Pius VII
Pius VII (født 14. august 1740 i Kirkestaten, død 20. august 1823 i Roma) var pave fra 14. mars 1800 til sin død. Han var den 251. i paverekken.
| Pius VII Pius VII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Barnaba Niccolò Maria Luigi Chiaramonti 14. august 1740 Cesena | ||
| Død | 20. august 1823 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1765–), katolsk biskop (1782–)  | ||
| Embete | |||
| Far | Scipione Maria Niccolo Chiaramonti[1] | ||
| Mor | Giovanna Coronata Ghini[1] | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti | ||
| Valgt | 14. mars 1800 | ||
| Innsatt | 21. mars 1800 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Festdag | - | ||
| Forgjenger | Pius VI | ||
| Etterfølger | Leo XII | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Sentralt i hans pavetid var forholdet til Frankrike. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk avtalen kjent som Konkordatet i 1801. I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Napoleon satte imidlertid selv kronen på sitt hode. Dette bidro til det spenningsfylte forholdet mellom dem. I 1806 erklærte Napoleon at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og han forventet at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Fra 1808 okkuperte Napoleons styrker Kirkestaten. Natt til 6. juli 1809 ble paven arrestert, et fangenskap som skulle vare i nesten fem år. I denne tiden forsøkte Napoleon en rekke ganger å få makt over kirken.
Oppvekst og utdannelse
Barnaba Chiaramonti var født inn i en adelsfamilie i Cesena i det nordlige Italia. Han var sønn av greven Scipione Chiaramonti. Moren, Giovanna Ghini, kom fra den adelige Ghinislekten. Han fikk sin første utdannelse ved Collegio dei Nobili i Ravenna.
Han ble antatt som novise i benediktinerordenen i 1756 som 14-åring i klosteret Santa Maria del Monte ved Cesena, der han begynte sin presteutdannelse. To år etter ble han ikledt og dermed fullt medlem. Han tok klosternavnet Gregorio. Studiene fortsatte ved klosteret Santa Giustina i Padova (mens han var der, ble han mistenkt for jansenisme av den venetianske inkvisisjon), og deretter ved Sant' Anselmo i Roma.
Han ble presteviet den 21. september 1765. Kort etter fullførte han doktorgraden i teologi. Deretter ble han professor ved ordenens seminar, klosteret San Giovanni i Parma. Han var opptatt av å gjøre seg kjent med de nye tanker i tiden. Han subskriberte på Diderots Encyclopédie, og var nysgjerrig på filosofene Lockes og Condillacs tenkning, og oversatte sistnevntes Essai sur l'origine des connaissances humaines fra 1746. I 1775 vendte han tilbake til Roma og kollegiet Sant' Anselmo, og var professor der. Han ble også titulærabbed for dette klosteret som han siden barndommen (niårsalderen) var blitt nominelt tilknyttet som benediktineroblat.
Abbed, biskop og kardinal
Hans karriere hadde en serie av hurtige forfremmelser etter valget av en venn av familien, kardinal Giovanni Braschi, som pave Pius VI. Først ble han abbed ved klosteret San Callisto i Roma, og deretter biskop av Tivoli og så av Imola. (Det formelle ansvaret av Imola beholdt han også etter han ble pave, og fratrådte ikke før i 1816.)
I februar 1785 kreerte Pius VI ham som kardinal. Ved den franske invasjonen i Nord-Italia i 1796 gikk kardinal Chiaramonti offentlig ut mot nyttesløs motstand mot overmakten. Men da byen Lugo likevel satte seg til motverge og som straff ble frigitt til soldatenes plyndring, gjorde kardinalen et knefall foran den franske general Augereau som dermed innstilte plyndringen. Da var 60 innbyggere blitt henrettet, og mange plyndret, deriblant småbyens lille jødiske befolkning.
Kardinalen oppfordret også til at man skulle underkaste seg den nye cisalpinske republikk, ettersom det ikke var noen motsetning mellom den katolske kirkes lære og et demokratisk styresett.
Som han sa i sin julepreken i 1797:
- "Den demokratiske regjeringsform som dere har tatt i bruk, høyst skattede brødre, bryter på ingen måte med de grunnsetninger som jeg har framholdt tidligere; ei heller skurrer de i forhold til evangeliet. Tvert i mot fordrer de alle de utsøkte dygder som kun kan læres i Jesu Kristi skole (...) Ja, mine kjære brødre: Vær gode kristne, og dere vil bli gode demokrater."
