Rent matematisk kan de tolv tonehøydene kombineres på 479 001 600 forskjellige måter, hvorav den kromatiske skala er én. Men en rekke med bare ett intervall, små sekunder, vil mangle kunstnerisk interesse. Utformingen av rekken er et resultat av komponistens kunstneriske intensjoner. Den kan for eksempel organiseres med mange terser og hele trinn, som i Alban Bergs berømte fiolinkonsert (eksempel 2). En slik rekke kan gi musikken et mer tonalt og melodiøst preg enn en rekke med mange forskjellige intervaller. En rekke der alle intervaller innenfor oktaven forekommer, fra liten sekund til stor septim, kalles en allintervallrekke (eksempel 3). Rekken er likevel bare et toneforråd. En enkel tolvtonemelodi kan oppstå gjennom rytmisering og taktinndeling av rekken.
Rekkens toner nummereres fra 0 til 11 (c = 0, ciss = 1, d = 2 osv). Den enkelte tone i rekken kan plasseres i et hvilket som helst oktavleie. På et moderne piano kan for eksempel tonen A plasseres åtte forskjellige steder uten at rekkeprinsippet brytes. Rekkens enkelte toner betegnes derfor med fordel som toneklasser. (I noen fremstillinger nummereres rekkens toner fra 1 til 12 i den rekkefølge de opptrer i.)
Rekken kan opptre i fire varianter: 1) original (R), 2) omvending (O), 3) kreps (K) og 4) krepsens omvending (KO). Omvending vil si at stigende intervaller blir fallende (men ikke komplementære som i tonal musikk) og vice versa. For eksempel blir en stigende stor ters til en fallende stor ters. Kreps vil si at rekken opptrer baklengs. Hver av disse variantene kan i tillegg transponeres 11 ganger. Resultatet kan fremstilles ved hjelp av en matrise kalt modus quaternion med 48 varianter av den samme rekken (eksempel 4). I praksis vil komponisten velge ut noen av disse og benytte dem i ulike kombinasjoner. Prinsippet med omvending og kreps er kjent fra klassisk kontrapunkt, men det må understrekes at en rekke ikke er det samme som et tema. Komponisten intenderer ikke nødvendigvis at lytteren skal kunne kjenne igjen rekken i dens ulike varianter.
Rekken gir materiale til både melodi og harmoni. En lineær bruk av rekken kalles horisontal teknikk, mens en akkordisk bruk av rekken kalles vertikal teknikk. Ofte blir disse kombinert i såkalt brutt teknikk. Det betyr enkelt sagt at rekkens toner fordeles mellom melodi og akkompagnement.
Prinsippet om at alle de tolv tonene skal brukes opp før de gjentas, blir ofte modifisert. Enkelttoner kan således gjentas én eller flere ganger umiddelbart. Også grupper av toner kan gjentas. Slik kan motiver dannes av tre, fire eller seks toner av rekken. Rekken kan også modifiseres på andre måter gjennom permutasjon, interpolasjon og seleksjon. Med permutasjon menes ombytting av toner, for eksempel at et totoners motiv gjentas baklengs. Interpolasjon betyr at to varianter av en rekke (for eksempel R og O) fuges inn i hverandre. Med seleksjon menes at toner velges ut av rekken for å danne bestemte figurer.
Et stykke eller en sats i et større verk kan bygge på en eller flere rekker. Det første eksempel på et verk med flere satser bygd på én og samme rekke er Schönbergs Blåsekvintett op. 26 (eksempel 5).
Alle samklanger er tillatt med unntak av oktav og prim. (Det forhindrer ikke oktavdobling av en melodi/stemme på piano eller i et orkester.) Særlig yndet er store og små sekunder og septimer samt tritonus. Også terser og sekster er gangbare, men blir gjerne supplert med dissonerende toner. En komposisjon i tolvtoneteknikk går ikke i noen bestemt toneart og blir notert uten faste fortegn. Teknikken forutsetter den likesvevende temperatur, slik at enharmoniske toner ekvivalerer. For eksempel er tonen ciss ekvivalent med dess. Det innebærer blant annet at en forminsket kvart er det samme som en stor ters.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.