Militæroperasjoner utført av israelske styrker på Vestbredden har blitt stadig mer voldelige og hyppige etter at krigen i Gaza startet i oktober. Medisinsk personell og frivillige blir angrepet, trakassert, blokkert og hindret når de forsøker å ta seg av sårede.

Mellom 21. og 23. mai ble byen Jenin og flyktningleiren der utsatt for en 42 timer lang militæroperasjon, et av de siste og lengste i en rekke av brutale raid. Angrepet startet klokken åtte på morgenen, mens barn ankom skolen og folk var på vei til jobb.

Et av de første ofrene var kirurgen Osayd Jabarin, som ble skutt i ryggen og drept rett ved jobben sin på Khalil Suleiman-sykehuset. Kollegene hans måtte bære den ekstra sorgen og byrden av å ha mistet ham mens de arbeidet seg gjennom militæroperasjonen. Totalt drepte israelske styrker tolv palestinere under dette angrepet.

Helsehjelp hindres bevisst

Militæroperasjonene i Jenin blir stadig hyppigere. I tillegg er de svært uforutsigbare og kan vare i alt fra timer til dager. De er først og fremst rettet mot Jenin-leiren, som huser over 23.000 palestinske flyktninger. Snikskyttere utplasseres rundt leiren og i byen mens militære styrker i store, pansrede kjøretøy blokkerer veiene og hindrer tilgangen for ambulanser.

Det kan ta timevis for folk å komme seg fra inngangen til Jenin-leiren til Khalil Suleiman-sykehuset, noe som normalt ville tatt to minutter til fots. Mange velger å holde seg hjemme med skader eller tilstander som de ellers ville ha søkt akutt medisinsk hjelp for, fordi veien til sykehuset kan være en dødsfelle.

I de fleste av Leger Uten Grensers prosjekter fyller vi et tomrom i helsetilbudene. Her er helsehjelpen tilgjengelig like i nærheten, men når den trengs som mest, blir den bevisst gjort utilgjengelig. Under angrepene i Jenin og Tulkarem har vi vært vitne til et mønster av vedvarende og systematiske angrep på helsearbeidere og blokkering av ambulanser.

Hver eneste ambulansearbeider jeg har snakket med, har fortalt om situasjoner der de har blitt personlig trakassert, fysisk angrepet og hindret mens de har forsøkt å gi akutt medisinsk behandling. Mange har blitt truet, anholdt eller arrestert, og noen har til og med blitt skutt.

En alarmerende virkelighet

I Jenin driver vi spesialkursing for leger og sykepleiere ved akuttmottaket på Khalil Suleiman-sykehuset. Dette gjør vi også på Thabet Thabet-sykehuset i Tulkarem. Men siden pasientene hindres i å nå fram til sykehusene i tide, gir vi også opplæring til ambulansearbeidere, samt frivillige helsearbeidere og paramedisinere i leirene.

For å gjøre dem i stand til å holde skadde mennesker lenger i live har vi måttet utvikle nye tilnærminger utover umiddelbare livredningstiltak. Håpet er at pasientene skal ha en større sjanse til å klamre seg til livet mens de venter på trygg tilgang til tilstrekkelig behandling.

I leirene i Jenin og Tulkarem har vi også utstyrt enkle stabiliseringsstasjoner, rett og slett rom med et par senger, med essensielle medisiner og medisinsk utstyr. Men siden disse stabiliseringsstasjonene har blitt angrepet og vandalisert av israelske styrker, er det flere av de frivillige helsearbeiderne som ikke lenger føler seg trygge der. Nå har vi gått over til å dele ut bærbare medisinske sett til de frivillige.

Vi gir også opplæring til ikke-medisinske innbyggere i leirene. De lærer hvordan man stanser blødninger med forbinding og å feste en turniké. Under disse kursene har vi fått nøkterne, konkrete spørsmål fra husmødre om hvorvidt kulen må fjernes før man legger på trykk, eller hvor lenge man kan ha turnikeen på en arm før man risikerer amputasjon. Dette sier mye om den alarmerende virkeligheten i Jenin og Tulkarem, der blokkering av tilgang til helsetjenester er blitt en del av hverdagen som folk er tvunget til å leve med.

Når medisinske vester blir målskiver

Angrepene fører også med seg massive ødeleggelser. Hus bombes og slås ned med bulldoser, gater rives opp, vann- og sanitærsystemer ødelegges, og strømmen kuttes. Vi har donert to tuk-tuk-er, på størrelse med golfbiler, som er ombygd for å fungere som miniambulanser med båre inne i leirene.

Disse livreddende tuk-tuk-ene går på batterier, og de frivillige må derfor begrense bruken, ettersom de aldri vet hvor lenge et angrep varer og når de kan lades opp igjen. Vi kan ikke plassere ut aggregater eller solcellepaneler, da dette bare vil skape nye mål.

Til tross for konstant trakassering og frykt for egne liv, fortsetter frivillige paramedisinere å jobbe og ta seg av sårede. Mohammed Abu Murad, en av de frivillige vi har trent opp i Jenin-leiren, viste meg den bandasjerte armen sin etter han ble truffet i håndleddet av en snikskytter helt i begynnelsen av det seneste angrepet. Han kom seg til sykehuset, fikk sydd noen sting og gikk rett tilbake på jobb.

Noen frivillige har gitt uttrykk for at de føler seg tryggere når de ikke har på seg medisinske vester. Det de står overfor, er en fullstendig mangel på respekt for medisinsk arbeid og for menneskeliv. Vi har aldri trodd at medisinske vester er skuddsikre, men de skal i hvert fall ikke være målskiver.

Under et annet nylig angrep i Nur Shams-leiren i Tulkarem ble en av Palestinsk Røde Halvmånes frivillige ambulansearbeidere, som har fått opplæring av Leger Uten Grenser, skutt i beinet mens han løp mot en pasient. Han hadde på seg en vest som tydelig viste hans medisinske status. Det tok over sju timer før han kom seg til sykehuset og fikk behandlingen han trengte. Heldigvis overlevde han.

Vi spurte om han hadde et budskap han ville dele med verden. «Nei, det er jo ingen som lytter uansett», svarte han. Mange mennesker her føler seg usynlige, ubetydelige og uverdige i verdens øyne.

Mens han forberedte begravelsen til kirurgen sin, spurte jeg Dr. Wissam Abu Baker, direktøren for Khalil Suleimani-sykehuset, om hva vi i Leger Uten Grenser kunne gjøre for å forbedre situasjonen. Svaret kom kontant:

«Det viktigste dere kan gjøre, er å fortelle verden hva som skjer her».