Pavevalget
- Utfyllende artikkel: Konklavet 1799–1800
Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i Valence ved Rhône den 28. august 1799 møtte konklavet 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den byen der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Det viste seg å være Venezia. Den katolske kirkes 35 kardinaler trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på en øy der. Under valget stod de under østerriksk beskyttelse – keiseren bestred dessuten alle utgifter knyttet til pavevalget. Det var til å begynne med hovedsakelig tre kandidater. Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten det franskvennlige eller det østerrikskvennlige parti. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé, kardinal Bellisomi, endel oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, og det ble gjort kjent at Østerrike hadde et veto klart mot ham. Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal Mattei fremfor Bellisomi, men han nådde ikke opp. Deretter ble også den savoiardiske kardinal Gerdil sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.
Til slutt ble Chiaramonti foreslått som «nøytral» kandidat, blant annet av kardinal Maury. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal Ercole Consalvi, ble kardinal Chiaramonti valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte; protodiakonen, kardinal Doria Pamphilij, måtte benytte en provisorisk tiara (pavekrone) laget av pappmasjé.
Pontifikat
Den 3. juli ankom Pius VII sin nye bispeby, Roma. Kort før hadde det lykkes ham å gjenvinne Kirkestaten, som frem til da hadde vært underlagt dels østerriksk, dels napolitansk kontroll. I august kreerte han Consalvi som kardinal og permanent statssekretær. En annen av hans nærmeste rådgivere var den spanske kardinalen Francisco Antonio de Lorenzana.
Pius VIIs/Consalvis regjering gjorde slutt på skikken med å fremskaffe mat til befolkningen til kontrollerte, lave priser, man innførte frihandel, kontroll med pengeverdien (de pavelige myntslagerier ble innskrenket til to – Roma og Bologna), og ansatte et stort antall lekfolk i regjeringskontorene. Arbeider for byens forskjønnelse kom i gang, gamle monumenter ble restaurert, og muséene ble fylt med statuer funnet under utgravningene som nå kom i gang.
Pavens største bekymring både som kardinal og nå også som pave var franskmennene. Revolusjonsregimet til Napoleon I inngikk et konkordat med Den hellige stol i 1801 som regulerte den franske kirkens forhold til Roma. Etter lange forhandlinger ble dette konkordatet signert den 15. juli 1801, og bragte den franske kamp mot den katolske kirke til opphør.
- Konflikten hadde begynt for alvor i 1791 da de revolusjonære ville tvinge den katolske geistlighet til å godkjenne en sivilkonstitusjon som ville gestalte kirken som en statskirke under de revolusjonæres kontroll. Det var kommet til blodige forfølgelser, og den revolusjonære regjeringen forsøkte å ta kontrollen med å utnevne egne biskoper. De pavetro biskoper flyktet i eksil.
Konkordatet av 1801 nyregulerte bispedømmestrukturen i Frankrike og i noen deler av de områder Napoleon hadde erobret. Det erklærte dessuten at «katolisismen er religionen til de fleste franskmenn», men den er ikke en offisiell religion. Frankrike har religionsfrihet. Dette var særlig viktig for jøder og protestanter. (Katolisisme var ikke lenger statens religion, som tidligere, en klausul som de revolusjonære hadde utnyttet til sine formål).
Konkordatet var epokegjørende i flere henseender. Men ved Napoleons egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at det forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat.
Etter freden i Lunéville i 1801 kompenserte flere tyske fyrster med å bemektige seg flere kirkelige landområder i Tyskland.
Jesuittordenen, som var blitt opphevet i 1773, hadde overvintret i Russland, og i 1801 gjorde paven dette kirkerettslig legalt ved å gjenopprette den formelt der med skrivet "Catholicæ Fidei" (7. mars). I 1804 gjenopprettet han den også for de forente kongedømmene i Sør-Italia.
Den 16. september 1803 ble det også undertegnet et konkordat med Den cisalpinske republikk, men for Det tyske rike kunne konkordatsplanene ikke bringes til noe resultat.
Pavens forsøk på å få Napoleon til å tillate gjenopprettelsen av Kirkestaten førte ikke frem, og innbragte ham bare ydmykelser.
I 1804 ble Pius VII tvunget av Napoleon til å reise til Paris for å krone ham til keiser. Dette bidro til å bygge opp det spenningsfylte forholdet mellom dem. Før han la ut på den lange reisen til Frankrike, hadde han undertegnet en hemmelig, kondisjonell abdikasjon fra paveembedet som skulle tre i kraft dersom Napoleon ikke holdt sitt ord og ikke lot ham vende tilbake til Roma. Ved kroningen i Notre Dame i Paris satte imidlertid Napoleon selv kronen på sitt hode, før han kronet Josephine til keiserinne.
