Oscar Wilde

Oscar Wilde ble født og vokste opp i Irland, sønn av legen William og poeten Jane Francesca «Speranza» Wilde. Foreldrene tilhørte Irlands borgerlige tetsjikt, og deres hjem ble et møtested for kultureliten i Dublin. Selv om foreldrene var hovedsakelig protestantiske av avstamning, hadde William Wilde også katolske forfedre. Begge foreldrene utga samlinger med irske folkeeventyr, noe som ble en viktig inspirasjon for sønnen.

Fra 1864 til 1871 var Wilde elev ved Portora Royal School, en eliteskole i Enniskillen i Nord-Irland. Som elev var han spesielt flink i klassiske språk, og fra 1871 til 1874 fordypet han seg i gresk og romersk litteratur ved sine studier ved Trinity College i Dublin. Takket være et stipend fra Trinity College ble Wilde immatrikulert som student ved Magdalen College, ved University of Oxford, i oktober 1874.

Tiden i Oxford ble viktig for ham. Her ble han påvirket av toneangivende intellektuelle som John Ruskin og Walter Pater, og deres innovative perspektiver på kunsten. Til tross for opprørske tendenser var Wilde en fremragende student. I juni 1878, like før han med stor suksess fullførte sine klassiske studier, vant han universitetets prestisjefylte Newdigate-pris for diktet «Ravenna».

Wilde markerte seg først som poet. Etter å ha flyttet til London ga han i 1881 ut Poems. Samlingen fikk en blandet mottagelse. Diktene viste en dragning både mot en ny-hellenistisk form for hedenskap og den anglo-katolske vekkelsen til John Henry Newman og hans etterfølgere. På denne tiden ble også Wilde beryktet på grunn av sin outrerte væremåte og bekledning, og han ble tolket som representant for en ny, opprørsk generasjon med skjønnhetsdyrkere. Gilbert and Sullivans skuespill Patience parodierte idealene til denne bevegelsen, og Wilde ble overtalt til å reise til USA for både å markedsføre dette stykket og sin egen diktning. Resultatet ble en maratonturné på kryss og tvers av Nord-Amerika, hvor han foreleste om den nye skjønnhetsdyrkingen.

På denne tiden prøvde Wilde seg som dramaforfatter, men med lite hell. Hans første skuespill ble ikke oppført, på grunn av manglende interesse fra produsenter og skuespillere. I 1884 giftet han seg med irske Constance Lloyd. Ekteparet etablerte seg i et fasjonabelt hus i Chelsea, som ble nøye utformet og dekorert i tråd med Wildes estetiske idealer. Det var under Constances graviditet med parets andre og siste barn, i 1886, at Wilde først hadde sex med en homofil partner. Dette innledet en periode der han ble nødt til å leve et dobbeltliv, både av hensyn til sin intetanende kone og til samtidens mangel på toleranse for homoseksualitet. Dette dobbeltlivet kom til å bli en katalysator for hans diktning de neste årene.

Fra slutten av 1880-tallet gikk Wilde inn i sin mest anerkjente og produktive periode som forfatter. Den lykkelige prinsen (The Happy Prince and Other Tales, 1888, norske utgaver 1968 og 1999) er en liten samling utsøkte eventyr, skrevet for barn og med appell til voksne. I 1891 ble essaysamlingen Intentions, novellesamlingen Lord Savile’s Crime and Other Stories og en ny bok med eventyr, The House of Pomegranates, utgitt. I disse utgivelsene viser Wilde sitt mesterskap innenfor kortprosaen. I «The Decay of Lying» tar han opprør med Viktoriatidens realisme, mens «The Critic as Artist» radikaliserer kritikeren og forfatteren Walter Paters vektlegging av den estetiske resepsjonen.

The Picture of Dorian Gray, som skulle bli et høydepunkt i forfatterskapet, ble først utgitt i 1890 og da samtidig i Storbritannia og USA i Lippincott’s Magazine. Året etter publiserte han et utvidet utgave, som er den versjonen de norske oversettelsene forholder seg til. Boken er oversatt til nynorsk og bokmål hele fem ganger, først i 1923, sist i 2004, og oversettelsene har kommet i flere utgaver.

Romanens hovedfokus er tittelpersonen, Dorian Gray. Hans fysiske skjønnhet blir lenge uberørt av tiden og hans egne skruppelløse adferd. I stedet er det hans portrett som – skjult i et loftsrom – viser hans sanne jeg. Samtidig som teksten har et gotisk og melodramatisk plot, hvor Dorian til slutt får sin straff, fungerer den også som talerør for de hedonistiske epigrammene til en annen hovedkarakter, den eldre, kyniske Lord Henry. Spenningen mellom disse elementene gjør at romanen vanskelig lar seg redusere til et enkelt budskap.

På denne tiden ga Wilde uttrykk for sympati med irske nasjonalisters kamp om å selvstyre innenfor rammene til det britiske imperiet, og i «The Soul of Man under Socialism» (1891) lanseres en særegen, individualistisk sosialisme.

