville gjenopplive de osmanske rikets glansdager. Den ungtyrkiske ledelsen ville gjenskape imperiet basert på tyrkisk etnisitet og islam. Zarakol beskriver bevegelsen som proto-fascistisk med sjåvinistisk og fremmedfiendtlig ideologi. Disse ideene fikk grobunn i en situasjon der den gamle imperiet falt fra hverandre samtidig som tyrkerne følte seg underlegne de europeiske landene.

Før første verdenskrig tapte det osmanske riket territorium på Balkan: Bosnia-Hercegovina ble annektert av Østerrike-Ungarn i 1908, Albania gjorde opprør i 1910 og Rumelia ble overtatt av Bulgaria. Det var opprør i Jemen og druserne ved Damaskus gjorde opprør i 1910. Den italiensk-tyrkiske krig førte til at Italia tok kontroll over Libya. Dette bidro til at de tyrkiske nasjonalistene ungtyrkerne festet grepet om makten. Regimet fryktet for ytterligere tap av terroitorium i Midtøsten. Regimet deporterte i 1913-1914 etniske grekere fra Trakia, de egeiske øyer og de vestlige Anatolia. Ungtyrkerne med Enver Pasja i spissen trappet i 1914 opp retorikken og snakket om rense Anatolia for kristne og erstatte dem med mer «pålitelige» muslimer.

Før 1914 ble det blant etniske armenere argumentert for autonomi eller uavhengighet. Revolusjonære armenere bevæpnet befolkningen i det østlige Anatolia noe det osmanske regimet slo ned på brutalt og voldelig i stor skala. Armenernes opprør ble inspirert og oppmuntret av opprør blant serbere, bulgarer og grekere mot det osmanske styret på Balkan. I 1894-1896 og 1908-1909 ble armenske opprør slått brutalt ned av det osmanske regimet. Før krigen spredte en pan-tyrkisk nasjonalistisk ideologi seg i det osmanske regimet. Tusenvis av muslimer flyktet fra Balkan til osmansk-kontrollert område etter Balkankrigene. Ungtyrkerne utarbeidet planer for å endre befolkningssammensetning i Anatolia. Stormaktene oppmuntret den armenske nasjonalismen samtidig som det osmanske regimet tilskyndet tyrkisk/islamsk nasjonalisme i Kaukasus, Persia (Iran) og Nord-Afrika. Flertallet av armenske menn i tjenestdyktig alder ble innrullert i de osmanske styrkene.

Første verdenskrig

Se også: Første verdenskrig

Da krigen nærmet seg tiltok voldshandlingen i grenseområdene øst i Analtolia. Sivile muslimer ble drept og et langt større antall armenere ble drept. Etter november 1914 tiltok volden rettet mot etniske armenere markant.

Şükrü Kaya.

Det osmanske rike allierte seg med sentralmaktene under krigen. Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han likevel det noen få måneder etter at krigen brøt ut. Det er anslått at den osmanske hæren bestod av 100 000 – 190 000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt, spesielt med tanke på den kommende vinteren. Russerne på sin side hadde 100 000 soldater stasjonert i området.

Russland tapte stort på den prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av soldatene fra den tyrkiske fronten dit, og etterlot seg da drøyt 60 000 soldater. I begynnelsen avanserte den osmanske hæren langt inn i Kaukasus, og nådde på slutten av desember 1914 byen Sarikamis som ligger omtrent 100 km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Målet var å utslette mesteparten av den russiske hæren i Kaukasus. Her tapte osmanene slaget om byen og mistet mellom 50 000 hvorav 33000 ble drept i kamp. Tallene er usikre, men de tapte rundt 50 % av styrkene sine, noe som var katastrofalt. Katastrofen ved Sarikamis antas å ha utløst behov for syndebukk. Tapet blottla det østlige Anatolia for russiske styrker som gjenerobret Ardahan, rykket inn på osmansk territorium og tok kontroll over flere provinser.

Enver Pasja trakk seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget i krigen mot Russland, da en del armenske opprørsgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningstransporter og gjort væpnet opprør flere steder i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland. Dette bidro til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren. Disse kjempet på russernes side mot Det osmanske riket.

Fra slutten av februar 1915 forsøkte allierte styrker å ta seg gjennom Dardanellene. Stredet var minelagt og beskyttet av artilleri utplassert på skråningene. De allierte iverksatte da landgang på Gallipoli-halvøyen og ved Kumkale: Den første landgangen under slaget om Gallipoli var 25. april 1915. Landgangen begynte samme dag eller dagen etter at folkemordet ble innledet med internering og henrettelse av flere hundre fremstående armenere. Det antas at armenerne ble syndebukker for denne opplevde trusselen mot nasjonen.

Deportasjon og massakrer

Fra sensommeren 1914 ble armenske bosettinger på grensen med Persia og Russland angrepet og plyndret av osmanske styrker og mennene ble samlet og henrettet. Armensk nasjonalisme innenfor og utenfor det osmanske imperiets grenser styrket ungtyrkernes forestillinger om armenerne som et problem. Ungtyrkernes vurderinger av situasjonen var samtidig sterkt farget av sjåvinistiske holdninger.

Etniske armenere i den osmanske hæren måtte tidlig i 1915 gi fra seg sine våpen og ble overført til ubevæpnet arbeidstjeneste fordi ikke-tyrkere ble ansett som upålitelige. Behandlingen av armenerne begynte som en generell anti-kristen sjåvinisme hos ungtyrkerne blant annet i form av erklæring av jihad i november 1914. Kristne innbyggere av riket og borgere fra ententelandene ble av regimet sett på som en felles fiende. Enver Pasja og Djemal Pasja ivret for å bruke menneskelige skjold av franske og britiske borgere i Konstantinopel.

Fra mars 1915 ble etniske armenere fordrevet fra områder antatt strategisk viktig eller utsatt for opprør. I april ble den etniske rensingen utvidet til å omfatte alle armenere i det østlige og sentrale Anatolia, langt fra den russiske fronten.

Armenske menn i Harput (Elazığ) føres ut av byen for å bli henrettet, 1915.

Foto: Armin T. Wegner

Fra 1914 til april 1915 raserte den osmanske hæren flere tusen armenske landsbyer innenfor eget territorium og i russisk-kontrollert Kaukasus i forbindelse med krigshandlingene der. Etter den knusende russiske seieren i slaget ved Sarikamis innledet ungtyrkerne en voldsom propaganda mot de «forræderske» armenerne. Dette var en del av bakgrunnen for avvæpningen av etniske armenere i hæren og for massakrer utført av den osmanske hæren under tilbaketrekning fra Kaukasus. I området mellom Saray og Başkale ble omkring 10 000 etniske armenere myrdet før opprøret i Van. Van var strategisk viktig både for russiske fremstøt mot Anatolia og for osmanske fremstøt mot Kaukasus. Van hadde en stor armensk befolkning og revolusjonære armenske grupper hadde smuglet inn store mengder våpen i løpet av 1914.

I løpet av april 1915 ble det etablert regionale komiteer for løsning av det armenske spørsmålet. Lokale ungtyrkere agiterte for massakrer fra omkring mars 1915. For eksempel på et møte i Erzurum 18. april var det stemning for å sette i gang massakrer straks, men guvernøren ba om å tilbakeholdenhet inntil nærmere instrukser fra Konstantinopel. Hæren presset også på for ytterliggående tiltak: Hærledelsen anmodet 2. mai innenriksministeriet om fordrive armenerne fra opprørsområdet Van over grensen til Russland eller spre dem i Anatolia. Dette skulle også være en hevn for russernes behandling av muslimer på russisk område. Da russiske styrker rykket frem til Van 18. mai sammen med armenske frivillige syntes tyrkernes mistanker å bli bekreftet.

Forløp

Deportasjoner, arrestasjoner og andre overgrep

Henry Morgenthau sr.s kommentar til bildet: «Those who fell by the wayside. Scenes like this were common all over the Armenian provinces in the spring and summer months of 1915. Death in its several forms—massacre, starvation, exhaustion—destroyed the larger part of the refugees. The Turkish policy was that of extermination under the guise of deportation.»

Tidlig i april 1915 ble et mindre antall armenerne deportert fra Kilikia. Gallipoli-halvøya ble evakuert 10. april og deretter ble all kristne (hovedsakelig greske) bosettinger langs Marmara evakuert. Fra 24. april 1915 ble ledende medlemmer av det armenske samfunnet arrestert i stort antall i Konstantinopel. Guvernørene i Ankara og i Aleppo ville ikke gjennomføre tiltakene mot armerne og ble da avsatt. Mange tjenestemenn medvirket til overgrepene fordi de helhjertet sluttet opp om politikken, fordi de håpet det ville fremme karrieren eller fordi det var utsikter til å sikre seg verdisaker. Mahmud Kamil, kommandant for den tredje osmanske arme, erklærte at muslimer som hjalp armenere ville bli hengt og huset hans ville bli brent ned.

