sikahjort

Sikahjort er små eller mellomstore hjortedyr, avhengig av underart. Skulderhøyden varierer vanligvis fra 50 til 70 centimeter for hunndyr og 60–110 centimeter for hanndyr. Tilsvarende er totalvekter henholdsvis 30–50 kilo og 40–75 kilo. Største underart er mandsjurisk sikahjort (Cervus nippon mantchuricus) hvor hanndyr kan bli over 100 kilo, mens japansk sikahjort (Cervus nippon nippon) regnes som den minste. Det er betydelig forskjell i størrelse mellom kjønn (seksuell dimorfisme). Voksne hanndyr kan veie 50–70 prosent mer enn hunndyr. Hanndyr har gevir med opptil 6–8 (10) tagger.

Pelsfargen varierer fra gulbrun til mørk gråbrun, nesten svart, ikke ulikt dåhjorten. En mørk stripe langs ryggen er gjerne omgitt av lyse flekker på rygg og sider. Disse er mindre tydelige hos mørke varianter og i den mer gråbrune, mørkere og langhårete vinterpelsen. Undersiden er lysere og mer grålig hos lyse pelsvarianter. I brunstperioden utvikler hanndyr en ragget, langhåret man i nakken. Sikahjorten har relativt kort og lys hvit hale med en mørk, langsgående stripe på oversiden, også hos mørke pelsvarianter. Ved flukt og fare "flagges" halen slik at den lyse undersiden er lett synlig for artsfrender. Det lyse speilet er kantet med mørke hår.

Sikahjorten har sin opprinnelse i tempererte og subtropiske områder i Øst-Asia og finnes nå vanligst i Japan, Vietnam, Taiwan, Korea, Kina, sørlige Russland og Mandsjuria. Tidligere tiders jakt reduserte mange bestander til et minimum. I noen områder er det iverksatt tiltak for å bygge opp bestandene, og følgelig varierer forekomsten av sikahjort innen det opprinnelige utbredelsesområdet. Japan antas å ha den største bestanden i dag. Både der og andre steder jaktes sikahjort som en viktig ressurs og for å redusere skadepress på skogbruk og landbruk.

Fra midt på 1800-tallet ble sikahjort importert som parkdyr og jaktobjekt til en rekke land og områder både i Asia og på andre kontinent. Forvillede individer har senere gitt grunnlag for ville bestander. Det er også tilfelle i Europa, hvor eksempelvis Storbritannia har et stort antall sikahjort (og hybrider med skotsk hjort) over det meste av landet.

Sikahjorten har vist stor tilpasningsevne til klima- og naturtyper hvor de har etablert seg, men finnes likevel helst i skogområder, gjerne med tett underskog og nærliggende, åpnere beiteområder. Den utnytter et stort utvalg av beiteplanter, om sommeren særlig gras og urter, samt kulturvekster i jordbrukslandskap. Om vinteren beites også lyng, bregner, sopp, bark, knopper og skudd av busker, bartrær og løvtrær. I kupert terreng kan sikahjorter foreta sesongvandring til lavtliggende områder i vinterhalvåret når beiteressursenes kvalitet og tilgjengelighet (snødybde) gjør det ernæringsmessig gunstig. Viktigste beiteperioder er i skumring og grålysning og dyra er primært nattaktive.

Sikahjort er polygyn (en hann kan befrukte flere hunner) og har også andre biologiske trekk felles med andre arter i hjorteslekten. Sosialt lever dyra i matriarkat, det vil si at flokken ledes av hunndyr. Bortsett fra brunstperioden er voksne hanndyr og hunndyr atskilt det meste av året. Hunndyr og ungdyr danner små grupper på om lag 3–7 individer med et voksent hunndyr pluss et par avkom som grunnenhet. Voksne bukker lever solitært eller i løst organiserte hanndyrgrupper. I brunstperioden i september–oktober er bukkene mer konkurrenter og kjemper om tilgangen til hunndyr ved at de danner territorier eller de forsøker å kontrollere harem med voksne koller. Hektisk brunstaktivitet kan redusere kroppsvekten til voksne hanndyr med 20–25 prosent.

Sikahjort er kjønnsmodne når de er 1–2 år gamle. Drektighetstiden er om lag 220–230 dager og kollene føder vanligvis kun én kalv i perioden mai–juni. Kalven veier 4–7 kilo ved fødselen, avhengig av mordyrets størrelse (underart). Kalven begynner å ta fast føde etter et par uker, men dier i en periode på 6–8 måneder, og følger moren til hun får nytt avkom neste år. Demografiske forhold som livslengde, reproduksjon og familiestruktur har likheter med eksempelvis europeisk hjort. Hunndyr av sikahjort er fullt utvokst ved 3–5 års alder, hanndyr et par år senere. Forventet livslengde er opptil 8–10 for hanndyr og 12–15 år for hunndyr. Forventet livslengde hos sikahjort påvirkes der de forekommer sammen med store predatorer som tiger, leopard og ulv.

Sikahjort har et rikt register av lydytringer hos begge kjønn, både varselsignal og kontaktlyder i ulike sammenhenger. Sikahjortens «brunstbrøl» har preg av «pistrende plystring».

Sikahjort tilhører orden partåede klovdyr (Artiodactyla), underorden drøvtyggere (Ruminantia) og familien hjortedyr (Cervidae). I likhet med andre arter i hjorteslekten (Cervus) deles sikahjorten i en rekke underarter, gjerne knyttet til geografisk forekomst innen utbredelsesområdet. Systematikken er imidlertid uklar, delvis på grunn av hybridisering mellom underarter, og også med andre arter som hjort (Cervus elaphus).

• klovdyr
• hjortedyr