Universiteter i Europa grunnlagt før 1500.
Universitet. Til venstre: Forelesning ved et italiensk universitet på 1300-tallet. Miniatyr fra samme tid. Staatliche Museen, Berlin. – Til høyre: Immatrikulering ved Universitetet i Oslo, 1964. Universitetets rektor taler til de nye studentene på Universitetsplassen. Bak rektor på den røde løperen i søylehallen står de øvrige medlemmene av det akademiske kollegium. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Universitetet i Oslo. (Immatrikulering) Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Universitet er en institusjon for høyere utdanning og forskning. Universiteter tilbyr utdannelse til akademiske grader, og har ofte både lavere og høyere gradsutdanninger på mange ulike områder. Universitetene spiller en viktig rolle i samfunnet ved å fremme vitenskapelig utvikling og styrke den kritiske tenkningen.
Universiteter er organisert i fakulteter, som består av ulike institutter og fagområder. Styret er det øverste organet ved universiteter. Overordnet ledelse ivaretas av et rektorat, ofte med støtte fra prorektorer og en universitetsdirektør. Rektor er daglig leder for institusjonen innenfor de rammene styret fastsetter. På fakultetsnivå ledes virksomheten av dekaner, som igjen har ansvar for instituttledere. Styret er universitetets øverste organ, og det inkluderer representanter fra både ansatte, studenter og eksterne aktører. Universitetene finansieres hovedsakelig gjennom statlige bevilgninger, men også gjennom eksterne forskningsmidler, samarbeid med næringslivet og studentbetaling ved enkelte studieprogrammer.
I Norge er universitetene offentlige institusjoner som reguleres av universitets- og høgskoleloven. Akkreditering av universitetene er basert på en faglig vurdering som gjøres av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). NOKUT følger også tilsyn med universitetenes studietilbud og kvalitetsarbeid.
Det er i dag 11 norske universiteter:
En rekke reformer i høyere utdanning, blant annet Strukturreformen, har ført til at antallet universitet har økt, mens antallet høyskoler har gått ned gjennom både fusjoner, hvor høyskoler innlemmes som del av et etablert universitet, og såkalt universitetsakkreditering, hvor høyskoler får ny status som universitet. Behovet for høyere utdanningsinstitusjoner er en del av forklaringen på det økende antallet universiteter.
Endringer i samfunn og arbeidsmarked har gjort at stadig flere søker høyere utdanning og oppnår en høyere akademisk grad. I 1970 var det i underkant av 50 000 studenter ved norske universitet og høgskoler, og i 2023 var det mer enn 300 000. Opptak til universitetsutdannelsene gjøres som hovedregel gjennom samordna opptak. I tillegg til universitetene er det fem høyskoler og seks vitenskapelige høyskoler.
Historisk sett har universitetene og høyskolene hatt ulike roller, men forskjellene er i ferd med å bli mindre. Eksempelvis har universitetene vært mer fokusert på forskning, og har tilbudt flere doktorgradsutdanninger. Det pågår stadig politiske endringer av hvordan man definerer en høyere utdanningsinstitusjon. En viktig forskjell er at akkrediterte universiteter selv har fullmakt til å akkreditere studietilbud, og at de har flere doktorgradsutdanninger som bygger opp under bredden i fagprofilene deres.
Ordet 'universitet' har lange historiske røtter og stammer fra den latinske frasen universitas magistrorum et scholarium som betyr 'sammenslutning av lærere og studenter'.
Med kan følge en viss kontinuerlig linje fra de greske og romerske læresetene i antikken frem til moderne universiteter. Blant de første universitetene i den vestlige verden var universitetet i Salerno i Sør-Italia (900-tallet), som startet som en medisinsk skole, og universitetet i Bologna (1000-tallet), som var berømt i samtiden for sitt juridiske fakultet. Universitetet i Paris (midten av 1100-tallet) var fra begynnelsen av nært knyttet til kirken og var lenge teologiens høyborg. Det utviklet seg i de følgende hundreårene til å bli Europas mest ansette utdanningsinstitusjon.
Mange universiteter fikk fra 1200-tallet av et offisielt godkjennelsesbrev med særskilte statutter av paven eller en verdslig myndighet, for eksempel keiser eller konge, men da hadde virksomheten som regel allerede pågått en tid. Universitetene fikk snart en mer stabil organisasjon og bestod ofte av fire avdelinger (fakulteter): filosofisk, teologisk, juridisk og medisinsk fakultet. Det filosofiske var forberedende for de tre «høyere» fakultetene og inneholdt artes liberales, de frie kunster. Andre universiteter var lenge svært spesialiserte, som Bologna og Paris. Ved de eldste universitetene var studentene ofte organisert etter hjemsted, en skikk som ennå er beholdt i de svenske universiteters «nationer».
De første universitetene var sterkt avhengige av den katolske kirken. På 1500- og 1600-tallet endret dette seg gradvis gjennom reformasjonen. På 1700-tallet førte naturvitenskapenes og opplysningstidens gjennombrudd til at kirkens mistet mye av sin makt. Fra 1800-tallet ble det grunnlagt mange universiteter under innflytelse av den voksende nasjonalismen. Mønsterdannende ble Humboldt-Universität zu Berlin (grunnlagt i 1809 som Friedrich-Wilhelm-Universität). Det ble opprettet etter Wilhelm von Humboldts dannelsesprogram, som innebar at undervisning skulle kombineres med forskning. Videre ble det filosofiske fakultet likestilt med de tre øvrige fakultetene, slik at det ikke lenger bare var en forberedelse for studier ved disse. Vesentlig for Humboldt var at universitetet skulle ha en fri og uavhengig stilling i forhold til staten i forskning og undervisning.
På 1200–1400-tallet ble det opprettet flere universiteter, i første rekke i Sør-Europa med Bologna som mønster. I England fikk man universitetet i Oxford mot slutten av 1100-tallet og universitetet i Cambridge i begynnelsen av 1200-tallet. Fra midten av 1300-tallet kom de første universiteter i Mellom-Europa, alle med universitetet i Paris som forbilde. I løpet av 1400-tallet kom nye til i Nord-Europa. Det første i Norden var Uppsala i 1477.
Russland fikk sine første universiteter i Moskva (1755) og St. Petersburg (1819). De eldste universiteter i Sør-Amerika er Mexicos og Limas (1551), og i Asia ble Tokyo universitet (1877) of Kyoto universitetet (1897) etablert i Japan og Peking universitetet (1898) i Kina. USA har et stort antall universiteter, til de mest betydningsfulle hører Harvard University (1636), Yale University (1701), Columbia University (1754), University of California (1868), Johns Hopkins University (1876), Stanford University (1885) og University of Chicago (1890).
På 1900-tallet har antall universiteter økt kraftig i alle verdensdeler, samtidig som begrepet universitet også blir brukt på flere ulike spesialhøyskoler og andre institusjoner med et beskjedent innslag av forskning. Moderne universiteter kan finansieres av nasjonale eller lokale styresmakter, eller de kan driftes ved bruk av studentavgifter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.