Fra mars til mai 1915 ble etniske armenere internert ved İskenderunbukta og i Kilikia-regionen, og deportasjoner ble gjennomført i begrenset omfang. Fra slutten av mai gjennomførte det osmanske regimet, ledet av İttihad ve Terakki Cemiyeti («komiteen for enhet og fremskritt», Ungtyrkerne), et stadig mer radikalt program med deportasjon og mord på etniske armenere. Det begynte øst i Anatolia i områdene med størst armensk befolkning og ble gjennomført i en bølge vestover og sørover gjennom hele imperiet.

Lokale ledere og mannlige sivile ble fengslet eller drept umiddelbart. Kvinner, barn og eldre ble tvunget til å reise sørover til ørkenområdene i det som senere ble Syria og Irak. Under fordrivelsen døde armenere i stort antall av mishandling, sult og tørst. Voldtekt og drap var utbredt. Overgrepene ble utført av soldater, politifolk, lokale stammefolk og andre. Blant de som overlevde forflytningen døde mange av sult og sykdom i konsentrasjonsleirer der de ble etterlatt uten forsyninger, og i 1916 ble de internerte utsatt for nye massakrer. Minst 1 million døde, mer enn ⅔ av de som ble deportert. En del ble kidnappet, blant annet et ukjent antall foreldreløse barn, og tvunget til å konvertere til islam, 5 til 10 % av etniske armenere i riket. Omkring 400 000 armenere overlevde krigen innenfor imperiet, særlig i Konstantinopel der det bare var selektiv deportering av ledende personer.

De som skulle deporteres fikk bare noen timer på seg til å forberede avreisen. Eiendeler måtte etterlates og disse ble konfiskert av myndighetene eller overtatt av naboer. På tampen av Van-opprøret (16-18. mai) beordret innenriksministeriet guvernøren i Erzurum til å deportere etniske armenere til Mosul, Der-el-Zor og Urfa. Ordren ble 23. mai utvidet til å omfatte Bitlis og Van, den osmanske hæren gjennomførte der omfattende massakrer på etniske armenere mens de trakk seg tilbake fra fremrykkende russiske styrker. Den militære over-kommandoen og innenriksdepartementet diskuterte 26. mai deportering av armenere fra de østligste område, fra Zeytun og andre områder med stor armensk befolkning til Eufrat-dalen, Suleimania og områdene sør for Diyarbakır. En midlertidig lov utstedt 27. mai ga hæren rett til å gjennomføre deportasjoner av hensyn til «sikkerhet» eller «militær nødvendighet». Talat Pasja skal lenge ha vært tilbakeholden med generell deportasjon av frykt for omverdenens fordømmelse.

Inntil slutten av mai 1915 gjennomførte det osmanske regimet anti-armenske operasjoner som det ungtyrkerne oppfattet som forkjøpsangrep. Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Mange armenere ble fordrevet til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater som fulgte dem. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og plyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander.^{[trenger referanse]}

Konsentrasjonsleire

Flere kilder hevder at 25 større konsentrasjonsleirer eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pasjas nærmeste medarbeidere.

Kart over de antatte leirene

Disse var:

Dayr az-Zawr	Ra's Al Gul	Bonzanti	Mamoura
Intili	Islahiye	Radjo	Katma
Karlik	Azaz	Akhterim	Mounboudji
Bab	Tefridje	Lale	Meskene
Sebil	Dipsi	Abouharar	Hamam
Sebka	Marat	Souvar	Hama
Homs	Kahdem

Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skal ha vært plassert nær grensen til Irak og Syria, og noen av disse skal ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

Opprøret i Edessa

I byen Edessa (nåtidens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Friherre Colmar von der Goltz, som var den nærmeste tyske generalen, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt.

Armenske flyktninger på vei mot Aleppo

Overskrift i New York Times, 15. desember 1915. Samuel Train Dutton (American Committee for Armenian and Syrina Relief) uttalte til avisen: «...it is probably well within the truth to say that of 2,000,000 Armenians in Turkey a year ago, at least 1,000,000 have been killed or forced into Islam, or compelled to flee the country, or have died upon the way to exile, or are now upon the road to the deserts of Northern Arabia, or are already there.»

Deporteringens natur

Deportasjonen av etniske armenere ble administrert av innenriksdepartementets avdeling for bosetting av stammer og immigranter. Det er antatt at mellom 400 000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden.^{[trenger referanse]} Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «etnisk rensing». Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenerne, men ble en uheldig konsekvens av gjennomføringen.

Det er mange historikeres oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker allerede sommeren 1914.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

I tiårene etter folkemordet fortsatte den nye tyrkiske staten å fjerne eller ødelegge armenske kulturminner som kirker, klostre og monumenter. Før første verdenskrig fantes det flere tusen armenske kirker på osmansk territorium, de fleste av disse ble ødelagt.

I Antep, nå kalt Gaziantep, døde 20 000 av byens 32 000 etniske armenere. De ble sendt til fots i retning Aleppo eller Deir ez-Zor. I den lokale deportasjonskomiteen, som avgjorde armenerens skjebne, satt ledende personer i lokalsamfunnet som medlemmer av bystyret, ordføreren, tjenestemenn ved skattekontoret, dommere, leger, advokater og lederen for et barnehjem - ingen av disse gjorde noe for å stanse folkemordet. Fordrivelsen fra Antep ble stimulert ved utsikter til økonomisk gevinst da armenernes etterlatte eiendeler ble konfiskert.

Opprøret i Van

Armenske styrker som kjemper mot osmanske styrker i Van.

Rafael de Nogales Méndez (1879–1936), en offiser fra Venezuela som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok Cuatro años bajo la media luna.

Det var trolig i forbindelse med opprøret i Van at det hadde oppstått en konsensus i regimet om å fjerne de etniske armenerne. Opprøret i Van begynte 20. april 1915. Massearrestasjonene 24. april ses på som reaksjon på opprøret i Van og i tillegg som en reaksjon på angrepet på Gallipoli. Regimet fryktet en russisk offensiv fra Kaukasus våren 1915, mens britiske styrker vant terreng langs Tigris og Eufrat. 2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som var mistenkt for å ha samarbeidet med russerne. Dette uløste et kraftig opprør med armensk maktovertagelse i byen. Dette opprøret svekket Det osmanske riket ytterligere. Det ble hevdet at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanene tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene.

Teşkilat-ı Mahsusa og «Spesialorganisasjonen»

Teşkilat-ı Mahsusa var en organisasjon opprettet av det ottomanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender. Formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene. Lederen var forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange dyktige offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke».

I tillegg skal Ungtyrkernes ledelse İttihat ve Terakki Cemiyeti i juli 1914 ha opprettet en halvoffentlig «spesialorganisasjon» som skulle gjennomføre deportasjonen av armenerne. Den skulle være en «stat i staten» og stå fritt til å handle uten direkte ordre.

Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen. Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte; noen måneder senere ble 49 kriminelle løslatt i Ankara. Litt etter litt ble flere og flere løslatt, og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.

Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppgav som dokumentasjon for krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

Døde i perioden 1914 til 1923

20 ledere av det armenske sosial-demokratiske partiet (armensk: Սոցիալ Դեմոկրատ Հնչակյան Կուսակցություն; ՍԴՀԿ) ble hengt på Beyazıt-plassen i sentrum av Konstantinopel 15. juni 1915.

Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde i denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Tallene varierer fra 250 000 til 1,5 millioner mennesker. Det er imidlertid strid om hvor mange armenere som var i Tyrkia i denne perioden. Noen av anslagene ligger på mellom 1,5 millioner til 2 millioner armenere. Samtidig osmansk statistikk viser at det bodde rundt 1,2 mill armenere innenfor rikets grenser. Anslaget på oppmot 2 mill drepte virker derfor urealistisk. I diskusjonen om antallet drepte blir heller ikke drepte på den tyrkiske siden nevnt. Kilder viser til omkring 500 000 drepte tyrkere i samme periode. Om lag 523 000 tyrkiske muslimer ble drept i perioden 1910-1922. Tyrkiske muslimer ble hovedsakelig drept i områder som kom midlertidig under armensk kontroll ved hjelp av russiske invasjonsstyrker.^{[trenger referanse]}

Flyktninger og overlevende

Overlevende bosatte seg blant annet i Libanon, Palestina, Syria, Canada og Frankrike. Noen slo seg ned i Romania der det fra før var et armensk miljø. De fleste flyktningene reiste med Nansenpass utstedt av Folkeforbundet.

Rettsoppgjør og hevn

Rettsoppgjøret regnes som historiens første med politikere ansvarlige for folkemord.

Osmansk krigsrett

Den armenske kirken og kloster i Tomarza, 1908. Noen ruiner står igjen.

Enver Pasja og Mehmed Talat («Talaat Pasja») rømte til Berlin etter Det osmanske rikets nederlag i første verdenskrig og de alliertes okkupasjon av Istanbul for å unnslippe rettsforfølgelse, og levde der inkognito. En tyrkisk domstol i Konstantinopel dømte dem begge in absentia til døden for krigsforbrytelser. Ahmed Djemal («Djemal Pasja») ble også dømt til døden og rømte også til Tyskland. Djemal ga ut sine memoarer på tysk og innrømmet der at 600 000 armenere døde, men la skylden på Enver og Talat Pasja samtidig som han forsvarte deportasjonene som nødvendige.

«Ungtyrkerne» (som offisielt kalte seg Komiteen for Enhet og Fremskritt) hadde hatt makten i Det osmanske rike i 10 år. Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga dem skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i første verdenskrig. Sultanen beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918. Rettsoppgjøret skjedde delvis etter press fra Storbritannia og andre land mens Konstantinopel var okkupert av de allierte. Sultanen benyttet også anledningen til å kvitte seg med og diskreditere sine politiske fiender blant ungtyrkerne.

I januar 1919 fikk sultan Mehmet VI en rapport som pekte ut 130 mistenkte, de fleste av dem høytstående embetsmenn. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under rettssakene for å dømme ledelsen.

Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt til «teceddüt firkasi» (statskassen). Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to. «De tre Pasjaene» ble funnet skyldige in absentia. Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene.

Internasjonal rett

«Mordet på en rase», faksimile av The Independent, forsiden 18. oktober 1915.

24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de ... kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen ... vil de allierte regjeringene offentlig ... holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»

Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Der ble det opprettet en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten. Traktaten anerkjente den første armenske republikken og la grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike 1. august 1914». Den daværende regjeringen i Det osmanske rike, ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja, ble stevnet for retten.

Krigsretten i Istanbul dømte i 1919 mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, etter at de hadde unnsluppet i 1918. Det antas at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagede før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommissæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «Rett før våpenhvilen gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene». Aydemir, S.S. skriver i sin bok «Makedonyadan Ortaasyaya Enver Pasa»:

Før flukten til toppene i Komiteen for Enhet og Fremskritt stoppet Talat Pasja ved et av husene til en av hans venner som lå ved vannbredden i Arnavudköy og la fra seg en mappe med dokumenter. Det ble sagt at dokumentene ble brent i kjelleren. Og faktisk ... dokumentene og andre papirer etter Komiteen for Enhet og Fremskritt er ikke å finne noe sted.

Krigsrettens dom i Istanbul, 1919, lyder som følger:

I betraktning av de ovennevnte forbrytelser erklærer Krigsretten enstemmig at de som i første hånd er skyldige i disse forbrytelsene, de flyktende Talat Pasja, tidligere storvesir, og Enver Efendi, tidligere krigsminister, skal strykes fra den keiserlige hærs ruller; og at Cemal Efendi, tidligere marineminister også skal strykes fra rullene, og Dr. Nazim Efendi, tidligere undervisningsminister, som medlemmer av Hovedkomiteen for Enhet og Fremskritt, og som moralsk ansvarlige for dette partiet; ... Krigsretten idømmer, i overensstemmelse med de nevnte bestemmelser i loven, dødsdommer for Talat, Enver, Cemal og Dr. Nazim.

Operasjon Nemesis

Den revolusjonære armenske føderasjon (armensk: Հայ Յեղափոխական Դաշնակցութիւն, ՀՅԴ) iverksatte i 1920-1922 «Operasjon Nemesis» (armensk: Նեմեսիս» գործողութիւն) som var en hevnaksjon mot de sentrale lederne bak folkemordet. Operasjonen hadde base utenfor Boston, USA, og ble finansiert av armensk-amerikanere. Opp mot 20 personer ble drept av attentatmenn fra operasjonen. Den revolusjonære armenske føderasjon var en av de radikale gruppene stiftet på slutten av 1800-tallet for å bekjempe osmanenes undertrykking av armenerne. Gruppen forsøkte blant annet å drepe sultanen i 1905. Syv ledende menn ble oppsporet og drept av Nemesis.

• Talaat Pasja, ble drept av Soghomon Tehlirjan i Berlin, 15. mars 1921. Tehlirjan ble løslatt av tysk rett juni 1921 på grunnlag av den traumatisering han hadde gjennomgått etter at hele familie var utryddet. Johannes Lepsius med flere vitnet til fordel for Tehlirjan. For å sikre oppmerksomhet om folkemordet gjennom en rettssak i Berlin, lot Tehlirjan seg arrestere ved å bli stående ved liket av Talat (ifølge Eric Bogosian forsøkte Tehlirjan å stikke av). «They Simply Had to Let Him Go» var New York Times overskrift om frifinnelsen. «Rettferdig hevn» («Vengeance Justified») var Los Angeles Times overskrift. Straffesaken mot Tehlirjan fokuserte på folkemordet og Talaats medvirkning, og ga bred oppmerksomhet om armenernes sak akkurat som planlagt av operasjon Nemesis. For å ikke avsløre operasjonen og teamet han medvirket i, hevdet Tehlirjan at han var alene og traff Talaat tilfeldig på gaten. Eric Bogosian tror at den britiske etterretningsoffiseren Aubrey Herbert tipset armenerne om hvor Talaat befant seg. Tehlirjan skiftet navn og slo seg ned i Serbia. Etter 1945 var tyrkiske agenter på sporet av ham.
• Behboud Khan Javanshir, drept av Misak Torlakjan 18. juli 1921 i ved inngangen til Pera Palas hotell, Konstantinopel. Byen var på den tiden okkuperte av seierherrene fra første verdenskrig og gjerningsmannen ble stilt for en britisk domstol og frifunnet med samme begrunnelse som Tehlirjan i Berlin.
• Jemal Azmi («Azmi Bey»), drept i Berlin av Arsjavir Sjirakjan og Aram Jerganjan 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
• Behaeddin Shakir, drept i Berlin av Uhland, Arsjavir Sjirakjan og Aram Jerganjan 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
• Djemal Pasja, i Tbilisi av Stepan Dzaghikjan, Bedros Der Boghosian og Ardasjes Kevorkjan 21. juli 1922. Dzaghikjan ble arrestert sammen med flere hundre andre. Drastamat Kanajan («general Dro»), en armensk general, sørget for å få de fleste løslatt, mens Dzaghikjan trolig forsvant i Gulag.
• Enver Pasja, drept i august 1922 (eller 1923) da han ledet tadsjikiske opprørere i kamp mot sovjetiske styrker. Ifølge Cheterian ble Enver Pasja drept av Hagop Melkumian, en armensk leder for bolsjevikstyrker i Sentral-Asia.

Tyrkias posisjon

Tyrkia, det osmanske rikets etterfølger, har siden første verdenskrig ikke vært villige til betrakte hendelsene i 1915 som et folkemord. Den tyrkiske staten har drevet en allsidig fornektingskampanje: Overfor det brede publikum har kampanjen vært nokså grovkornet, mens overfor utenlandsk akademia har kampanjen vært finmasked og manipulerende. Den akademiske påvirkningen har blant annet skjedd ved at Tyrkia har finansiert professorat ved amerikanske universitet. Fornektelsen konsentrerer seg ofte om omstendighetene omkring dødsmarsjene. De som fornekter utryddelse akspeterer ofte at det var en intensjon og plan om forflytning og deportasjon; forflytningene fremstilles på sin side ofte som et ledd i selvforsvar og som en nødvendighet.

Over 20 land og flere internasjonale organisasjoner har offisielt anerkjent folkemordet. I 2006 vedtok EU-parlamentet at Tyrkias anerkjennelse av folkemord var en forutsetning for at landet kunne bli medlem av EU, kravet ble senere frafalt. Folkemordet har også vært et vanskelig tema i relasjonen til USA der betegnelsen «folkemord» ikke har blitt vedtatt av kongressen av strategiske grunner. Slike vedtak i andre lands parlamenter er ikke bindende i internasjonale relasjoner og har liten betydning for eventuelle søksmål mot Tyrkia.

