Gustav 5.

Ved farens tronbestigelse i 1872 var Norge og Sverige i union, og Gustav ble Norges og Sveriges kronprins. Våren 1905 fungerte han som regent under kongens sykdom. Han oppholdt seg i Kristiania i februar–mars 1905 og utnevnte blant annet statsminister Christian Michelsens samlingsregjering. Da unionskrisen brøt ut for alvor, gikk han inn for at unionsoppløsningen skulle skje i fredelige former.

Ved Oscar 2s død i 1907 besteg Gustav Sveriges trone. I den første perioden av sin regjeringstid var han lite villig til å respektere den parlamentariske styreform fullt ut, og grep flere ganger personlig inn i det politiske liv. Mest markant skjedde dette i 1914, da han holdt sin berømte «borggårdstale» til et bondetog på 30 000 demonstranter, som var kommet til Stockholm for å kreve en mer energisk forsvarspolitikk. Kongen støttet kravet med den følge at den liberale regjeringen Staaff måtte gå av, og kongen utnevnte en konservativ embetsmannsregjering uten støtte i Riksdagen. Dette medførte sterk kritikk og krav om abdikasjon og innføring av republikk.

Kongen reddet seg delvis på grunn av selve saken: krigsutbruddet samme år viste at behovet for et sterkere forsvar var til stede. Gustav ønsket imidlertid ikke noe kongestyre i egentlig forstand, og fra 1917 av, da han utnevnte en regjering av liberale og sosialdemokrater, satte han seg ikke ut over de parlamentariske spillereglene.

Ved å ta initiativet til trekongemøtet i Malmö i 1914 slo Gustav en strek over de gamle motsetningene til Norge og muliggjorde på denne måten samarbeidet mellom de skandinaviske landene under første verdenskrig. Under andre verdenskrig spilte han en aktiv rolle bak kulissene, vesentlig for å støtte bestrebelsene for å holde Sverige utenfor fiendtlighetene. Han oppsøkte Hitler i 1940 for å dempe den tyske misnøyen med den anti-nazistiske holdning i svensk presse, og i 1941 gikk han sterkt inn for at den svenske regjering skulle la den tyske «Engelbrecht-divisjonen» reise fra Norge gjennom Sverige til Finland. I 1939 prøvde han å styrke Finlands stilling overfor Sovjetunionen under opptakten til vinterkrigen. I 1940 appellerte han til Hitler om ikke å erklære Haakon 7 avsatt som Norges konge, og i 1943 støttet han den svenske regjerings erklæring til fordel for de norske studentene som ble deportert til Tyskland.

Gustav var kjent som en ivrig jeger og en fremragende tennisspiller som deltok i offentlige turneringer under dekknavnet «Mr. G.» Gustav 5. ble som monark etter hvert meget populær. På sin 70-, 80- og 90-årsdag fikk han store folkegaver som han disponerte til humanitære formål. Da han døde i 1950 var han 92 år gammel og hadde regjert lenger enn noen annen svensk konge.

Kort tid etter Gustavs død brøt imidlertid den såkalte «rättsrötedebatten» ut i Sverige. Den gjaldt en rekke «affærer» der offentlige personer ble anklagd for å embetsmisbruk. Påfallende mange saker inneholdt beskyldninger om homoseksualitet og påstander om at homoseksuelle ligaer herjet. Særlig to saker, som egentlig ikke var koplet til hverandre, Kejne- og Haijbyaffærene, ble trukket fram som eksempler på det påståtte misbruket. Flere kulturpersonligheter trakk fram disse sakene i en kampanje mot rettsvesen og byråkrati. Debattnavnet kom av et stridsskrift av Vilhelm Moberg der han pekte på «rättsrötan» («den rettslige råte») i det svenske samfunnet som gjorde at statens tjenestemenn kunne sette seg over lovene. Kejneaffæren gjaldt en svensk pastor Karl-Erik Kejne som var blitt beskyldt for homoseksuelle forbindelser, og som hadde anmeldt anklagene som trakassering. Etterforskningen gikk imidlertid tregt, og det ble hevdet at Kejne var offer for en homoseksuelle konspirasjon blant landets tjenestemenn. Rett etter at Kejnesaken ble offentlig, påstod restauranteieren Kurt Haijby at han hadde hatt et homoseksuelt forhold til Gustav 5. på 1930-tallet. Det kom fram at Haijby og kona hadde lyktes i å presse penger av hoffet før krigen. Hoffet bestridde påstanden, og Haijby krevde da oppreisning. Han ble i stedet dømt til seks års straffarbeid for utpressing.

Haijbyaffæren er vanskelig å forstå i ettertid. Det er ikke lett å fastslå hva som var sant og usant i Haijbys mange påstander på tross av at de ble nøye – men seint – undersøkt. Kurt Haijby hadde et rulleblad med flere mer eller mindre grove lovbrudd. Det svenske hoffet hadde imidlertid betalt ut store summer til Haijby ut fra et ønske om å beskytte kongen. Det ble også gjort flere forsøk på å få Haijby til å forlate Sverige. En nærliggende forklaring på at hoffet var villig til å betale Haijby, er at en trodde kongen var biseksuell og at Haijbys påstand var korrekt. Samtidig er det påfallende at hoffet ikke undersøkte mer. Det kan muligens skyldes kongen, som skal ha uttalt da de første utpressingene kom «det får inte bli någon skandal, men gör det så billigt som möjligt». Utbetalingene ble forelagt kongen, som godkjente dem og deretter ble kvitteringene makulert.

En offentlig utredning i 1952 konkluderte med Haijbys anklager stort sett manglet grunnlag, men at det ikke lot seg gjøre å fastslå med sikkerhet hva som hadde foregått mellom kong Gustav og Kurt Haijby. Det het videre at det mest sannsynlig hadde skjedd noe av homoseksuell karakter som hadde fått kongen og hoffet til å forsøke å holde det skjult med alle midler. Haijbys påståtte detaljer og omfang i det som skulle ha foregått, var det imidlertid ikke grunnlag for å ha tiltro til. Utredningen var samtidig kritisk til at hoffet ikke allerede i 1936 hadde anmeldt ekteparet Haijby, men i stedet latt dem melke kongens private kasse i mer enn et tiår, for en samlet sum som tilsvarte flere millioner i 1952.

Trass i at utredningen i stor grad frikjente kongen, ble den hemmeligstemplet i 50 år. Synet på Gustav 5. i offentligheten ble imidlertid endret av Haijbyaffæren, som kom som et sjokk. Han hadde blitt et ikon for svensk enighet og samhold, fred og ulike framganger for landet. Gustav var personlig populær og aktet. Kongen ble nå for mange, særlig på den politiske venstresiden, ikke lenger et forbilde, men i stedet noe å skjemmes over. Gustav ble ikke en skurk, men en tvilsom person i stedet for et elsket symbol for landet. Samtidig er det viktig å huske at dette skjedde i en periode med McCarthyisme i USA, og der homofobien spredte seg i en rekke land.

Gustav giftet seg i 1881 med prinsesse Victoria av Baden. Deres barn var den senere kong Gustav 6 Adolf, prins Wilhelm og prins Erik. Han er gravlagt i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

• Sveriges historie
• Statsoverhoder i Sverige

• Hadenius, Stig: Gustaf V : en biografi, 2005
• Hirdman, Yvonne, Urban Lundberg & Jenny Björkman: Sveriges historia 1920-1965, 2012
• Weibull, Jörgen: Bernadotterna, 1991, isbn 91-34-51193-8