syntetisme

Syntetisme var en kunsthistorisk betegnelse for tendensen til å sammenfatte de enkelte billedelementene i forenklede, vel avgrensede former. Stilen oppsto som en retning innen post-impresjonismen på slutten av 1880-årene og ble først utviklet og rendyrket av den franske Pont-Aven-gruppen med Paul Gauguin (1848–1903) i spissen.

Syntetismen var en reaksjon mot impresjonismens form-, farge- og flateoppløsning, til fordel for et mer dekorativt og samtidig mer idéfylt maleri. De ønsket å skape en syntese mellom kunstnerens estetiske betraktninger knyttet til maleriets rent formale elementer (farger, linjer og former) og kunstnerens følelser om motivet. Deres fremstillinger var således i større grad utforskninger av formale virkemidler basert på minner, ideer eller drømmer fremfor forsøk på å kopiere den synlige verdens virkelige utforming. Av denne grunn ble syntetismen også ansett som en del av den symbolistiske bevegelsen.

Istedenfor impresjonismens fokus på lyseffekter oppstått av de ulike fargenes gjensidige påvirkning på hverandre, la Gauguin og hans kompanjonger vekt på rene farger kombinert med tydelige linjer og en nærmest todimensjonal komposisjon. Fargeflatene ble klart avgrenset, og formenes forenkling ble understreket av markerte konturer – denne adskillende teknikken ble kalt cloisonnisme og var en av syntetismens viktigste virkemidler.

Fremtredende inspirasjonskilder for syntetismen var japanske tresnitt, glassmalerier fra middelalderen og folkekunst. Syntetismen fikk særlig stor betydning for kunstnergruppen Les Nabis, Henri de Toulouse-Lautrec og senere fauvistene i Frankrike, men også kjente kunstnere i andre land som Vincent van Gogh (1853–1890), James Whistler (1834–1903), Ferdinand Hodler (1853–1918), Edvard Munch (1863–1944) og Jens Willumsen (1863–1958).