tempelet i Jerusalem

Tempelets plassering, ved siden av kongens bolig, tjente til å fremheve kongens rikdom og betydning. Som når det gjelder andre templer i det gamle Midtøsten, var tempelet i Jerusalem tenkt å være gudens bolig. Hele anlegget skulle markere Jahves makt og betydning. Dets indre var kun tilgjengelig for utvalgt kultpersonale, som prester (se kohen) og levitter.

Det innerste og aller helligste rommet, der lovens tavler ble oppbevart (1. Kongebok kapittel 8, vers 6–7), ble kun besøkt av ypperstepresten, og også av denne kun på forsoningsdagen. Foran tempelet lå flere forgårder der dyreofringene fant sted, og der de besøkende både kunne overvære kulten og foreta personlige ofringer. Vi vet ikke om, eller hvor ofte, vanlige menn og kvinner oppsøkte tempelet i den tidligste tiden.

Ifølge bibeltekstene var tempelet i Jerusalem et praktfullt byggverk og sentrum for den offisielle kulten. Men arkeologiske utgravninger har vist at det fremdeles ble utført offerhandlinger av forskjellig slag, og til flere guddommer, på mindre steder rundt om i landet. Da riket ble splittet etter kong Salomos død, ble det også opprettet kultsteder i byene Dan og Betel i Nordriket Israel. Også i Arad, i det sydlige Juda, er det funnet rester etter et israelittisk tempel som ble bygget på omtrent samme tid.

Etter Nordrikets fall i 722 fvt. ble tempelet i Jerusalem igjen sentrum for den offisielle kulten. Mindre kultsteder fortsatte likevel å eksistere rundt om i landet, både slike viet til Jahve og til alternative former for kult. Men etter Joshias (Josjia) reformer, cirka 622 fvt., ble det forordnet at alle prester og alt øvrig kultpersonale skulle tjenestegjøre i Jerusalem, og all offerkult foretas i tempelet.

Det første tempelet ble fullstendig lagt i grus under den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i 586 fvt. Ingen vet hva som skjedde med paktkisten (Paktens ark), dens videre skjebne er omspunnet av myter og legender.

Bibeltekstenes beskrivelse av tempelets prakt gir inntrykk av at kong Salomo hadde stor makt og nærmest ubegrensede midler. Men de fleste blant vår tids forskere betviler at beskrivelsene av kong Salomos makt og rikdom er historisk korrekte, og mener det dreier seg om senere forfatteres idealisering av en tidlig sagnkonge. Tekstene er nedskrevet opptil flere hundre år etter kong Salomos levetid.

Lite tyder på at Jerusalem kan ha vært en stor by på kong Salomos tid, og området han rådet over hadde ikke svært mange innbyggere. Likevel er det fremdeles en vanlig vitenskapelig oppfatning at det aller første tempelet på Moriaberget ble bygget under kong Salomo, men at det nok dreide seg om et langt mer beskjedent byggverk enn hva bibeltekstene gir inntrykk av.

Flere forskere som inntar en mellomposisjon, som arkeologen Israel Finkelstein, hevder at dette første store tempelet i Jerusalem kan ha blitt bygget av en av de senere kongene i Judariket. Forskere som arbeider innenfor den retningen, som går under navnet minimalistene, hevder derimot at beskrivelsene i 1. Kongebok og 2. Krønikebok er bortimot ren fantasi, laget mange hundre år senere enn den tiden tekstene beskriver. Innen denne retningen anses ikke de første kongene som historiske personer.

Heller ikke når det gjelder beskrivelsen av alt gullet og alle de praktfulle gjenstandene, kan vi vite noe sikkert. Bortsett fra et lite granateple av elfenben, som mange arkeologer og skrifteksperter mener kan stamme fra Salomos tempel, har vi ingen gjenstander fra tempelet. Granateplet befinner seg i Israel museum i Jerusalem og er meget omstridt, ikke minst på grunn av en innskrift som enkelte forskere mener er opprinnelig, andre mener er en senere tilføyelse.

Det er heller ikke funnet bygningsrester etter Salomos tempel. Senere års utgravninger i landene omkring har imidlertid vist at både tempelets planløsning og mange detaljer i konstruksjon (slik det er beskrevet) har paralleller andre steder, ikke minst i det tidligere Fønikia, men også i Hasor i det nordlige Israel/Palestina. Disse templene stammer både fra senbronsealderen og tidlig jernalder, altså fra 1400–900-tallet fvt. Mange av de beskrevne gjenstandene, som kjeruber (blandingsvesener), tronen og forskjellige blomstermotiver, var også vanlige motiver innenfor de andre kulturene i området.

Det hersker fremdeles ingen faglig enighet om akkurat når det første tempelet i Jerusalem ble bygget og hvordan det var plassert på den opprinnelige og naturlige høyden, men det hersker bred enighet om at det sto et tempel på Tempelhøyden/Moriaberget i flere hundre år før eksilet i Babylon.