Motiver for fornektelsen

Innrømmelse av ansvar for hendelsene i 1915 og innrømmelse av at det var et folkemord vil, sett fra myndighetenes perspektiv, undergrave legitimiteten til landets bærende institusjoner. Etter grunnleggelsen av republikken i 1923 har landets nasjonale myte vært at landet er truet av fiender, både internt og eksternt - tyrkerne har ingen venner og må stole på seg selv. Det blir skapt en forestilling om at landet er under konstant beleiring. Dersom det innrømmes at de etniske armenerne i det osmanske riket ikke var fiender ute etter å drepe tyrkere og ødelegge nasjonen, men i stedet var ofre for aggressive tiltak fra myndighetene, er man redd den nasjonale myten vil revne. En slik innrømmelse vil være en innrømmelse av at tyrkiske myndigheter har diktet opp trusselen mot nasjonen.

Sentralt i fortellingen om republikkens tilblivelse var militæret som opprettholdt landets suverenitet og territorielle enhet særlig i det østlige Anatolia. Innrømmelse av at fjerningen av armenerne var planlagt kan undergrave fortellingen om offer, nasjonal lidelse og nasjonal redning. Innrømmelse kan undergrave lederens legitimitet. Tyrkiske myndigheter frykter at innrømmelse kan føre til at Tyrkia blir presset til å avstå territorium og eiendom til Armenia eller til etterkommere av ofrene. Det er en utbredt og fastgrodd frykt hos myndighetspersoner for at armenerne lengter etter å overta Tyrkias østlige og sørlige provinser, til tross at det er helt urealistisk.

Etter krigen

Mustafa Kemal ledet osmanske styrker under slaget om Gallipoli da deportasjoner og massakrer på armenere foregikk våren og sommeren 1915. Han skapte etter krigen det nye Tyrkia som la lokk på historien om armenerne.

Etter første verdenskrig var massakren av armenere og andre grupper kjent og debattert internt i riket. Det ble gjennomført interne granskinger i regi av parlamentet og det ble gjennomført rettsoppgjør for en militær domstol. Etter hvert som Den tyrkiske frigjøringskrigen utviklet seg ble landets ledelse stadig mindre interessert i å diskutere saken og på slutten av 1920-tallet ble offisielt ansvar for folkemordet avvist av regimet. Holdningen på 1920 var preget av fortielse og glemsel.

Fornektelse skyldes blant annet at erkjennelse av ansvar kunne undergrave nasjonalistenes mål om å sikre sentrale deler av Anatolia for den nye tyrkiske staten. Det skyldes også at mange gjerningsmenn og ansvarlige for massakren var sentrale i den nasjonalistiske bevegelsen; deres administrative kunnskaper og støtte var verdifull for det nye regimet.

Tyrkia ville ikke akseptere at armenernes skjebne ble omtalt i Lausannetraktaten av 1923. Tyrkias strategiske rolle og mangelen på demokratiske retter i landet gjorde det mulig å legge lokk på temaet. Den tyrkiske regjeringen fortsatte å arbeide for at temaet ikke skulle komme på den internasjonale dagsordenen gjennom blant annet diplomatiske kanaler og press. Flere ledende personer i den nye tyrkiske republikkene medvirket til gjennomføring av folkemordet og beriket seg på beslaglagt eiendom, men trolig ikke Mustafa Kemal selv. På slutten av 1920-tallet stanset de nye makthaverne (kemalistene) videre rettsoppgjør og gransking av saken og avviste ethvert ansvar for hendelsene i 1915. Massakrene gled over til å bli et tabu i Tyrkia. Benektelse av denne delen av den tyrkiske republikkens grunnleggelse har blitt en del av Tyrkias nasjonale identitet.

Kemalistene i den nye tyrkiske republikken videreført på mange måter det tidligere regimets holdning til armenerne som ble sett som landets erkefiende. Den offisielle versjonen var at armenerne gjorde opprør og fortjente sin skjebne som trussel mot rikets sikkerhet. I dette perspektivet var armenerne aggressorer og muslimene de egentlige ofrene. Hendelsene i 1915 beskrives i den offisielle versjonen som en midlertidig forflytning ut av krigssonen. Under kemalistene gjennomgikk landet «tyrkifisering» der fortiden ble visket ut og landets multietniske historie ble benektet. Under kemalistenes nasjonsbygging med dyrking av det tyrkiske passet det ikke inn med historier om etnisk rensing. Mustafa Kemals («Atatürk» eller «Kemal Paşa») regime avsto fra å konfrontere forbrytelsene i 1915. Å innrømme skyld eller ansvar ville undergrave Kemals ambisjoner om å skape et moderne, stolt og europeisk Tyrkia.

Freden i Sèvres inneholdt bestemmelser om rettsoppgjør med krigsforbrytere og flere profilerte gjerningsmenn var i varetekt på Malta i påvente av rettssak. Kemals nye regime i Ankara hevdet at regimet i Istanbul, som hadde signert fredstraktaten i Sèvres, ikke var suverent og dermed at Ankara ikke var bundet av traktaten. I stedet reforhandlet kemalistene Lausannetraktaten. Det ble etter dette ikke flere rettssaker. Kemal og det nye republikanske regimet var nøye med å distansere seg fra forløperen, men ville ikke vedstå seg det som skjedde med armenerne og kostet det hele under teppet. Under Kemals lederskap ble myten både om de «morderiske armenerne» og om tyrkerne som en undertrykt nasjon (tyrkisk: mazlum millet) befestet. Kemals fremstilling av armenerne og deres skjebne gjenspeiles fortsatt i tyrkiske fremstillinger om hendelsene i 1915. Ifølge Taner Akçam skal Kemal i lukkede møter ha omtalte hendelsene som massakre og kalt det som skjedde for skammelig.

Fra andre verdenskrig til 1980 var deportasjonen og folkemordet fraværende i tyrkiske skolebøker. Armenernes eksistens innenfor det osmanske riket var knapt nevnt og ble antydet bare som en ubetydelig minoritet. Under den kalde krigen var samarbeid mellom Tyrkia og vestlige land et vesentlig hensyn.

Tyrkia etter 1980

Ruiner av kirke i Kharpert (tyrkisk: Elazığ).

I frustrasjon over Tyrkias holdning innledet «Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia» (ASALA) attentat mot tyrkiske diplomater og politikere. ASALA drepte 36 tyrkere i Frankrike, USA, Canada, Iran og USA frem til omkring 1990. Gruppen samarbeidet med PLO og fikk til dels opplæring der. Gruppen sprengte også en bombe på Ankara flyplass i 1982. ASALA ble stiftet av Hagop Hagopian, født i Libanon av armensk herkomst.

Militærkuppet i 1980 gjorde det mulig for myndighetene å sikre kontroll over Tyrkias offisiell versjon av hendelsene: Påstandene om folkemord er grunnløse, påstandene om folkemord er armensk propaganda, armenerne var en liten minoritet i det osmanske riket, armenerne fikk god behandling av det osmanske regimet, armenere samarbeidet med rikets fiender under første verdenskrig og drev opprør for å løsrive seg, og armenere begikk overgrep og massakrer mot sivile etniske tyrkere. For å imøtekomme kritikk ble tyrkiske arkiver åpnet for innsyn fra 1985. Tyrkia innrømmer at mange døde, men at dødstallene er overdrevet og at dødsårsakene som regel var sult og sykdom. Tyrkiske lærebøker beskriver fortsatt armenerne som forrædere, kaller folkemordet for en løgn og argumenterer med at det osmanske regimet satt i verk nødvendige tiltak mot de armenske separatistene. Ved militærmuseet i Istanbul viser et eget rom muslimenes lidelser under militante armenere.

Fra 1980 besluttet Tyrkias sentrale myndigheter å introdusere det «armenske spørsmålet» i skolebøker. Mens temaet tidligere ble helt forbigått, nevnte lærebøkene etter 1980 beslutningen om å deportere armenerne og erkjent at «noe hadde skjedd» med armenerne. Samtidig la lærebøkene vekt på at deportasjonen var helt nødvendig og bagatellmessig sammenlignet med armenernes voldsbruk før, under og etter første verdenskrig. En historiebok for videregående skole poengterte for eksempel at den tyrkiske nasjonen definitivt ikke var ansvarlig for det som skjedde i løpet av den armenske «migrasjonen». En lærebok fra 1989 hevdet at armenerne drev massemord på tyrkere i det østlige Anatolia med sikte på å utrydde tyrkerne helt.

Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord. På 1980-tallet drev Tyrkia lobbyvirksomhet rettet mot akademikere, næringsliv og politikere i USA med sikte på å styrke den offisielle versjonen. Folkemordet på armenerne blir i Tyrkia oppfattet som et utenrikspolitisk spørsmål og diskutert som «armenske beskyldninger». Offentlig opinion i Tyrkia har i stor grad fulgt regjeringens linje. Oppfatninger om at beskyldninger mot Tyrkia er urettferdig styrker den nasjonalistiske responsen. Tyrkias mål om å bli EU-medlem har lagt press på landet. Frankrikes anerkjennelse av folkemordet i 2001 og forsøk på å få noe tilsvarende vedtatt i USAs kongress var særlig provoserende for Tyrkias regjering.

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under det som kalles «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing i tiden da Det osmanske rike forfalt. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord. Tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken Histoire d'un génocide av den franske forskeren Yves Ternon i 1993.

Etter 1990

St.Giragos-kirken i Diyarbakır 2008.

St.Giragos-kirken i Diyarbakır i 2012 etter restaurering.

På 1990-tallet ble begrunnelsen og forsvaret for deportasjonen forsterket. Mens armenerne på 1980-tallet ble beskrevet som opprørere mot det osmanske styret og det ble beskrevet hvordan de angrep tyrkiske landsbyer, ble armenerne på 1990-tallet i lærebøker beskrevet som forrædere som forsøkte å utnytte et svakt regime og som dolket tyrkerne i ryggen. Ved årtusenskiftet etablerte myndighetene «Komiteen for å samordne og bekjempe grunnløse anklager om folkemord» (ASIMKK). I 2003 krevde myndighetene at alle elever skulle skrive stil (essay) som argumenterte mot påstanden om folkemord. Lærebøker etter årtusenskiftet har for første gang nevnt folkemord med henvisning til FNs folkemordkonvensjon. Folkemordet på armenerne blir der omtalt som det «såkalte folkemordet» og samtidig poengteres det at armenerne gjennomførte folkemord i det østlige Anatolia. Det hevdes i de nyere lærebøkene at massegraver og andre forskningsfunn dokumenterer massakrene som armenerne utførte i løpet av «den tyrkisk-armenske krig».

Tyrkia under Erdoğan

Da outsiderne i Rettferdighets- og utviklingspartiet (tyrkisk: Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP) kom til makten etter valget i 2002 ble institusjoner etablert etter første verdenskrig utfordret, men det har bare svært små endringer i den offisielle holdningen til den armenske spørsmålet. I forbindelse med 100 årsmarkeringen og EU-parlamentets behandling av spørsmålet om folkemord uttalte Erdoğan at Tyrkia umulig kunne akseptere at hendelsene i 1915 ble betegnet som folkemord.

Recep Tayyip Erdoğan og Abdullah Gül avviste i 2005 at det skjedde et folkemord i regi av den osmanske hæren, men erkjente at mange innbyggere i riket gjennomgikk lidelser under krigen. I 2005 ønsket Erdoğan velkommen en konferanse om saken i Istanbul og trosset da en rettslig kjennelse som forbød konferansen. Erdoğan har kommet armenerne mer i møte en noen tidligere leder. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger der mange andre døde og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen. I forbindelse med 100 årsmarkeringen for folkemordet holdt Erdoğan seg mer til den offisiell versjonen. Tyrkiske myndigheter medvirket ikke til 100-årsmarkeringen i 2015, og markerte i stedet slaget ved Gallipoli 24. april (årsdagen for starten på folkemordet) og ikke 25. april som er årsdagen for Gallipoli.

Den tyrkiske statsministeren, Recep Tayyip Erdoğan, inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å utrede hendelsene i 1915. Armenias president svarte i sitt brev at «et forslag om å ta opp fortidens forhold kan ikke bli virkningsfullt hvis det avsporer fra å ta opp forhold i nåtid og fremtid. For å få igang en nyttig dialog, må vi skape passende og stimulerende politiske omstendigheter. Det er regjeringenes ansvar å utvikle bilaterale relasjoner, og vi har ikke rett til å delegere det ansvaret til historikere. Derfor har vi foreslått, og vi foreslår igjen, at vi uten å stille betingelser oppretter normale forbindelser mellom våre to land». Ved samme anledning sa president Robert Kocharian «en kommisjon oppnevnt av begge regjeringer kan møtes for å diskutere alle uløste spørsmål mellom våre to folk, med det formål å løse dem og komme til en felles forsåelse».

Relasjonene mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av Aserbajdsjan. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på.

Tyrkiske nasjonalister har vist til opprører i Van som eksempel på armenernes forræderi for slik å legitimere regimets behandling av armenerne. Frykten for å måtte avstå land kan være en grunn til at Tyrkia ikke vil komme med innrømmelser.

Et meningsmålingsbyrå Istanbul fant i 2015 at 9 % av befolkningen mente myndigheten i landet burde bruke betegnelsen folkemord og be om unnskyldning for det som skjedde.

Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle

De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord.

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander».

Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen:

Den beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien.

Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

Politiske argumenter

• Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig, og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.
• Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer likevel at et enormt antall armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og beslutninger. Tyrkia fastholder at osmanske byråkrater og militære ledere ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen, og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette blir også bekreftet av rettssaken mot disse lederne på den tiden.
• Tyrkiske myndigheter mener at de tvungne deportasjonene ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare én jernbane som bandt sammen vest og øst, og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av dem. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var utslag av en konspirasjon for å tilintetgjøre alle armenere.
• Tyrkiske myndigheter mener at historisk forsoning ville fremme politisk forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning, eller det å tale om folkemord, fremmer ikke forsoning.
• Enkelte tyrkiske forskere hevder at Tyrkia ikke har noe juridisk ansvar uansett hva som har skjedd. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener de at det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.
• Tyrkia hevder at det først og fremst var armenere i det østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonene, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

Antall døde

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200 000 og 600 000. Det vises til at det ifølge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig.

• Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia om at landet mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker i samme periode. Yusuf Halacoglu mener at over 500 000 osman-tyrkere ble drept av armenere.^{[trenger referanse]}

Likheter med holocaust

Tyrkia avviser også enhver sammenligning med holocaust.

• I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener at jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.^{[trenger referanse]}
• Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å skille ut armenere i befolkningen for å samle dem for så å eliminere dem. (c) Det var ingen ressurser tilgjengelige for å eliminere armenere. (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militsledelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt ut over det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller innrettet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.
• Tyrkiske myndigheter har vært nøye med å anerkjenne holocaust og vise medfølelse med jødenes lidelser. Samtidig har myndighetene motarbeidet jødiske forskere å gjøre sammenligninger med armenernes skjebne.

Tyrkiske intellektuelle

Imot

Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer ikke disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden.

For

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordtesen, eksempelvis Ragıp Zarakolu, Taner Akçam, Ali Ertem og Halil Berktay.^{[trenger referanse]} Zarakolus forlagsvirksomhet førte i 2008 til at tyrkiske myndigheter tiltalte ham etter paragraf 301 i landets straffelov. Hrant Dink ble i 2005 dømt for omtale av folkemordet (etter § 301) og ble skutt og drept utenfor sitt kontor i Istanbul i 2007. En titusenvis møtte opp i Dinks begravelse og sang "vi er alle armenere" i Istanbuls gater. Erdoğan uttalte da at folk hadde "gått for langt".

De viser til at de som ble sendt for å deportere armenerne var kriminelle og at de på grunn av sin bakgrunn ble spesielt utvalgt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert, tilbakeviser påstanden om at deportasjonen var en militær nødvendighet. De mener at 800 000 eller flere armenere døde. Orhan Pamuk skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin i februar 2005 uttalte at Tyrkia var skyldig i folkemord.

30 000 kurdere og en million armenere ble drept i disse landene og ingen våger å snakke om det bortsett fra meg.

Orhan Pamuk, februar 2005

Pamuk ble trakassert i Tyrkia, og forlot landet, før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med osman-armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.» Pamuk ble anmeldt for å ha «fornærmet Tyrkia», men tiltalen ble senere frafalt etter massivt internasjonalt press, noe som blant annet EU applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006 ble saken avvist av en tyrkisk domstol.

Internasjonalt kjennskap i samtiden

Den arabisk sjeiken Fajed el-Husein var øyenvitne til massakren og sjokkert over det som foregikk. Han var særlig opprørt over behandlingen av kvinner og fremholdt at det ikke på noen måte kunne begrunnes i islam.

Det var få utenlandske journalister i det indre av Anatolia og utenlandsk presse fokuserte på kampene i Gallipoli. George Schreiner fra AP var en av de få som så armenske ofre i det indre.

