Margaret Thatcher

Inspirert av idéene til libertarianske økonomer som Friedrich von Hayek og Milton Friedman og Ronald Reagans «Reagonomics», førte Thatcher-regjeringen en økonomisk politikk preget av lite statlig kontroll, frie markedskrefter, privatisering og en tøff linje overfor fagbevegelsene. Thatchers finansminister Nigel Lawson oppsummerte det som ble kjent som Thatcherismen som «en blanding av frie markeder, finansiell disiplin, god kontroll over offentlige utgifter, skatteletter, patriotisme, viktorianske verdier, privatisering og et snev av populisme». Selv om Thatcherisme ble sterkt knyttet til hennes person og politikk, var det et begrep Thatcher selv nesten aldri brukte.

Thatcher tilhørte en generasjon konservative som hadde fått nok av den konsensus, forsoning og enhet som preget britisk politikk i etterkrigstiden. De ønsket reformer og endringer, og det raskt. De hadde heller ikke mye til overs for den tidligere ledelsen av det konservative partiet, hvor mange tilhørte overklassen og aristokratiet, som ikke hadde måttet jobbe hardt for å oppnå noe og som ofte hadde et paternalistisk forhold til svake grupper i samfunnet. I tillegg hadde Thatcher liten forståelse for politikere som ikke kunne stå for det de mente, og da særlig de som ikke kunne gjennomføre upopulære tiltak. Disse mer moderate partifellene omtalte Thatcher som wets, som svake og uten ryggrad. Hennes overbevisning i liberal markedsøkonomi fikk sitt utslag i slagordet «There is no alternative», som hun brukte svært ofte. Kanskje det beste eksemplet på Thatchers standhaftighet og urokkelige tro på egen politikk kom under landsmøtet i 1980, da hun uttalte de berømte ordene «The lady's not for turning!».

Thatcher var opptatt av enkeltindividets ansvar for å ta vare på seg selv. I tillegg var hun opptatt av familieverdier og en økonomisk sunn husholdning. I et berømt intervju med kvinnemagasinet Woman's Own i 1987 sa hun følgende: «They are casting their problems at society. And, you know, there's no such thing as society. There are individual men and women and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look after themselves first. It is our duty to look after ourselves and then, also, to look after our neighbours.»

Thatchers kompromissløse lederstil førte henne i konflikt med ulike grupper i samfunnet. Drøyt en måned før hun vant sitt første parlamentsvalg i 1979, opplevde hun at hennes nære partifelle og støttespiller Airey Neave ble drept i bilbombeattentat like ved Parlamentet. Angrepet som de irske paramilitære gruppene Provisional IRA og Irish National Liberation Army stod bak preget Thatchers tilnærming til konflikten i Nord-Irland. Hennes bastante linje overfor irske republikanere, som hun så på som kriminelle (som hun sa: «Crime is crime is crime. It is not political.»), ble mest tydelig under sultestreikene i Maze-fengselet i Nord-Irland i 1981, da ti republikanske fanger – deriblant lederen Bobby Sands – sultet seg selv til døde. Fangenes krav hadde vært å få status som krigsfanger eller politiske fanger, noe Thatcher-regjeringen blankt avviste.

Sultestreikene førte til stor internasjonal oppmerksomhet rundt Nord-Irland-konflikten og en radikalisering av nasjonalistisk politikk. I 1984 sprengte Provisional IRA en bombe i Grand Hotel i Brighton under det konservative partiets landsmøte. Thatcher slapp unna uten skader, men fem mennesker mistet livet og 34 ble skadet i attentatet. I etterkant av bombeangrepet sendte IRA ut følgende uhyggelige pressemelding: «Today we were unlucky, but remember, we only have to be lucky once. You have to be lucky always.»

Det iskalde samarbeidsklimaet mellom Irland og Storbritannia bedret seg gradvis utover 1980-tallet. Sammen med hennes irske kollega Garret Fitzgerald fikk Thatcher i november 1985 i havn The Anglo-Irish Agreement, en avtale som ga Irland en rådgivende rolle i nordirsk styre, men som også fastslo at Nord-Irland forble konstitusjonelt britisk så lenge flertallet av innbyggerne i Nord-Irland ønsket det. Kanskje det viktigste signalet i avtalen var at Storbritannia ikke ville stå i veien for et forent Irland i fremtiden, dersom flertallet av befolkningen ønsket det. På den måten erklærte Storbritannia seg nøytrale i konflikten. Selv om de fleste partiene i Nord-Irland forkastet avtalen, førte denne endringen i kurs og politikk til at de første stegene på veien mot den fredsprosess som skulle skyte fart på 1990-tallet kunne tas.