Aleksander den stores erobringer i Midtøsten (334–323 fvt.) hadde i første omgang liten innflytelse på tempelkulten i Jerusalem. Dette endret seg under hans etterfølgere. Etter hvert oppsto det et hellenistisk parti i Jerusalem som mente det var mulig å skille mellom tempelkulten og kulturen forøvrig. Mange av tilhengerne tilhørte presteskapet og overklassen, og var interessert i å opprette hellenistiske institusjoner, som blant annet idrettsplasser og teatre.

Så lenge Juda lå under ptolemeerne forble ting fredelige og tempelkjuten fortsatte som før. Men da de gresk-syriske selevkidene fikk herredømme i landet ble situasjonen tilspisset. I 169 fvt. ble tempelet plyndret av den selevkidiske herskeren Antiochus IV Epifanes. I 167 fvt. ble alteret i tempelet skjendet, og tempelet omgjort til kultsentrum for den greske guden Zevs. Dette førte til makkabeer-oppstanden, en frigjøringskrig som varte i nesten 25 år. Allerede høsten 164 fvt. ble tempelet gjenerobret og gjeninnviet den 25. i måneden kislev. Dette feires hvert år under den jødiske festen hanukka.

Vi vet lite om hvordan tempelet så ut i århundrene etter eksilet. De fleste bilder og rekonstruksjoner av tempelet i Jerusalem baserer seg på beskrivelsene av hvordan det så ut etter Herodes den stores storstilte ombygging. Utbyggingen ble påbegynt allerede rundt år 20 fvt. og fortsatte etter kongens død i år 4 fvt. Hans bestrebelser for å gjøre Jerusalems tempel til datidens meste praktfulle bygning kan skyldes et ønske om å fremstå som jødenes legitime konge. Herodes' tempel omtales fremdeles som «Det andre tempelet», til tross for at det nok dreide seg om en helt ny bygning.

For å få nok plass til det «nye» store tempelet ble den gamle tempelplassen kraftig utvidet med massive støttemurer. Den vestlige delen av denne utgjør i dag jødedommens helligste sted, Vestmuren (Klagemuren). Tempelet skal ifølge tradisjonen ha blitt reist på det tidligere tempelets grunnmurer, men det hersker fremdeles ikke faglig enighet om dette tempelets nøyaktige plassering. En vanlig oppfatning er at tempelets innerste rom, det «aller helligste», lå plassert der Klippedomen ligger i dag, men andre områder av tempelplassen blir også foreslått. Tempelet hadde flere store forgårder, der tilgangen var bestemt av forskjellige renhetslover. Ifølge rabbinsk tradisjon holdt den religiøse domstolen, sanhedrin, til i en av disse.

Selve tempelbyggets «aller helligste» var fremdeles tempelets helligste sted og tilgjengelig kun for ypperstepresten. Den offisielle kulten ble foretatt av prester og levitter. De siste tjente også som sangere, siden kulten var ledsaget av både sang og musikk. Representanter for vanlige folk fra landets forskjellige distrikter var også til stede i tempelet. Tjenesten gikk på omgang og var delt inn i 24 vakter. Det ble ofret hver dag, også på sabbaten og helligdagene. I det andre tempelets tid var også lesing fra Toraen, bønner og velsignelser en del av tempelkulten.

Den jødiske forfatteren Flavius Josefus (37–100 evt.), som hadde sett tempelet, forteller at dets yttervegger var dekket med plater av gull som lyste i solen. Utsmykkingen skal først ha vært helt ferdig i årene rett før den første jødiske krig mot romerne, som startet i år 66 evt. I slutten av august år 70 evt. stormet romerne tempelets «aller helligste», og den niende dagen i den jødiske måneden av gikk tempelet opp i flammer og tempelkulten opphørte. Denne dagen, tisha be-av, markeres hvert år gjennom en 24 timer lang faste- og sørgedag.

Tempelets kultgjenstander ble brakt til Roma. Den store tempellysestaken er avbildet på triumfbuen på Forum Romanum.

Både mangelen på bygningsrester, og uoverensstemmelser mellom ulike gamle teksters beskrivelser av tempelet og dets beliggenhet, har har gitt opphav til en mengde mer eller mindre vitenskapelige teorier og gjetninger om hvor templene kan ha ligget. De ulike synspunktene kommer til uttrykk både på nettsider, i artikler og i bøker. Noen betviler også at det overhodet har ligget jødiske templer på Tempelhøyden. Debatten har både religiøse og politiske overtoner og deltagerne har svært ulik bakgrunn.

Det finnes imidlertid ingen anerkjent vitenskapelig «skole» som avviser at det har ligget flere jødiske templer på Tempelhøyden. Den vitenskapelige uenigheten dreier seg om den nøyaktige plasseringen av selve tempelbygget og «det aller helligste». Det finnes også arkeologer som mener at det første tempelet kan ha blitt bygget noe senere enn på kong Salomos tid.