synd

Ifølge 1. Mosebok kapittel 2–3 kom synden inn i verden gjennom syndefallet. Da Eva og Adam lot seg friste til å spise et eple fra det forbudte tre, ble menneskenes pakt med Gud brutt, og det ble slutt på den ideelle naturtilstanden i Edens hage. Menneskene ble dødelige, og ifølge kristendommen blir urmenneskenes første synd stadig overført til nye generasjoner. Synd blir sett på som en fundamental egenskap ved menneskenaturen i form av arvesynden.

Med få unntak lærer alle de store kirkesamfunnene at synd bare kan fjernes for det enkelte menneskets vedkommende gjennom innlemmelse i den kristne kirken gjennom dåpen samt et trosforhold til Jesus Kristus, som i egenskap av å være Guds sønn har kunnet sone og dermed oppheve menneskehetens kollektive skyld.

Den katolske kirke skiller mellom dødssynder (latin peccatum mortale) og svakhetssynder (latin peccata venialia). Svakhetssynder er mindre alvorlige handlinger som krenker Gud, men hvor synderen bevarer kjærligheten til Gud. Dødssynder ødelegger kjærligheten til Gud gjennom en bevisst og overlagt handling som strider mot Guds vilje, og fører til sjelens evige fortapelse hvis synderen ikke angrer. Dødssynder kan tilgis av Gud hvis synderen angrer og utfører et skriftemål.

Jødedommen har ingen lære om arvesynden, og begrepet synd er mer knyttet til bevisste handlinger enn til teologiske problemstillinger. Å synde innebærer i første rekke at man handler mot Guds vilje ved å unnlate å oppfylle sine religiøse og menneskelige forpliktelser.

I islam er ikke synd en egenskap, men konkrete, spesifikke handlinger som bryter med det som forstås som hellige normer og regler. Muslimer tror at Allahs vilje er åpenbart i Koranen. I Koranen viser ordet sharia («vei») til en evig norm, orden eller lov. Handlinger som bryter med denne åpenbarte orden regnes som syndefulle. Det er imidlertid ulike grader av synd. I islamsk lov klassifiseres menneskelige aktiviteter etter en skala som går fra fard (plikt) til haram (forbudt), med mellomkategoriene «anbefalt», «nøytralt» og «klanderverdig». Intensjonen, niyya, som ligger bak enhver handling, tillegges stor vekt.

I buddhismen er årsaken til gjenfødsel falsk kunnskap (avidya). Falsk kunnskap danner grunnlaget for dumhet, hat og lidelse, som kan forstås som en form for synd i buddhismen. På grunn av dumhet, hat og lidelse klamrer vi oss til tilværelsen og holdes fanget i et kretsløp av lidelse, død og gjenfødsel.

Ved hjelp av riktig kunnskap kan mennesket fri seg fra begjæret etter å eksistere og bryte ut av gjenfødelsessyklusen. Det å oppnå sann kunnskap om verden kalles i buddhismen for den «lille nirvana», mens det å nå fullstendig utslukning kalles for den «store nirvana». Mennesket kan tilegne seg rett innsikt ved å tilegne seg Buddhas lære. Noen buddhistiske retninger legger også vekt på hjelp fra fra bodhisattvaer eller himmelske buddhaer.

I hinduismen finnes det både en universell etikk og egenetikk. Fellesetikken gjelder alle hinduer, og innebærer at man skal handle i samsvar med dharma. Egenetikken avhenger av blant annet kjønn, alder og kaste. Hva som er etisk riktig, vil derfor i noen grad variere fra person til person. Etisk gode handlinger skaper god karma, mens dårlige handlinger kan forstås som en form for synd, og skaper dårlig karma.

I hinduismen ble det utviklet mange midler til å fjerne moralsk urenhet (papa) og frelse mennesker fra karma og gjenfødsel: rett erkjennelse, yoga og meditasjon, utførelse av ens plikter uten egoisme, tilbedelse av guddommer, pilegrimsferd med mer.

Mange av hinduismens guder tenkes på som nådige som frelser alle de som tilber dem. I teksten Bhagavadgita lover Krishna at alle de som tilber ham, kommer til ham når de dør. En guddoms navn tenkes også å ha frelsende kraft.

• dødssynd
• arvesynd
• frelse
• sharia