Tyskland

Tyskland, det osmanske rikets allierte, fikk kjennskap til deportasjoner og massakrer på forsommeren 1915. Ambassadør Wangenheim meldte 7. juli 1915 til rikskansler Bethmann-Hollweg at fordrivelsene av armenere da var utvidete til områder som ikke var berørt av krigshandlinger noe som innebar at den tyrkiske regjeringen åpenbart tok sikte på å utslette den armenske rase fra det tyrkiske imperiet («extermination of the Armenian race in the Turkish empire»). Tyske diplomater sendte hjem et stort antall rapporter som beskrev hvordan osmanske soldater medvirket i massakrer på sivile.

Talaat Pasja og Enver Pasja forsøkte ikke å skjule planen om utrydding av den armenske minoriteten for sine tyske allierte.

Johannes Lepsius, en tysk protestantisk prest og orientalist, reiste sørover og fikk møte Enver Pasja, men fikk ikke reise rundt i landet. Med hjelp fra øyenvitner og den amerikanske ambassadør Morgenthau skaffet Lepsius informasjon om det som foregikk. Regjeringen i Berlin ville ikke legge hardt press på sin allierte, men Wangenheim appellerte likevel direkte til myndighetene i Konstantinopel.

Wangenheims etterfølger Paul Wolff Metternich tok opp saken med de tyrkiske lederne og ba regjeringen i Berlin utstede en offentlig kritikk av deportasjonen, men regjeringen ville ikke kritisere en viktig alliert. I løpet av 1915 ble utviklingen i Anatolia allment kjent i Tyskland og Lepsius forsøkte mobilisere både den katolske og protestantiske kirken til hjelp for armenerne. Karl Liebknecht utfordret rikskansleren i Riksdagens sesjon januar 1916 til å iverksette tiltak til hjelp for armenerne. Liebknect siterte Lepsius som beskrev behandlingen av armenerne for «utryddelse» (tysk: Ausrottung).

De tyske nazistene, som oppsto som bevegelse etter første verdenskrig, kjente godt til ungtyrkernes behandling av armenerne. Nazistene beundret Atatürks nye Tyrkia renset for minoriteter og «indre fiender», og som var bygget på en etnisk nasjonalisme.

USA

I juli 1915 meldte USAs ambassadør (USA var på dette tidspunktet ikke involvert i første verdenskrig) Henry Morgenthau til Washington at regimet drev systematisk arbeid for å fjerne hele den fredelige armenske befolkningen fra hele riket. Morgenthau skrev at deportasjonene ble fulgt av voldtekt, plyndring, mord og massakrer, og han advarte om at dette trolig var forsøk på å utrydde en rase («attempt to exterminate a race»). Omfanget var så stort at det var vanskelig å overse.

Hendelsene sommeren 1915 nådde et internasjonalt publikum gjennom nyhetsreportasjer. New York Times meldte i et oppslag 18. august 1915 at armenere sendes til ørkenen for å dø («Armenians Are Sent to Perish in Desert. Turks accused of plan to exterminate Whole population...») og i desember 1915 at en million armenere drept eller i eksil («Million Armenians Killed or in Exile»). Morgenthau beskrev i 1915 det som foregikk som «race murder» (mord på en rase).

Lutherske misjonærer

De lutherske misjonærene Bodil Biørn (norsk) og Alma Johansson (svensk) var vitne til massakrene i Muş. Karen Jeppe (dansk) arbeidet Urfa og hjalp armenere som ble drevet gjennom byen. Jeppe reddet armenere ved å fremstille dem som kurdere ellere arabere. Biørn skrev i et brev at "alle våre folk er hjemme nå" og mente med det at alle barna og ansatte på misjonsstasjonen var drept.

Johansson tok risikoen med å reise til Konstantinopel for å fortelle om det som foregikk til det internasjonale samfunnet. Johanssons øyenvitneskildringer ble gjengitt av James Bryce og Arnold Toynbee i The Treatment of the Armenians in the Ottoman Empire (1916). Ifølge Johansson la ikke den osmanske mutasarrif (administrator for en sandsjak) i Muş skjul på at hensikten var å utrydde armenerne og at dette hadde vært på tema siden november 1914. Johanssons rapport tydet på at tyske offiserer var informert om at deres osmanske allierte arbeidet med å utrydde den armenske minoriteten. Johansson skrev om massakrene i sin rapport til misjonsledelsen. Hjalmar Branting ble sterkt berørt av Johanssons rapport og brukte på svensk betegnelsen folkmord i 1917 lenge før Lemkins genocid. I Anatolia var det tyske ingeniører som bygget ut landets infrastruktur og tyske offiserer som medvirket til å modernisere den osmanske hæren.

Misjonæren Maria Jacobsen (dansk) var stasjonert i Harput (Kharpert) i 1915 og noterte i dagboken sin at dersom målet for deportasjonen var den syriske ørkenen var den åpenbare hensikten å utslette det armenske folket. Jacobsen skrev dagbok 1907-1919 og den ble publisert i 1979 (noen opplevelser ble formidlet i 1920 under pseudonymet Grace Dickson).

Den norske sykepleieren og misjonæren Thora Wedel-Jarlsberg (Fridtjof Nansen var hennes fetter) og den tyske diakonissen Eva Elvers (som snakket tyrkisk) rapporterte fra samtaler med osmanske soldater til tyske diplomater i Konstantinopel i juli 1915. De osmanske soldatene fortalte hvordan tusenvis av etniske armenere, for en stor del kvinner og barn, ordre fra den militære ledelsen ble drept i en ravine ved Eufrats øvre løp. Elvers og Wedel-Jarlsberg (begge ble oppfattet som tyske) hadde arbeidet som sykepleiere ved feltsykehuset i Erzurum (nær fronten mot Det russiske keiserriket) etter at krigen begynte i 1914. Ved feltsykehuset forsøkte de å skjule seks armenske gutter; guttene ble oppdaget og henrettet. Wedel-Jarlsberg fortalte blant annet hvordan det 86. kavaleriregiment massakrerte sivile armenere 11. juni 1915; massakren varte i fire timer og ble ledet av offiserene. De to kvinnene forlot Erzurum og på reise til Konstantinopel ble de vitne til flere massakrer. Wedel-Jarlsberg og Elvers mente at armenske politiske grupperinger hadde skyld i forfølgelsen av armenerne; dette perspektivet på hendelsen skyldes trolig at de stort sett bare hadde informasjon fra tyske og tyrkiske militære.

De ottomanske myndighetene var mistenksomme overfor de skandinaviske misjonærene og overvåket nøye pressedekningen i Skandinavia.

Den sveitsiske diakonen Jakob Künzler oppholdt seg i Urfa (det sørøstlige Anatolia) og ble et viktig øyenvitne. Han ga i 1921 ut boken Im Lande des Blutes und der Tränen. Erlebnisse in Mesopotamien während des Weltkrieges (1914–1918) ("I landet av blod og tårer").

Omverdenens vurderinger i ettertid

Politisk kart over de land som anerkjenner folkemordet.

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Raphael Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett. Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og holocaust under andre verdenskrig inspirerte Lemkin til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide».

Maria Jacobsen (1882-1960) var en dansk misjonær som arbeidet ved et amerikansk sykehus i Harput. I forbindelse med folkemordet tok hun seg av 2000 foreldreløse armenske barn.

Forskning

Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv. Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at regimet begikk et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store, at armenere døde som følge av krigen og at regimet ikke hadde noen plan om å utrydde armenerne. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone.

Kjent er «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen. Bernard Lewis var i Istanbul da arkivene ble åpnet for historikere i 1950. Lewis erkjente og fordømte at det hadde skjedde en nedslakting av armenere, men mente det ikke var planlagt («premeditated») av myndighetene. Armenerne mente Lewis nære samarbeid med tyrkiske myndigheter påvirket denne konklusjonen.

Norman Stone erkjenner armenernes skjebne, men mener dette ikke var et resultat av at regimet bestemte seg for og la en plan for å utslette armenerne. I 1997 sluttet han ved Oxford University og begynte ved Bilkent-universitetet i Ankara. Guenter Lewys bok The Armenian Massacres in Ottoman Turkey (2005) ble publisert av University of Utah Press etter at Oxford University Press skal ha latt være å publisere boken etter for press fra Peter Balakian. Lewy er en kjent fornekter av nazistenes folkemord på sigøynere og av folkemordet i Kambodsja.