De neste årene markerte Wilde seg først og fremst som dramatiker. Tragedien Salomé, sterkt inspirert av fransk dekadanselitteratur, ble sensurert før den nådde scenen i London i 1892. Likevel oppnådde Wilde stor kommersiell suksess på denne tiden med sosietetskomediene Lady Windermere’s Fan (premiere i 1892), A Woman of No Importance (1893), An Ideal Husband (1895) og The Importance of Being Earnest(1895). Alle disse stykkene kombinerer et freidig opprør med viktorianske konvensjoner og det borgerlige ekteskapet, med elleville innslag av farse og et oppkomme av elegante aforismer. I flere av dem oppstår forviklinger på grunn av karakterenes dobbeltliv og forstillelse.

The Importance of Being Earnest er satt opp på norske scener med tittelen Hvem er Ernest? ved Nationaltheatret i 1972, Oslo Nye Teater i 1990 og Den Nationale Scene i 2001.

Wildes møte med den seksten år yngre Lord Alfred Douglas i 1891 førte til at han på stadig dristigere vis både levde over evne økonomisk og innledet tilfeldige seksuelle bekjentskaper med yngre menn med arbeiderklassebakgrunn. Foreldrene til Douglas anklaget Wilde for å ha en negativ påvirkning på sønnen, og faren, markien av Queensberry, begynte å forfølge Wilde. Egget frem av Lord Alfred Douglas valgte Wilde å saksøke markien i februar 1895. I den påfølgende rettssaken kom tilstrekkelige bevis for Wildes omgang med unge menn opp i lyset til at han måtte frafalle anklagen. Myndighetene tok deretter opp sak mot Wilde. Etter at juryen var delt i en første rettssak, ble Wilde 25. mai dømt til to år med hardt straffarbeid for usømmelig adferd.

Rettssakene vakte enorm oppmerksomhet, både i Storbritannia og internasjonalt. De innledet en periode med svært vanskelige kår for homofile, og opprørske kunstbevegelser fikk også et skudd for baugen. Mens han var i fengsel, skrev Wilde et langt brev til Douglas, som senere ble utgitt posthumt under tittelen De Profundis. Mesteparten av fengselsstraffen ble sonet i Reading, og erfaringene var grunnlaget for det lange diktet «The Ballad of Reading Gaol» (1898), som retter en anklagende pekefinger mot hvordan samfunnets manglende humanitet reflekteres i dets institusjoner. Brevet og diktet er utgitt samlet på norsk med tittelen De profoundis: Balladen om Reading fengsel (første norske utgave 1915).

De siste årene av sitt liv levde Wilde en marginalisert tilværelse, fattig og omflakkende fra mellom Italia, Sveits og Frankrike. Etter å ha blitt opptatt i den katolske kirke på dødsleiet, døde Wilde 30. november 1900 i Paris av hjernehinnebetennelse etter en øreinfeksjon. Et større monument av Jacob Epstein pryder graven hans i kirkegården Père Lachaise.

• Poems (1881)
• The Canterville Ghost (1887). Norsk utgave (1992) Spøkelset på Canterville. Oversatt av Rune Johan Andersson.
• The Happy Prince and Other Stories (1888) Norske utgaver: Den lykkelige prinsen Oversatt av Unn Huse 1968. Dramatisert for dukketeater av Hege Hammer i 1999.
• The Picture of Dorian Gray (1891) Norske utgaver: 1923: Dorian Gray, oversatt av Johs. H. Dahle. 1932: Portrettet av Dorian Gray, oversatt av Martin Gran. 1959: Bildet av Dorian Gray, oversatt av Ragnar Kvam. 1970: Portrettet av Dorian Gray, oversatt av Carl Henrik Grøndahl. 2004: Bildet av Dorian Gray, oversatt av Kari og Kjell Risvik.
• Lady Windermere's Fan (1892)
• A Woman of No Importance (1893)
• Hvem er Ernest? (The Importance of Being Earnest) (1895) Norske utgaver 1972: Hvem er Ernest, teatermanus ved Erik Pierstorff. Satt opp på Nationaltheateret 1972, Oslo nye teater 1990 og Den nationale scene 2001.
• An Ideal Husband (1894)
• Salomé (1896)
• Balladen om Reading Gaol (1898) Norske utgaver: 1915: De profoundis: Sangen om Reading fengsel, oversatt av Ingeborg v.d. Lippe Konow. 1935: De profoundis: Balladen om Reading fengsel Lizzie Juvkam. 1950: De profoundis: Balladen om Reading fengsel Oversatt av henholdsvis Ejlert Bjerke og André Bjerke. 1980: Balladen om Reading fengsel og andre dikt. Oversatt av Johannes Gjerdåker. 2000: Balladen om fengselet i Reading by. Hilde Sophie Plau.

• Storbritannias litteratur
• Irlands litteratur

• Angvik, Birger (2000) Oscar Wilde
• Coakley, Davis (19994) Oscar Wilde: The Importance og Being Irish
• Ellmann, Richard (1987) Oscar Wilde
• Raby, Peter, red.: The Cambridge companion to Oscar Wilde, 1997
• Sloan, John: Oscar Wilde, 2003
• Sturgis, Mathew (2018) Oscar: A Life