Barbra Ring vant stor popularitet med sine friske barne- og ungpikebøker. Hun skrev også et stort antall romaner for voksne og flere erindringsbøker. I tillegg var hun en meget produktiv litteraturkritiker.
Hun var født inn i et slekt- og tradisjonsbevisst miljø. Faren var oppvokst på den store Ringstabekk gård i Bærum, mens moren kom fra en kulturinteressert embetsfamilie. Som barn tilbrakte Barbra noen avgjørende år på Stabekk. Hennes eneste formelle skolegang var middelskoleeksamen fra Frøken Falsens skole i Kristiania. 18 år gammel ble hun gift med den 14 år eldre grosserer Thorvald Kirsebom, og året etter fikk de datteren Gerda. Ekteskapet endte med skilsmisse 1902. Hun giftet seg igjen 1917 med generalfelttøymester Ragnar Rosenquist.
1902–05 arbeidet Barbra Ring som bibliotekar og arkivar på Norges Oplysningskontor for Næringsveiene. Hun var teater- og litteraturanmelder i Ørebladet 1906–14 og arbeidet deretter i forskjellige kristianiaaviser, bl.a. Verdens Gang og Morgenbladet, inntil hun fra 1929 ble fast teater- og litteraturanmelder i Nationen.
Barbra Ring debuterte 1904 med ungpikeromanen Babbens Dagbog, som øyeblikkelig ble en stor suksess. Siden fulgte en lang rekke barne- og ungpikebøker, bl.a. ungpikeboken Anne-Karine Corvin (1907) og bøkene om Peik, Fjeldmus og Bymus. Hun hadde også stor og varig suksess med et eventyrspill for barn, Kongens hjerte (1910, trykt 1922), der hennes datter Gerda debuterte i rollen som Lersol 1911.
Barbra Ring debuterte som voksenbokforfatter 1914 med den historiske romanen Jomfruen. Senere skrev hun flere historiske romaner, bl.a. Leken på Ladeby og Leken blir liv, delvis bygd på kulturhistorisk familiestoff. Likevel er det først og fremst psykologiske konflikter hun skildrer, både her og i de mange samtidsromanene. Det kan dreie seg om kjærlighetskonflikter mellom mann og kvinne, men like ofte om forhold mellom foreldre og barn, og om hvordan barn kan lide under de voksnes uforstand. Motsetningen by–land står sentralt i en rekke av bøkene; det likevektige, rotekte bygdelivet verdsettes langt høyere enn det hektiske, tradisjonsløse bylivet. Romanene er av ujevn kvalitet, men de beste er både gripende og troverdige psykologisk sett og interessante på grunn av sine formeksperimenter. I Før kulden kommer skildres ekteskapet mellom en blottende ung pike og en eldre, erfaren mann, og hva som skjer da kvinnen vekkes erotisk av en annen mann. Så tidlig som 1916, i romanen Under seil, skildrer Barbra Ring en uskjønn kvinnes problematiske psyke via en fint gjennomført indre monolog-teknikk. Med sin velutviklede og ujålete sans for språklige nyanser var hun også med på å fornye det norske bokmålet.
Barbra Ring skrev tre fortjenstfulle erindringsbøker: Dengang da jeg var pige, Minder og små bekjendelser og Mellom venner og fiender. Hun utgav også en samling familiebrev fra sin oldemor Hanna Winsnes, Fra Hanna Winsnes' prestegaard, samt en interessant biografi om henne, For hundrede aar siden. Hanna Winsnes og hendes. Da hennes venninne Fernanda Nissen døde uventet, skrev hun en varm biografi, Mennesket Fernanda Nissen. Hun skal en gang ha sagt til Barbra Ring: “Du er et av de frieste mennesker jeg kjender, og samtidig et reaksjonært beist.” På mange områder stod nok sosialisten Fernanda Nissen og den erklært konservative Barbra Ring langt fra hverandre, men de hadde viktige felles livserfaringer og delte en rekke synspunkter, for eksempel på fengselsvesenet, ugifte mødre, offentlig barneomsorg, gratis bruk av offentlige biblioteker, gratis skolegang – og kjærlighetens rett overfor konvensjoner og bibelord.
Barbra Ring var medlem av styret i Norsk presseforening og ble tidlig medlem av Den norske Forfatterforening, hvor hun var styremedlem 1914–21, en tid også nestleder. Hun var også i mange år aktivt medlem av P.E.N.-klubben. Som en følge av at hun støttet Hamsun i Ossietzky-saken 1935, hadde hun en tid hatt mindre kontakt med Forfatterforeningen. Hun ble mistenkt for å være nazistvennlig, men da tyskerne overfalt Norge i april 1940, var det ikke tvil om hvor hun hørte hjemme. Hun huset motstandsfolk som måtte gå i dekning, og hun sa opp sin stilling i Nationen da redaktøren 1943 ble erstattet av en nazist. Hun nektet å ta imot royaltyinntekter fra Tyskland og mottok isteden et fast årlig æresstipend fra Forfatterforeningen frem til krigens slutt. Ved frigjøringen mai 1945 fikk hun æren av å skrive artikkelen Friheten i Nationens “frihetsnummer”.