superhelt

Verdens første superhelt er fortsatt den mest kjente. Supermann debuterte i første nummer av tegneserieheftet Action Comics i april 1938, skapt av forfatteren Jerry Siegel og tegneren Joe Shuster, og utgitt av forlaget DC Comics.

Men Supermann oppsto ikke fra intet, navnet hadde røtter i Friedrich Nietzsches übermensch-begrep, videreført i George Bernard Shaws skuespill Man and Superman (1903). Den heltemodige arketypen har også dype røtter i mytologi og folklore, i gammel gudelære, halvguder som Herkules og helter som Gilgamesh og Robin Hood.

Teaterstykket og romanen Den røde pimpernell (1903/1905) populariserte ideen om den maskerte helten med hemmelig identitet, noe som ble videreutviklet i den såkalte pulplitteraturen, med romanhelter som Tarzan, Doc Savage og The Shadow. Siegel og Shuster var også inspirert av kroppsbyggingsbølgen frontet av Charles Atlas og Bernarr McFadden, den ferske science fiction-fankulturen og -romaner som Jack Williamsons The Girl from Mars (1929) og Philip Wylies Gladiator (1930).

Det som var nytt med Supermann, var at han hadde overnaturlige, utenomjordiske krefter. Babyen Kal-El ble som barn sendt fra den døende planeten Krypton til jorden, der vår sol ga ham en rekke overmenneskelige krefter. Han tok det sivile navnet Clark Kent, fikk jobb som journalist, og kjempet mot kriminelle på fritiden som Supermann.

Supermann fikk raskt selskap av flere superhelter, de mest suksessfulle ble også utgitt av DC Comics: Batman i 1939, fulgt av Captain Marvel, Catwoman og Justice Society of America i 1940. Sistnevnte var den første superheltgruppen, i første omgang bestående av Doctor Fate, Hourman, The Spectre, Sandman, Atom, The Flash, Green Lantern og Hawkman. Disse årene så også de første Marvel Comics-superheltene, utgitt av forløperen Timely Comics: Namor the Sub-Mariner og den første The Human Torch (begge 1939), Vision (1940) og Captain America (1941).

Så godt som alle disse første superheltene ble skapt av andregenerasjons jødiske immigranter i USA, som i det sivile liv holdt masken som «vanlige» amerikanere, mens de i privatlivet var preget av jødisk historie, tro og identitet.

Alt i 1940 dominerte superheltene amerikanske tegneserieutgivelser, med 15 millioner solgte hefter i måneden, der markedsundersøkelser viste at 90 prosent av elevene i fjerde og femte klasse beskrev seg som faste lesere. Det som to år tidligere hadde vært et marginalt fenomen, var i 1940 blitt en samlende amerikansk mytologi for en hel generasjon amerikanske barn. 1940-årene ble i ettertid døpt «gullalderen» for superhelter.

Under andre verdenskrig ble Supermann en metafor for den nye supermakten USA. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor ble den isolasjonistiske og nærmest sjenerte amerikanske staten en global supermakt, slik Clark Kent kastet brillene for å redde verden som Supermann.

Etter krigen så det i en periode ut som om amerikanske lesere var ferdig med superhelter, men de gjorde et sterkt comeback med «sølvalderen» i 1960-årene. I 1960 revitaliserte DC-forfatteren Gardner Fox ideen om en gruppe med superhelter og skapte Justice League of America med følgende medlemmer: Supermann, Batman, Wonder Woman, The Flash, Green Lantern, Aquaman og Martian Manhunter.

Suksessen inspirerte to tegneserieskapere hos forlagsmyggen Marvel Comics til å svare. Forfatteren Stan Lee og tegneren Jack Kirby skapte i 1961 superheltene Fantastic Four. Dette var ikke bare en gruppe, men en familie med superhelter som brukte like mye tid på å krangle med hverandre som å bekjempe superskurker.

Formelen med like deler såpeopera, superheltbataljer og kosmiske eventyr ble videreført av de to serieskaperne i nye superhelter som Ant-Man, The Hulk og Thor (alle 1962) samt Iron Man, Wasp, X-Men, Avengers (alle 1963). I tillegg skapte Lee to populære superhelter med tegneren Steve Ditko: Spider-Man (1962) og Dr. Strange (1963) samt Black Widow, Hawkeye og Daredevil (alle 1964) med andre tegnere. Lee, Kirby og Ditko klarte å menneskeliggjøre superheltene, de ble morsommere, mindre forutsigbare og følelsesmessig mer komplekse.

Til forlagets store overraskelse ble ikke disse nye Marvel-heltene bare elsket av barn, men også omfavnet av 1960-årenes motkulturelle ungdom. For eksempel hadde magikeren Dr. Strange ur-hippier som Jefferson Airplane, Ken Kesey og Pink Floyd som fans, noe som forskrekket superheltens medskaper, den dypt konservative Ditko.