Heath W. Lowrys professorat fra 1994 ved Princeton University («Atatürk chair of Turkish Studies») ble finansiert av en donasjon fra den tyrkiske stat. Lowry var fra 1982 til 1994 direktør for Institute of Turkish Studies (Washington, D.C.) opprettet av Tyrkia i 1982. Lowry har gitt råd til tyrkiske myndigheter, blant annet ambassadøren til USA, om offentlig benektelse av folkemordet og press mot andre akademikere. Lowry mener at de armenske dødsfallene skyldes sult og andre utilsiktede konsekvenser av første verdenskrig. Utnevnelsen av Lowry til professor ved Princeton var omstridt. Princeton ble beskyldt for å la seg bruke av tyrkiske myndigheter til å drive propaganda. Lowrys nære samarbeid med tyrkiske myndigheter om benektelse av folkemordet ble avslørt i 1990 da den tyrkiske ambassadør i et brev til professor Robert Jay Lifton kom i skade for å legge ved korrespondansen mellom ambassadøren og Lowry.

Rudolph Rummel klassifiserer folkemordet på armenerne som et av det største på 1900-tallet («lesser megamurders») i klassen under Tysklands drap på østfronten («deka-megamurders»). Ungtyrkernes regime har Rummel på listen over de 15 meste dødelig regimene på 1900-tallet. Folkemordet skjedde i ly av verdenskrigen og i slike tilfeller kan det være vanskelig å skille fra dødsfall som følge av krigshandlinger, men Rummel skriver at for armenernes tilfelle var dette lette på samme måte som massedrap på jødene under andre verdenskrig («The Holocaust during the Second World War and genocide of the Armenians during the First World War are easy cases of this separation.») Ifølge Rummels forskning skjer folkemord av denne type stort sett bare i regi av autoritære eller totalitære regimer, mens demokratiske land sjelden eller i liten utstrekning dreper egne borgere.

I Norge har blant andre Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap og redaktør av boken Folkemordenes svarte bok,^{[trenger referanse]} samt Ragnar Næss (sønn av Arne Næss) tatt til orde for at tragedien var et resultat av flere faktorer, og at det aldri var Det osmanske rikets intensjon å utslette armenere.

Ifølge Deborah Lipstadt er en typisk form eller strategi for holocaustbenektelse «ja, men». De som benekter folkemordet på armenerne bruker tildels samme strategi: ja armenere døde, men tyrkere døde også; ja armenere ble drept, men de var selv skyld idet; ja armenere ble drept, men det skjedde i en borgerkrig innenfor verdenskrigen. Israel Charney peker på det som kalles «mal for benektelse»: ikke innrøm at det skjedde; omdefiner det til en annen slags hendelse; fremstilling ofrene som gjerningsmenn; insister på at det var flere ofre i gjerningsmennene gruppe; og relativiser hendelsen mest mulig. Et viktig mål med denne strategien er å skape forvirring og tvil om historien. Frykt for erstatningskrav kan være en forklaring på Tyrkias motstand mot å erkjenne folkemordet.

Donald Bloxham

Donald Bloxham skriver at folkemordet var vellykket på den måten at armenerne innenfor Tyrkia ikke lenger var i stand til å danne selvstendig minoritet. Bloxham mener at folkemordet ikke fantes som en ferdig og utførlig plan («blueprint») før krigen, men at folkemordet ble til som følge av en serie regionale tiltak som ble stadig mer ekstreme. Bloxham avviser at regimets behandling av armenerne kan rettferdiggjøres av trusselen fra et armensk opprør. Armenerne i det osmanske riket ble angrepet på grunn av sin etnisk tilhørighet noe som bare kan forklares med ungtyrkernes stadig mer ytterliggående ideologi om etnisk renhet.

Bloxham konkluderer med at det osmanske rikets sikkerhet var et motiv, men at dette motivet bare ble dominerende på grunn av koblingen at ungtyrkerne koblet dette til etnisk renhet i rikets kjerneområder. Armenerne i Kilikia og det østlige Anatolia ble ansett som hindringer for ungtyrkernes mål om en stat basert på tyrkisk etnisitet. Krigens gang og armeneres involvering ga næring til ungtyrkernes forestilling om en indre fiende som konspirerte med verden utenfor mot riket. Bloxham avviser som «absurd» påstander om at det, fordi det ikke var en samlet plan før mai 1915, ikke var folkemord. Han understreker at det er vanskelig å finne et nøyaktig tidspunkt for når den statlige politikken med mord og overgrep tydelig ble en politikk for folkemord. I stedet beskriver Bloxham en utvikling av et konsensus om at det armenske samfunnet i det osmanske riket måtte ødelegges. Konsensus ble styrket av en generell rasisme og utviklet seg fra ideer om assimilering eller «uttynning» til ideer om fysisk fjerning ved deportasjon og/eller drap. Bloxham skriver at folkemord er et juridisk begrep som egner seg lite for historikere som forsøker å forstå hvordan hendelsene utviklet seg. Armenernes etterlatte eiendom, blant i Erzurum, ble solgt til inntekt for statskassen, «they were clearly not expected to return» skriver Bloxham.

Bloxham mener at selve deportasjonene og måten det ble utført på er tilstrekkelig bevis for intensjon om å utslette den armenske folkegruppen i riket («genocidal intent»): Armenerne ble ikke sendt til områder der det var mulig å bosette seg, i stedet ble de sendt uten forsyninger til ørkenområder der de ville de i stort antall av sult, tørst og sykdom. I tillegg var det «orgier» av drap, voldtekt, mishandling, kidnapping og tyveri. Irregulære enheter, kurdere og stammefolk angrep sammen med den ottomanske hæren de deporterte på strategiske punkter.

Bare 20 % av de deporterte fra det østlige Anatolia nådde bestemmelsesstedet i ørkenen, mens de fleste deporterte fra vestlige Anatolia kom frem til ørkenen. Drap på hver eneste armener var ikke nødvendig for å nå målet om å fjerne armensk nærvær i det ottomanske riket. Små lommer av overlevende fikk bli værende. Bloxham antar også at Ungtyrkerne til å begynne med trolig ikke hadde et klart bilde av hvordan det ville utvikle seg i ulike deler av imperiet. Uavklarte transportspørsmål og de sammenraskede konsentrasjonsleirene tyder ifølge Bloxham på stor grad av improvisering. Deportasjonene fikk et stadig større omfang i Anatolia og Trakia sommeren 1915.

Politiske posisjoner

Minnesmerke i São Paulo, Brasil.

Politisk har de fleste land ikke tatt stilling til det som skjedde. Aserbajdsjan og Pakistan, som ikke anerkjenner Armenia som en selvstendig stat, er de landene som har gitt mest støtte til Tyrkia. De fleste regjeringer, bl.a. USA, Storbritannia, Israel, Ukraina, Bulgaria, Georgia, og Norge bruker ikke betegnelsen folkemord offisielt om det som har hendt.^{[trenger referanse]}

I USA har spørsmålet flere ganger vært behandlet i kongressen (blant annet i 2007), uten å få flertall. Forslaget til kongressen i 2007 var ikke ønsket av presidenten og ble motarbeidet av lobbyister betalt av Tyrkia. Barack Obama brukte uttrykket folkemord («genocide») i løpet av sin valgkamp. Tyrkias strategiske rolle i kampen mot Den islamske staten Irak og Levanten («IS») gjorde Obama tilbakeholden med å bruke betegnelsen. En mulig forklaring på at USA ikke ønsker å definere hendelsene som folkemord er USAs vanskelig forhold til sin egen fortid og urbefolkning, i tillegg til at Tyrkia er en viktig alliert. Ronald Reagan var den eneste amerikanske president som brukte betegnelsen «genocide», men i 2021 brukte også president Biden betegnelse «folkemord». Russland har flere ganger etter Sovjetunionens oppløsning anerkjent dette som folkemord. Pave Frans brukte betegnelsen folkemord i forbindelse med 100-årsjubileet. Tyrkia kalte hjem sin ambassadør til Vatikanet etter uttalelsen.

Armenias offisielle minnesmerke på Tsitsernakaberd-høyden i Jerevan.

Israel har ikke offisielt anerkjent folkemord på armenerne, av hensyn til relasjonen til Tyrkia. Innenfor Israel er det et betydelig press, også fra ledende politikere som Reuven Rivlin (president siden 2014) og Yuli-Yoel Edelstein (president i Knesset siden 2013), om å anerkjenne folkemordet. Tyrkia advarte i mai 2018 Israel mot å anerkjenne folkemordet på linje med holocaust.

Norges offisielle posisjon er at betegnelsen folkemord er omstridt. Statsminister Erna Solberg avslo i 2015 invitasjon til å delta ved markering i forbindelse med at det var 100 år siden folkemordet begynte. Enkelte mener dette er politisk motivert, og at de landene som avstår fra betegnelsen folkemord ikke gjør dette pga. mangelen på bevis, men fordi de frykter Tyrkias reaksjoner. Omvendt mener andre at land som bruker betegnelsen «folkemord» ikke gjør det på bakgrunn av evidens, men fordi de har politiske motiver, blant annet for å hindre Tyrkias EU-medlemskap.

Land som offisielt karakteriserer hendelsene som folkemord inkluderer: Argentina, Armenia, Belgia, Bolivia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Italia, Kypros, Libanon, Litauen, Luxembourg, Nederland, Østerrike, Paraguay, Polen, Russland, Slovakia, Sveits, Sverige, Syria, Tsjekkia, Tyskland, Uruguay, Vatikanet og Venezuela.

To av de seneste regjeringene som har anerkjent dette som folkemord er Frankrike og Sveits. Frankrikes senat vedtok i januar 2012 å gjøre det ulovlig å benekte at folkemordet fant sted. Loven ble imidlertid ikke ratifisert da den franske høyesterett mente at et slikt forbud ville stride mot grunnloven.

Minnesmerker og kunstnerisk behandling

Henry Morgenthaus portrett på frimerke fra Armenia 2015, 100 år etter.

I 1933 presset Tyrkia MGM til ikke å lage film av Franz Werfels roman Die vierzig Tage des Musa Dagh (armensk motstand på Musa Dagh). Terry Georges film The Promise omhandler blant annet folkemordet. Atom Egoyans film Ararat (2002), Nahapet (1977) av Henrik Malyan og Fatih Akıns The Cut (2014) tematiserer folkemordet.

Minnesmerket over folkemordet på armenerne i Deir ez-Zor.

Litteratur

• Hagtvet, Bernt (redaktør), Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01308-4
• Akcam, Taner, From Empire to Republic: Turkish Nationalism and the Armenian Genocide, Zed Books, 2004
• Akcam, Taner, A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility, Metropolitan Books, 2006
• Bartov, Omer, Mirrors of Destruction: War, Genocide and Modern Identity, Oxford Univ. Press, 2000
• Dadrian, Vahakn, N., The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn Books, 1995
• Dündar, Fuat, Ittihat ve Terakki'nin Müslümanlari Iskan Politikasi (1913–18), Iletisim, 2001
• Fisk, Robert, The First Holocaust. In The Great War for Civilisation – The Conquest of the Middle East; (October 2005) London. Fourth Estate, pp. 388–436. ISBN 184115007X
• Gust, Wolfgang, Der Völkermord an den Armeniern, Zu Klampen, 2005
• Johannessen, Jon-Arild og Hopland, Siri (2015). Det armenske folkemordet 1915–17 (på norsk). Oslo: Dreyer. ISBN 978-82-8265-145-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lepsius, Johannes, Deutschland und Armenien 1914-1918, Sammlung diplomatischer Aktenstücke, Donat & Temmen Verlag, 1986
• Lewy, Guenter, The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide, University of Utah Press, Salt Lake City, 2005 (NEW PUBLICATION)
• Melson, Robert, Revolution and Genocide. On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, The University of Chicago Press, 1996
• Power, Samantha, "A Problem from Hell": America and the Age of Genocide, Harper 2003
• Wallimann, Isidor (ed.): Genocide and the Modern Age: Etiology and Case Studies of Mass Death, Syracuse Univ. Press, 2000

Eksterne lenker

• (en) Armenian genocide – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Հայոց Ցեղասպանութիւն – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Folkemordet på armenerne» i Store norske leksikon
• «Armenian Genocide», fra Encyclopedia Britannica (engelsk)
• Wikiquote: en:Armenian Genocide – sitater

(en) Category:Armenian Genocide – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden

Nettsider som støtter folkemordtesen

• Armenica.org: Armenias historia
• Armenian Genocide Institute-Museum (Yerevan)
• The Armenian Genocide documentation series and books from the Gomidas Institute.
• Documents from German state archives on the Armenian genocide during the World War I, in German and English.
• Human Rights Action. Includes some quotes, fact sheets and denial attempts.
• Learn more about this genocide through the resources including bibliography, quotes, and more. Arkivert 26. oktober 2006 hos Wayback Machine.
• Eyewitness Accounts of the Genocide
• Armenian National Institute
• The Genocide Education Project – Nonprofit Educational Organization
• TeachGenocide.org – Teaching Resources on the Armenian Genocide
• French site with works and debunking revisionists
• History, articles, petition, pictures, quotations, forum, videos..
• The Armenian Genocide in English, Spanish, French, German, Italian, Turkish, Russian Arkivert 11. februar 2022 hos Wayback Machine.
• Life stories of twenty survivors of Armenian Genocide Arkivert 18. november 2019 hos Wayback Machine.
• Official website of Armenian Genocide Centennial

Media

• Armenians to mark genocide Rockland Journal-News
• BBC News article Turkey must admit Armenia dead' Arkivert 17. oktober 2020 hos Wayback Machine.
• Australian Ryde City Officially Recognized Armenian Genocide and Called on Commonwealth Government to Do the Same
• Hindustan Times columnist condemns Armenian genocide
• The Armenian Genocide: 90 Years Later Turkey Continues to Deny the Extermination of a People. 22:15 minutter Real Audio. Gjester: Peter Balakian, Zanku Armenian. Intervjuer: Amy Goodman. Democracy Now! 22. april 2005.
• The Straight Dope: Was there genocide in early 20th century Armenia?
• Professional Ethics and the Denial of Armenian Genocide: Holocaust and Genocide Studies, Vol. 9, Number 1, Spring 1995, pages 1-22, Roger W. Smith, Eric Markusen og Robert Jay Lifton.
• Obelus.org Remembering the Armenian Genocide
• Vahakn Dadrian responds to Guenter Lewy Guenter Lewy publiserte en artikkel i Middle East Quarterly (Høsten 2005) som benekter at det ble begått et folkemord på armenerne.
• Time Europe Magazine apologizes for its dissemination of a denialist propaganda DVD Arkivert 6. januar 2006 hos Wayback Machine. Time Europe Magazine, Vol. 166, No. 16, October 17, 2005, Letters.

Nettsider som er i mot folkemordtesen

• Armenian Claims and Historical Facts
• Turkish Historical Society
• Armenian Issue / Allegation Facts by Turkish Ministry of Culture
• Armenians in Ottoman official documents
• Turkey's official site that contains Ottoman archives regarding the issue.
• Turkish ministry of foreign affairs.
• Tallarmnieantale
• Armenian reality
• Relevante sider på engelsk

Media

• Faruk Logoglu's article on Washington Times:To reconcile Turks and Armenians O. Faruk Logoglu is the former ambassador of Turkey to the United States.
• Dr. Sedat Laciner's article on The Journal of Turkish Weekly:The Armenian Issue: Inventing a Past Dr. Sedat Laciner is a member of Turkish Armenian Relations National Committee and International Strategic Research Organization.
• Bruce Fein's article: An Armenian and Muslim Tragedy? Yes! Genocide? No! Bruce Fein is an attorney and a frequent The Washington Times contributor
• Bruce Fein's article:Genocides by Turkey's Armenian Genocide Critics
• Revisiting Armenian Genocide by Guenter Lewy Guenter Lewy is professor emeritus of political science, University of Massachusetts, and the author of The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide (University of Utah Press, 2005).

Uavhengige studier

• Bernt Hagtvet, redaktør, Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01308-4)
• Track Two Diplomacy Program in Turkey and the Caucasus fra Center for Global Studies, American University

Mutual Perceptions Research (Armenia/Turkey) (*.doc file) "The Turkish Economic and Social Studies Foundation (TESEV) and the Armenian Sociological Association (HASA) have organized a Mutual Perceptions Research Project. Each group is carrying out sociological research to identify key issues of cultural understanding between the neighboring countries, including the perception of Turks by Armenians and of Armenians by Turks. The study focuses on the perceptions of the majority populations in each country. The combined results will constitute study findings. Representatives from each team met in Yerevan and fieldwork was undertaken in both countries. The results of the research were presented at an international seminar jointly organized by TESEV and HASA in Tbilisi, Georgia."

• International Center Transitional Justice (ICTJ) report Turkish Armenian Reconciliation Commission (TARC)

Full report (*.pdf) Armenske og tyrkiske versjoner av rapporten er også tilgjengelige på den ovenfor nevnte hjemmesiden.

• The Genocide against the Armenians 1915-1923 and the relevance of the 1948 Genocide Convention, professor Alfred de Zayas' rapport. Professor de Zaya var sekretær for FNs menneskerettighets-komite.
• Professor Justin McCarthy om konflikten i Erzurum
• Armenian-Turkish conflict
• Artikkel i Britannica om emnet