voodoo

Som haitier kan man delta i voodooseremonier og samtidig bekjenne seg til katolisismen. Man trenger ikke å se noen konflikt i dette; det er en mengde berøringspunkter mellom de to. Et vanlig haitisk voodoo-alter er eksempelvis dekket med katolske symboler, så det er en vanskelig oppgave å skille den ene fullstendig fra den andre.

Haitisk voodoos gudeverden består av navngitte guddommer (loa) med ulik status og attributter. Disse identifiseres ofte med katolske helgener, og helgenbilder er mye brukt i kulten. Guddommeligheten Damballa er eksempelvis koblet til både Sankt Peter og Den hellige Patrick.

På grunn av voodooreligionens bruk av transe og seremonienes ekstatiske karakter er det ofte blitt fremsatt uriktige påstander om at seksuelle orgier, rituell kannibalisme og hekseri inngår i kulten.

Etter hvert er storfamilien og forfedrekulten blitt svekket til fordel for større, lokale kultgrupper eller menigheter som har vokst opp omkring særlige kultsteder. Prestens eller prestinnens legemliggjørelse av loa, eller «besettelse», foregår i regelen som transe-anfall blant en eller flere deltagere under danseseremoniene, som ledsages av trommer. Presteskapet utgjør ikke noe formelt hierarki, og prestene bygger opp sin posisjon på rent lokal basis, ofte i konkurranse med hverandre. Nært knyttet til voodookulten er også de såkalte hemmelige selskaper, som spiller en viktig rolle i det tradisjonelle haitianske samfunnet.

Etter Haitis frigjøring i 1804 og slaveriets oppløsning ble de store plantasjene etter hvert utstykket til større eller mindre familiegrupper, og disse storfamiliene ble den typiske sosiale enhet, med en rekke funksjoner, blant annet rituelle. Familiegruppen (laku) var derfor også en rituell enhet, og dens overhode («bestefar») var den rituelle leder. Han forestod alle seremonier knyttet til familiens egne forfedre-guddommer og skytsånder (loa). For disse var det opprettet et lite familiekultsted (humfo). Bare ved alvorlige sykdomstilfeller og de høytideligste offerhandlinger ble en lokal prest (hungan) eller prestinne (mambo) tilkalt.

Under den transatlantiske slavehandelen ble mennesker, språk, religiøse uttrykk og skikker tvunget over havet til Amerika og Karibia. Motstanden mot slaveriet oppstod umiddelbart, og en av flere måter som dette kom til uttrykk på, var gjennom voodoo. Derfor er det ikke uvanlig å tolke haitisk voodoo som en form for motstand mot undertrykkelse.

En av de tingene som skiller haitisk voodoo fra andre beslektede uttrykk, er den sterke koblingen til en spesifikk nasjonal frigjøringskamp, den haitiske revolusjonen (1791 – 1804). Voodoo-seremonien ved Bois Caïman – Bwa Kayimanpå norsk – som fant sted i august 1791 har fått en sentral posisjon i fortellingen om Haitis revolusjon og historie. Dette er fordi den sees på som et startpunkt for den endelige motstanden mot den franske kolonimakten, etter flere generasjoner med systematisk tortur på de franske plantasjene.

Under den nordamerikanske invasjonen av Haiti (1915–1934) ble voodoo på nytt et samlingspunkt i motstanden mot en ytre fiende. I en tid da USAs invasjonsstyrker ikke engang tillot det haitiske flagget i landet i en periode, ble voodoo en måte å beholde spesifikke haitiske uttrykksformer på. Jean-Price Mars – en anerkjent haitisk historiker – forklarer at voodoo fikk en viktig rolle i motstanden mot den amerikanske invasjonen. Motstanden mot voodoo handler ikke bare om religiøse motsetninger, den tolkes gjerne også som en del av en rasistisk fremstilling av Haitis innbyggere.

Det er ikke utelukkende utenlandske krefter og den katolske kirken som har motarbeidet haitisk voodoo. Haitis første ledere som fri nasjon forsøkte innledningsvis å forby religionen, fordi de fryktet utestengelse fra mulige allierte land som kunne tenkes å frykte eller å ikke verdsette denne religionen. Daværende myndigheter reiste fra landsby til landsby i et forsøk på å forby det som fra den katolske kirkes ståsted var overtro. Dette skulle imidlertid vise seg både vanskelig og nytteløst, og voodoo ble igjen tillatt.

Haitis diktator François Duvalier (1957–1986) – også kjent som Papa Doc, identifiserte seg i stor grad med voodoo og Haitis historie. Han beskrev seg selv både som en personifisert versjon av det haitiske flagget og han ble beskrevet som en legemliggjøring av Baron Samedi, dødsrikets vokter. Duvaliers politikk og regime verdsatte høyt haitiernes afrikanske opphav, og koblingen til voodoo var en del av dette. Voodoo var i tillegg et ledd i den tidligere landsbylegen Duvaliers strategi for å koble seg tettere på folket utenfor hovedstaden Port-au-Prince enn hva hans forgjengere hadde gjort. Haitis befolkning har historisk sett vært delt mellom storbyen og flertallet som var knyttet tett til landsbygda og jordbruket, der voodoo stod sterkere enn i byene.

Den foretrukne internasjonale skrivemåten på engelsk er for øvrig voudou, mens voodoo assosieres med de mer negative fremstillingene av religionen.

• religion
• katolisisme
• Haiti
• Haitis befolkning
• Haitis historie