stedsnavn

I Norge har Oluf Rygh hovedæren for at gårdsnavnene tidlig ble systematisk utforsket. I 1878 ble han formann i en offentlig kommisjon som skulle utrede det språklige grunnlaget for en ny matrikkelutgave. Arbeidet resulterte i en grundig bearbeidelse av ca. 50 000 gårdsnavn og mange bruksnavn, utgitt i det 19 bind store verket Norske Gaardnavne (1897–1936). Med Ryghs arbeid ble veien åpnet for en systematisk utnyttelse av stedsnavnene i bosetningshistorien.

En stor del av gårdsnavnene faller sammen i klasser som har oppstått i visse tidsrom. Til den eldste gruppen hører usammensatte navn av typen Nes, Dal, Berge. Disse kan gå tilbake til tiden omkring år 0, men de kan også være yngre.

I de første hundreårene av vår tidsregning har navn på -vin, 'naturlig eng', vokst fram, for eksempel Tøyen, Bryn. Ordet var gått av bruk alt i norrøn tid. Nesten like gamle er navn på ‑heimr, for eksempel Bærum og Seim.

I folkevandringstiden ble navn på -staðir (nå -stad) og -land vanlige. Typisk for gamle staðir-navn er at mange av forleddene er personnavn, for eksempel Gjerstad, av norrønt Geirreksstaðir. Dette navneleddet er også utbredt på Island, noe som vitner om at staðir-navn har vært vanlige i Norge før og under vikingtiden.

Navn på -land er særlig tallrike i den sørlige delen av Vestlandet. Andre utbredte ord for gård eller bosted er býr/bǿr, setr, þveit, ruð. Det siste finnes i cirka 3000 navn og tilhører særlig middelalderen. Ruð-navn er mest utbredt på Østlandet. Yngre er navn i bestemt form som ‑brenna, -bråten, -kåsa, -svea, som alle betyr 'jord ryddet ved brenning'. Både disse og navn på -hagen, -stua, -vollen og flere er ofte brukt om småbruk og tidligere husmannsplasser. Øydegard, ødegård og aun er navneledd som forteller at gårder er lagt øde, særlig etter Svartedauden.

Flere hundre norske stedsnavn er knyttet til norrøn religion, for eksempel Frøysåk, Torshov, Ullensvang, Hov, mens navn som Linekra, Kvernbekken, Smiehaugen forteller om tidligere tiders arbeidsliv.

Just Qvigstad gjorde et stort arbeid for å dokumentere samiske stedsnavn i Norge. Han ga i årene 1935–1944 ut samlinger over samiske stedsnavn i Nordland, Troms og Finnmark, i tillegg til en fortegnelse over samiske stedsnavnsbetegnelser.

Stedsnavnforskningens oppgave er først og fremst å drøfte materialet språklig. Storparten av stedsnavnene lar seg lett tolke, men mange er omdiskuterte, for eksempel navn som Goa, Madla, Sola, Tasta på Jæren. Det kreves stor språklig innsikt og kjennskap til lydoverganger for å finne ut av slike språkminner.

Ved siden av den nedarvede uttalen er middelalderlige skriftformer viktige for forståelsen. Mange av de eldste stedsnavnene, særlig gamle naturnavn, er dannet ved avledningsendelser (suffiks), for eksempel elvenavnet Kinso (til kinn), øynavnet Vikna til vik. Ved siden av tolkningen studeres stedsnavnenes form, tall, sammensetningsmåte og fordeling.

Norsk stadnamnarkiv ble opprettet i 1921 med hovedformål å samle inn stedsnavn fra hele landet, en oppgave som fortsatt er høyst aktuell. Prinsippene for stedsnavninnsamling er opptegnelse av:

1. den nedarvede, ekte uttalen (gjerne registrert på lydbånd eller i en lydfil)
2. preposisjonsbruk ved navnet
3. nøyaktig stedfesting til gårds- og bruksnummer og til økonomisk kartverk eller andre, gjerne digitale kart
4. opplysninger om naturforholdene på stedet

Siden 1978 hørte Stadnamnarkivet inn under Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap/Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Våren 2016 flyttet Stadnamnarkivet til Bergen, og det forvaltes nå av Universitetet i Bergen.

Det drives stedsnavnforskning ved flere norske universiteter, og både på norsk og nordisk plan er det utstrakt samarbeid, blant annet gjennom den Nordiske samarbeidskomiteen for navneforskning (NORNA).

• stadnamnlova
• sentralt stedsnavnregister
• gårdsnavn
• gatenavn
• personnavn
• samiske stedsnavn i Norge
• stedsnavn i Finland

• Norgeskart.no

• Hallaråker, Peter: Innføring i stadnamn, 1997, isbn 82-00-22831-2
• Helleland, Botolv, red.: Norske stedsnavn/stadnamn, 1975, isbn 82-504-0104-2
• Qvigstad, Just: De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. 1935.
• Qvigstad, Just: De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. 1938.
• Qvigstad, Just: De lappiske appellative stedsnavn. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. 1944.
• Rygh, O.: Norske Gaardnavne, 1897-1936, 19 b.
• Sandnes, Jørn & Ola Stemshaug, red.: Norsk stadnamnleksikon, 4. utg., 1997, isbn 82-521-4905-7
• Sprauten, Knut, red.: Å kallast med sitt rette namn : person- og stadnamn i lokalhistoria, 2002, isbn 82-90176-95-3