balsamering

Balsamering er kjent fra Det gamle Egypt fra omkring 3000 fvt. Ordet mumie er fra år 1000 evt. Særlig kjent er de kongelige mumier fra Egypt, men balsamering ble brukt også i Peru. Sannsynligvis har det vært troen på et liv etter døden som har gjort at man har villet bevare kroppen.

Den egyptiske teknikken er ikke kjent i alle deler. Balsamering var forbeholdt et laug, og dette holdt sin teknikk hemmelig. Det enkleste var å legge liket i saltlake med etterfølgende lufttørking. Betydningen av det siste går frem av den geografiske begrensning av skikken til tørre strøk. Blant de mer kompliserte metodene hørte det å ta ut innvollene gjennom et snitt i nedre del av bukveggen, og behandling av dem med palmevin, natron, salt og andre midler. Bukhulen ble fylt med krydder og balsamer, blant annet myrra. Hjernen ble tatt ut gjennom neseborene med særlige instrumenter. Hjertet ble ikke rørt. Etter dette ble liket dyppet i forskjellige midler som senere førte med seg at mumier ble brukt som legemiddel. Til slutt ble liket svøpt i linbind. En balsamering kunne ta 2–10 måneder. Da dyredyrkelse ble vanlig, ble også dyr balsamert.

Balsamering forekommer også i Europa, men sjelden. I Sverige har en rekke konger fra Gustav Vasa av vært balsamert på egyptisk vis. Karl 12s lik ble behandlet med 70 ingredienser. Lenins balsamering blir nevnt som et teknisk høydepunkt, men fremgangsmåten er ikke publisert.

I USA kom balsamering i bruk under borgerkrigen og praktiseres fremdeles i noen utstrekning. Konserveringsmidlene, gjerne formalin og alkohol, blir sprøytet inn i blodårene og i bukhulen. Formen av ansiktet søkes bevart ved injeksjoner av voks, eventuelt ved plastiske operasjoner. Ved lit de parade kan metoder med mer kortvarig virkning brukes.