vanning – Store norske leksikon

Vanning er et kulturtiltak i jordbruket der det er for liten nedbør for plantevekst, for å utvide vekstsesongen der regntiden er for kort, eller for å optimalisere vanntilførselen i veksttiden. Vanningstidspunkt og tilført vannmengde (antall millimeter) bestemmes ut fra jordarten og de enkelte veksters vannbehov på ulike utviklingstrinn, sammenholdt med nedbør og jordens vannmetningsgrad. På grunn av klimaendringer med hyppigere værskifte mellom for mye og for lite nedbør har kunstig vanning blitt mer aktuelt i de senere årene.

Faktaboks

Også kjent som: kunstig vanning, irrigasjon

Vanning brukes de fleste steder i verden. Av verdens samlede jord- og hagebruksjord blir ifølge FAO (Verdens matvareorganisasjon) cirka 16 prosent kunstig vannet (cirka 2,3 millioner km²). Vel 60 prosent av arealene ligger i Asia, i første rekke i Kina, India og Pakistan. Andre land med utstrakt kunstig vanning er USA, Egypt og land i det tidligere Sovjetunionen (Sentral-Asia).

Metoder

Bassengvanning

Kunstig oversvømmelse ved bassengvanning er typisk for risdyrking, hvor jorden i en stor del av veksttiden skal stå under vann. Feltene planeres og omgis med lave jordvoller. Bassengene legges etter hverandre – i hellende terreng som terrasser – med overløp fra ett til det neste. Ved alle andre vanningsmetoder skal vanntilførselen ikke være større enn at vannet infiltrerer i jorden, og de største porene forblir luftfylte.

Overrisling

Overrisling ved henganlegg brukes hvor vannkilden ligger høyere enn jorden som skal vannes. Vannet fordeles gjennom mindre og mindre kanaler og grøfter, de siste med en horisontal kant som vannet risler jevnt over. I Norge har overrisling vært kjent i 300–400 år.

Furevanning

Ved furevanning (for radkulturer i svakt hellende terreng) legges vannførende furer langs fallet; vannet står lavere enn jordoverflaten.

Skvettvanning

Ved skvettvanning blir vannet fra grøfter eller små kulper skvettet utover med spadelignende øser. Metoden brukes mange steder i verden, også hvor vannet må skaffes fra lavereliggende elv eller kanal. Fra meget gammel tid kjennes også mekaniske, kontinuerlig arbeidende «vannløftere» (øsehjul, Arkhimedes' skrue med mer), drevet av mennesker, dyr eller elvestrøm.

Undervanning

Ved undervanning ledes vannet frem gjennom nedgravde, perforerte rør eller grøfter, og vanningen styres ved oppdemming i en hovedledning (kanal) ved utløpet av feltet; metodene passer bare på flatt land og i veksthus.

Dryppvanning

Ved dryppvanning fordeles vannet med perforerte slanger eller «svettende slange», hvor vannet siver ut gjennom slangeveggen. Metoden er vanlig i veksthus, i frukt- og bærkulturer og i villahager.

Regnvanning

Vanligst på friland i Norge er regnvanning, hvor vannet ved naturlig eller mest kunstig trykk ledes gjennom dels faste, dels flyttbare rør til roterende spredere (sirkelspredere). Store sirkelspredere vanner 1–3 dekar per oppstilling, små spredere dekker 0,4–0,9 dekar.

Vanningsmaskiner

Vanningsmaskiner består av en spreder montert på en vogn eller slede som trekkes etter slangen inn mot maskinen. Slangetrommelen på denne drives av vanntrykket. Vanningsmaskinen må flyttes med traktor. En automatisk ventil stenger av vannet når spredervognen er trukket helt inn.

Til vanningsanlegg brukes mest sentrifugalpumper, i Norge oftest med elektrisk motor. Vanningsanlegg bygges i Norge ofte som samvirketiltak. Rundt 13 prosent av jordbruksarealet her i landet blir i dag kunstig vannet i løpet av en vekstsesong.

Ulemper

Med økende interesse for vanning finner man, også i Norge, at vanntilgangen i stigende grad begrenser utbygging av nye anlegg, blant annet ved konflikt med vannbehov til kraftutbygging og til drikkevann. I nedbørfattige land tas også grunnvannsreservoarene i bruk til vanning. Det medfører en senkning av grunnvannsnivået, og må derfor også begrenses.

Saltopphoping i matjordlaget forekommer som resultat av vanning når vannet har stort saltinnhold og vanningen er sparsom; den kan med tiden gjøre jorden ufruktbar. Omkring ³/₄ av all jord som vannes i tørre og varme strøk, beregnes å få problemer med utfelling av salt. I det tidligere Sovjetunionen ble vann til kunstig vanning tatt fra elvene i så stort omfang at vannstanden i blant annet Det kaspiske hav har sunket betraktelig og Aralsjøen er nesten tømt. Samme situasjon er oppstått i Dødehavet etter som elven Jordans vann i stadig større utstrekning brukes til vanning.

Historikk

Irrigasjon er et svært gammelt kulturtiltak. Flere av de eldste kjente sivilisasjoner bygde sin eksistens på vanning.

Nilens oversvømmelser var en naturlig vanning. I Det gamle Egypt ble det flere tusen år før vår tidsregning også bygd kanaler, demninger og reservoarer for blant annet å jevne ut flommen. I Mesopotamia fantes et høyt utviklet vanningssystem ved elvene Eufrat og Tigris. Hammurabis lover (om lag 1700 fvt.) har bestemmelser om vanning. I Peru var en stor del av vanningskanalene antagelig i bruk før Inkarikets tid.

Les mer i Store norske leksikon

jordbruk

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jordbruk

Reidar Almås

Professor emeritus, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet