tsjetnik

Begrepet četa (tropp, bande) går tilbake til hajdukene, små grupper som angrep tyrkerne i fjellene på Balkan på 1800-tallet og tidligere (hajdučka četa). En tsjetnik (serbisk četnik, flertall četnici) er medlem av en četa.

I perioden 1904–1912 var tsjetniker kampgrupper som Serbia sendte inn i Det osmanske riket for å bekjempe tyrkerne. Hemmelige tsjetnikgrupper ble organisert i Makedonia. Hensikten var å befri området og innlemme det i Serbia. Under balkankrigene (1912–1914) ble de aktivt brukt av den serbiske hæren i kamp mot tyrkerne (første balkankrig) og bulgarerne (andre balkankrig).

Etter at Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (fra 1928 Kongedømmet Jugoslavia) ble opprettet i 1918, var det flere patriotiske serbiske organisasjoner som førte tsjetniktradisjonene videre. Et tsjetnikmedlem, Puniša Račić, skjøt i 1928 tre kroatiske politikere inne i nasjonalforsamlingen i Beograd, blant dem Stjepan Radić, Kroatias bondefører.

Under ledelse av Kosta Pećanac på 1930-tallet gikk tsjetnikbevegelsen over fra å være en veteranorganisasjon til å bli en aggressiv serbisk nasjonalistbevegelse som rekrutterte unge, med i alt over 500 000 medlemmer.

I april 1941 ble Jugoslavia invadert av tyskere, italienere og ungarere. Den jugoslaviske hæren var svak og gav opp kampene etter en måned. Hærledelsen gav tsjetniklederen Kosta Pećanac i oppdrag å organisere geriljaavdelinger. Oberst Dragoljub (Draža) Mihailović organiserte på sin side motstandsgrupper i fjellområdet Ravna Gora i Serbia. Hans hær ble kalt Ravnogorski pokret (Ravna Gora-bevegelsen), men mest kjent som Četnici (Tsjetnikene).

Ved siden av Draža Mihailović og hans tsjetnikbevegelse var det flere andre tsjetnikgrupper, blant annet den ledet av Kosta Pećanac. Det var imidlertid Draža Mihailović som ble kjent, ikke minst i allierte land. Dette var den første motstand mot tyskerne i det okkuperte Europa. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 begynte Josip Broz (kalt Tito) å organisere en kommunistledet motstandsbevegelse kalt Partisanene. I begynnelsen samarbeidet tsjetnikene og partisanene. Tito og Draža møttes flere ganger.

I desember 1941 utnevnte kong Petar, som var i eksil i London, Draža Mihailović til general og leder for Den jugoslaviske hæren i hjemlandet. Tsjetnikene måtte trekke styrkene sine ut av Serbia, til Bosnia, som da var underlagt Den uavhengige staten Kroatia, styrt av ustasjaene. Britene støttet lenge Mihailović.

Snart kom det til konflikt mellom tsjetnikene og partisanene. Mihailović var imot partisanenes sabotasjeangrep, som utløste store gjengjeldelser mot sivile. Da britene bad Tito om å gjøre Mihailović til øverstkommanderende for motstanden i Jugoslavia, avslo Tito.

Etter hvert som partisanenes krigføring ble mer effektiv, ble Draža Mihailović bekymret for kommunistenes rolle i Jugoslavia etter krigen og så på Tito som en farlig fiende. Tsjetnikene begynte derfor å samarbeide med okkupantene, først med italienerne, etter Italias kapitulasjon også med tyskerne. I kampen mot partisanene deltok tsjetnikene i flere store slag sammen med tyskerne. Tsjetnikene samarbeidet også med de kroatiske ustasjaene og med Nedić-regimet i Beograd, innsatt av tyskerne. Da tsjetnikene mistet den allierte støtten i 1943, ble de enda mer avhengig av tysk støtte.

Tsjetnikene stod for en storserbisk løsning. Deres fremste ideolog var Stevan Moljević, som skrev et dokument Det homogene Serbia. Ifølge Moljević skulle Serbia bestå av 65–70 prosent av Jugoslavia, samt deler av Bulgaria, Albania og Romania. Den ikke-serbiske befolkningen skulle fordrives. Under krigen begikk tsjetnikene grove overgrep mot den sivile ikke-serbiske befolkningen, kroater og bosniske muslimer (bosnjaker). Den serbiske historikeren Vladimir Dedijer kalte sin dokumentsamling om tsjetnikenes forbrytelser Genocid nad Muslimanima («Folkemord mot muslimene»).

Da kommunistene overtok makten i Jugoslavia i 1945, forbød de tsjetnikbevegelsen og så på dem som landsforrædere. Under det meste av krigen hadde de samarbeidet med aksemaktene. Mihailović og noen av hans tilhengere forsøkte å kjempe seg tilbake til Ravna Gora for å fortsette kampen mot kommunistene, men mislyktes.

I mars 1946 ble Draža Mihailovic arrestert og henrettet 17. juli. Andre flyktet til Latin-Amerika eller USA og fortsatte en viss aktivitet

Etter kommunismens fall og oppløsningen av Jugoslavia gjenoppstod tsjetnikene. I 1990 dannet Vojsialv Šešelj Den serbiske tsjetnikbevegelsen (SČP), som inngikk i Det serbiske radikale partiet (SRS) med Šešelj som formann. Under krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet ledet Šešelj paramilitære tsjetnikavdelinger. Det var også andre paramilitære grupper som kalte seg tsjetniker. Tsjetnikene begikk alvorlige krigsforbrytelser. For serbernes motstandere, kroater og bosnjaker, ble tsjetnik et vanlig uttrykk for serbere generelt, med nedsettende betydning.

I Serbia har det funnet sted en revurdering av tsjetnikbevegelsens rolle under andre verdenskrig. I historiebøker fremstilles tsjetnikene som patrioter. I 2004 vedtok det serbiske parlamentet å likestille tsjetnikene og partisanene som antifascister. Draža Mihailović ble i 2015 rehabilitert av serbisk høyesterett. Dommen fra 1945 ble opphevet og karakterisert som politisk. I andre tidligere jugoslaviske republikker vekket rehabiliteringen av Mihailović og tsjetnikene sterk motstand.

• Jugoslavias historie
• Serbias historie