Paven kom ikke tilbake til Roma før 16. mai 1804, og lettet tilkjennegav han for sine kardinaler der altfor optimistiske utsikter til forholdet med Napoleons Frankrike. Keiserens manglende respekt for konkordatet ble imidlertid bare klarere og klarere. Den måten han tilsidesatte kirkens myndighet da han på samme tid tvang gjennom en sivil annullering av ekteskapet hans bror Jérôme hadde inngått med Elizabeth Patterson i Baltimore, var et nytt, tydelig tegn på dette.
I 1806 ble striden opptrappet. Napoleon erklærte at ettersom han var keiser, var paven de facto hans undersått, og at han forventet seg at paven ville gripe inn mot Napoleons motstandere som oppholdt seg i Kirkestaten. Paven protesterte diplomatisk, men tydelig mot begge deler, og unnlot å ta stilling for noen av partene i Napoleonskrigene.
Den 24. mai 1807 kunne Pius VI foreta det som skulle vise seg å bli hans eneste helligkåringer, av Angela Merici, Benedikt maureren, Colette Boylet, Frans Carácciolo, og Hyacinta Mariscotti.
I napoleonsk fangenskap
Siden 1808 hadde Napoleons styrker holdt Kirkestaten okkupert. Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under Joachim Murat paveflagget over Castel Sant'Angelo fire; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele Roma der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:
- «Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal Pacca og de andre av pavens tilhengere.»
Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til Savona og Pacca til Fenestrelle.
Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det. Men bannbullen ble smuglet til Lyon og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene Fesch, Caprara og Maury at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner, ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.
I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bo i Paris. Han tvang alle de kardinalene som fremdeles var i Roma, til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet Vatikanets arkiver til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal Consalvi nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.
Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Trass i massivt påtrykk avviste Pius dette og andre krav, som å innsette nye biskoper i Frankrike så lenge han selv ble holdt i fangenskap. Ved en anledning gikk han til sultestreik.
Napoleon prøvde også gjennom den mer medgjørlige kardinal Cambacérès til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel, kardinal Fesch og andre, avla meget tvilsomme vitnesbyrd, ble nullitetsdom felt. Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt fordi de gikk i vanlige presteklær).
I juni 1812 flyttet Napoleon paven til slottet Fontainebleau, og der ble han tvunget til å undertegne et ydmykende konkordat den 25. januar 1813. Men to måneder etter sa han opp dette konkordat.
Kardinal Maury var en de «røde kardinaler» som hadde valgt å holde seg inne med Napoleon. Napoleon hadde utnevnt ham til erkebiskop av Paris ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810 men uten de nødvendige pavelige buller. Maury hadde takket ja til utnevnelsen, men paven beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.
Pius hadde da, rett etter Napoleons nederlag i 1814, returnert til Roma. Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til Roma der han skulle forklare sin oppførsel. Under "de hundre dagene" ble han holdt fengslet i Castel Sant'Angelo. Kardinal Ercole Consalvi, som paven hadde gjeninnsatt som sin statssekretær den 19. mai 1814, fikk satt ham fri. Han ble senere benådet og gjenforsonet med paven. Da paven tre år senere fikk meldingen om hans død, sa han: "Han gjorde mange feil, men hvem har vel ikke gjort det samme. Jeg har selv begått mange alvorlige synder".
_-_Google_Art_Project.jpg)
Restaurasjon og fornyelse etter Napoleons nederlag
Den 7. august 1814 fullførte Pius VII med bullen Sollicitudo omnium ecclesiarum den gjenopprettelsen av jesuittordenen som han hadde innledet tidlig i sitt pontifikat. Dette var bare ett av mange tiltak som bidro til å forsterke den katolske kirkes og pavedømmets stilling, og overvinne de skader som opplysningstidens eksesser hadde påført. Kardinal Consalvi deltok under Wienerkongressen fra september 1814 til juni 1815, og lyktes uten større vanskeligheter i å få Kirkestaten restituert. Bare Avignon og Venaissin forble under Frankrikes kontroll, og en liten stripe land ved Ferrara forble kontrollert av Østerrike, noe Pavestolen protesterte mot. Men stilltiende gav man avkall på å få tilbakeført sekularisert kirkegods, selv om man prinsipielt fordømte denne sekulariseringen i en rekke land som kirkerov.