Thatchers nære vennskap og tette samarbeid med Ronald Reagan førte til en oppblomstring av «The Special Relationship» mellom Storbritannia og USA. Blant annet holdt USA seg unna Falklandskrigen. Storbritannias seier i den 74 dager lange krigen mot Argentina om herredømmet over øygruppen i Sør-Atlanterhavet, gjorde Margaret Thatcher meget populær i Storbritannia og var en viktig forklaring til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983. Storbritannia unnlot på sin side å intervenere da USA invaderte den tidligere britiske kolonien Grenada.

Margaret Thatcher så på multinasjonale organisasjoner som et hinder mot en effektiv utenrikspolitikk. Hun hadde et ambivalent forhold til EF. På den ene siden var hun en varm tilhenger av fellesmarkedet og integrering av flere europeiske land i fellesmarkedet. På den andre siden så hun med skepsis på den tettere politiske integrasjonen, overnasjonale institusjoner og felles valuta. I hele sin periode som statsminister jobbet Margaret Thatcher for at Storbritannia skulle få mest mulig ut av sitt medlemskap i EF. Det var først etter at hun gikk av som statsminister at hun tok til orde for at Storbritannia burde melde seg ut. Samveldet så hun på som en sentimental interesseorganisasjon som hadde utspilt sin rolle. Forholdet til Samveldelandene ble særlig vanskelig da Thatcher-regjeringen nektet å innføre økonomiske sanksjoner mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Storbritannias forhold til Samveldet viste også at Downing Street og Buckingham Palace kunne ha ulike interesser, noe som ble mest tydelig under møtet for statsledere i Samveldet i Nassau, Bahamas, i 1985, hvor både Thatcher og dronning Elizabeth 2. var til stede.

I september 1986 kom Thatcher på statsbesøk til Norge. Tromsø og Oslo stod på programmet. Festmiddagen på Akershus slott var preget av opptøyer mellom demonstranter og politi.

Gjennom 1970-tallet hadde fagforeningene i Storbritannia vokst seg mektige. Regelmessige og til tider langvarige streiker var med på kneble britisk økonomi og samfunnsliv. Thatcher-regjeringen hadde som mål å redusere fagforeningenes makt. Det hele toppet seg under gruvestreikene i 1984–1985. Regjeringen vant, med det resultat at mange kullgruver som i over et århundre hadde vært selve livsnerven i lokalsamfunn i Sør-Wales, Nord-England og deler av Skottland, ble nedlagt. Dette var for så vidt en avindustrialiseringsprosess som hadde startet flere tiår og tidligere, men som skjøt virkelig fart under Thatchers regjeringstid. De sosiale ringvirkningene av denne politikken preger fortsatt store deler av Storbritannia.

I Skottland ble innføringen av koppskatt (community charge) i 1989 særlig dårlig mottatt, og på mange måter tapte det konservative partiet sitt fotfeste i Skottland for alltid under Thatchers regjeringstid.

Thatcher ledet hele tiden regjeringen og partiet med fast hånd. Hennes kompromissløse lederstil ble sterkt kritisert, og det var en rekke utskiftinger i regjeringen. Da den siste av hennes ministre fra 1979, Geoffrey Howe, trakk seg i 1990, ble Thatcher utfordret som partileder av Michael Heseltine. Thatcher trakk seg og ble etterfulgt av John Major.

Mange har spekulert i Thatchers forhold til den jevnaldrende Elizabeth 2. De ukentlige møtene på Buckingham Palace var preget av profesjonalitet, men noe varmt vennskap utviklet seg aldri, noe de få referansene til dronningen i Thatchers selvbiografi The Downing Street Years (1993) vitner om.

Thatcher utviste enorm lojalitet til de som hadde støttet og hjulpet henne på veien. Da Augusto Pinochet ble satt husarrest i London i 1998, og det var aktuelt med utlevering til spanske myndigheter, uttrykte Thatcher sin støtte til den tidligere chilenske diktatoren og omtalte ham som «en venn av Storbritannia» i Overhuset. Hennes takknemlighet for chilensk støtte under Falklandskrigen var stor.

Som en av de første virkelig store kvinnelige statslederne i verden, var det knyttet store forventninger til hva Thatcher kunne utrette for kvinnesaken. Thatcher selv var lite opptatt av kjønn. I løpet av hennes elleve år som regjeringssjef, utnevnte hun kun én kvinnelig minister.

Til tross for et medieskapt bilde av en følelsesløs, usentimental og kynisk jernkvinne som kunne skremme både regjeringstopper og statsledere, var Thatcher en person som ofte viste stor omsorg og omtanke for de rundt seg og mennesker hun ellers møtte.

Fra 1992 fikk hun tittelen baronesse og ble med det medlem av Overhuset.