strikken

Dutch

Pronunciation

• IPA^(key): /ˈstrɪ.kə(n)/

• Audio:

  (file)

• Hyphenation: strik‧ken
• Rhymes: -ɪkən

Etymology 1

From Middle Dutch stricken. Equivalent to strik +‎ -en.

Verb

strikken

1. to tie (up a shoelace for example)
2. to get (someone to do something for you); to ask to stay

   Ik probeerde haar al langer te strikken.: I tried to get her to stay a bit longer.

3. (dialectal, Brabant, Limburg) to knit

Conjugation

Conjugation of strikken (weak)
infinitive	strikken
past singular	strikte
past participle	gestrikt
infinitive	strikken
gerund	strikken n
	present tense	past tense
1st person singular	strik	strikte
2nd person sing. (jij)	strikt, strik2	strikte
2nd person sing. (u)	strikt	strikte
2nd person sing. (gij)	strikt	strikte
3rd person singular	strikt	strikte
plural	strikken	strikten
subjunctive sing.1	strikke	strikte
subjunctive plur.1	strikken	strikten
imperative sing.	strik
imperative plur.1	strikt
participles	strikkend	gestrikt
1) Archaic. 2) In case of inversion.

Derived terms

• aanstrikken
• bestrikken
• ontstrikken
• verstrikken
• veterstrikdiploma

 

Descendants

• Afrikaans: strik
• → Papiamentu: strek

Etymology 2

See the etymology of the corresponding lemma form.

Noun

strikken

1. plural of strik

Norwegian Bokmål

Noun

strikken m

1. definite singular of strikk

Norwegian Nynorsk

Noun

strikken m

1. definite singular of strikk