Pius VII gjennomførte den kirkelige nyordning av Europa med stor tilpasningsdyktighet. Han lot Consalvi også fremforhandle overenskomster med Bayern 1817, Preussen og fyrstene ved øvre Rhindalen 1821; Hannover 1823, Sardinia 1817, og Begge Sicilier 1818. Etter langtrukne forhandlinger med kong Ludvig XVIII av Frankrike kunne paven ved bullen «Paternæ Caritatis» den 6. oktober 1822 gjenopprette 30 bispedømmer som var blitt nedlagt av de revolusjonæres sivilkonstitusjon for kleresiet under den franske revolusjon. Han anerkjente de nye søramerikanske republikker som hadde løsrevet seg fra Spania.
I 1817 hadde paven reorganisert den såkalte Propagandakongregasjonen, det sentralkirkelige organ som dirigerte det meste av den katolske misjonsvirksomhet. Han reorganiserte de pavelige misjonsselskaper, og oppfordret ordenssamfunnene til å fornye seg.
Den 15. august 1814 fordømte kardinalene Pacca og Consalvi de hemmelige selskaper, blant annet frimureriet og det italienske hemmelige selskap carbonariene. Dette var i pavens ånd, senere sendte han i eget navn ut den apostoliske konstitusjon Ecclesiam a Jesu Christo (13. september 1821) mot frimurerne og mot carbonariene, som han betraktet som hvis ikke en avlegger, så «sikkert en etterligning av frimurerselskapene». Den antiklerikalt pregede revolusjon som brøt ut i Spania i 1820 skulle volde Pavestolen stor bekymring, hadde fått sterk tilslutning fra carbonariene i Napoli. Dette var et problem som i det vesentlige fikk gå i arv til den påfølgende pave.
Under Pius VIIs pontifikat ble Roma et yndet tilholdssted for europeiske kunstnere. Nevnes kan venetianeren Canova, dansken Thorvaldsen og tyskerne Overbeck, Pforr, Schadow, Veit og von Cornelius. Pius VII forøket Vatikanbiblioteket med mange manuskripter og trykte verker, gjenåpnet det engelske, det skotske og det tyske kolleg, og etablerte nye lærestoler ved Collegio Romano.
Mot slutten av Pius VIIs pontifikat hadde pavedømmet reetablert seg som en ledende moralsk kraft i Vesten. De overtramp fra Napoleons side som denne milde paven hadde blitt utsatt for, hadde også vært med på å styrke hans moralske anseelse. Denne prestisje ble understreket av den oppvartning Pius VII mottok: Keiseren og keiserinnen av Østerrike kom med sin datter på offisielt besøk til paven i 1819. Kongen av Napoli besøkte Roma i 1821, og året etter kom kongen av Preussen. Den blinde Karl Emmanuel IV av Savoia og kong Karl IV av Spania og hans dronning residerte fast i «Den evige Stad». Det gjorde også prinsesse Letitia, den avsatte keiser Napoleons mor, og likeså keiserens brødre Lucien og Louis, og hans onkel kardinal Fesch. Så stort var pavens storsinn mot den mann som hadde behandlet ham selv så dårlig at da han hørte om Napoleons kår på Sta. Helena gav han kardinal Consalvi om å intervenere overfor engelskmennene for å få dem til å mildne livsbetingelsene hans. Da han ble informert om Napoleons ønske om å få støtte fra en katolsk sjelesørger, sendte han ham abbed Vignali som personlig kapellan.
Død og gravlegging
Den 6. juli 1823 falt Pius VII i sin leilighet og brakk lårbenet. Han måtte ta til sengen, som han aldri skulle reise seg fra. Under sykeleiet brant den storslagne, romerske Paulusbasilikaen utenfor murene ned til grunnen, men en melding om dette forskånet man ham for.
Pius VI døde den 20. august 1823 i Roma, i nærvær av kardinal Consalvi, som selv skulle dø litt senere. Pavens levninger ble fremsynt og gravlagt i Peterskirken. Hans gravmæle (fra 1831) i Peterskirken er utført av den lutherske maleren og billedhuggeren Bertel Thorvaldsen.
Litteratur
- (de) Bernd Blisch: «Pius VII» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 670–673.
- Michael Matheus, Lutz Klinkhammer (Hrsg.): Eigenbild im Konflikt. Krisensituationen des Papsttums zwischen Gregor VII. und Benedikt XV. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-534-20936-1.
Eksterne lenker
Pave Pius VIIs helligkåringer og saligkåringer (www.katolsk.no)