I 1970- og 1980-årene kom den virkelige verden sterkere inn i superheltenes verden, i form av historier om sosiale problemer som rasisme, fattigdom og narkotika, mens superkrefter også i større grad ble brukt som en metafor for hvordan homoseksualitet, pubertet og etnisitet kunne sette deg på siden av samfunnet.

Forfatteren Dennis «Denny» O’Neil og tegneren Neal Adams ga superheltene en sosial bevissthet, både med sine Batman-serier, men ikke minst da de forente Green Lanterns kosmiske oppdrag og science fiction-eventyr med Green Arrows mer jordnære kamp mot storbyens hverdagslige farer, som rasisme, fattigdom og narkotika.

Den yngre serieskaperen Frank Miller fulgte i denne duoens fotspor i 1980-årene, først med flere historier med Marvel-helten Daredevil, før han skapte sensasjon med sin voldelige og dystopiske versjon av Batman i miniserien The Dark Knight Returns (Nattens ridder gjenfødes, 1986). Samme tiår fikk engelskmannen Alan Moore ansvaret for den mindre kjente DC-helten Swamp Thing og gjorde tegneserien til en intelligent og samfunnskritisk miks av superhelter, skrekk og mørk fantasy. Han fulgte opp med Watchmen (Vektere, 1986–1987), der han dekonstruerte superheltsjangeren med skarp samtidssatire, preget av 1980-årenes overhengende frykt for atomkrig.

Miller og Moore la grunnlaget for både stigende popularitet og økende eksperimentering i superheltsjangeren samt en visshet om at leserne slett ikke gikk lei superheltene da de ble voksne. I kjølvannet av Alan Moore hanket DC Comics flere britiske tegneserieskapere, og superheltseriene fikk sin britiske invasjon, på linje med poprevolusjonen i 1960-årene. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Warren Ellis og Peter Milligan tok med seg en solid dose svart humor, brutal vold, kynisme og inngående kjennskap til litteratur, film og musikk inn i superheltenes verden.

«Superhelt» var fortsatt en egen sjanger, men ble også et virkemiddel i andre sjangre, slik at superhelter ble brukt for å fortelle krim, satire, såpeopera, science fiction, fantasy og så videre.

Rundt tusenårsskiftet gikk superheltene til Marvel Comics også gjennom en modernisering, dels med hjelp fra de samme serieskaperne som tidligere hadde revolusjonert DC Comics, og dels navn som var hentet fra andre felt innen amerikanske tegneserier, som blant annet krimentusiastene Brian Michael Bendis og Ed Brubaker.

Mennene bak comebacket var de nye sjefene, Bill Jemas og Joe Quesada, selv både erfarne serieskapere og seriefans. De trykket opp klassiske Marvel-serier i billige samlebøker og hentet inn seriebransjens dyktigste penner – og ga dem frie hender. Grant Morrison skrev X-Men, mens Garth Ennis tok tak i The Punisher og Nick Fury. Marvel droppet selvsensurinstansen The Comics Code, og de lanserte det såkalte Ultimate-universet, der forlaget i praksis lot de mest kjente Marvel-historiene utspille seg på nytt.

I Ultimate Spider-Man tok Brian Michael Bendis og Mark Bagley utgangspunkt i originalhistorien fra 1960-årene, men oppdatert til 2000-tallet. Manuset ble blant annet et utgangspunktet for Sam Raimis vellykkede filmatisering, Spider-Man (2002).

I 2010-årene har superheltbransjen blant annet vært preget av et ønske om større mangfold, især flere kvinnelige helter og tegneserieskapere, men også en vilje til å skape superhelter med større variasjon i etnisk, kulturell, religiøs og seksuell bakgrunn. Stan Lee og Jack Kirby hadde skapt den afrikanske superhelten Black Panther i 1966, som i 1970-årene fikk selskap av blant annet Luke Cage, alias Power Man, og Storm i X-Men, men i 2010-årene ble de mangfoldige superheltene langt mer tallrike.

Ms. Marvel var en keitete, nerdete og muslimsk amerikansk-pakistansk tenåring fra Jersey City, som også som superhelt følte seg som «Kamala med de rare matreglene og den sprø familien». Den nye Spider-Man var halvt svart og halvt latinamerikaner, Iceman i X-Men ble homofil, mens både den nye Iron Man og den nye Thor var kvinner. Og i 2012 ble Becky Cloonan den første kvinnelige tegneren for Batman-heftet siden starten i 1940.

I dag er superheltenes masseappell ivaretatt av filmer og TV-serier, mens tegneseriene har fått et mindre publikum enn i glansdagene. Supermann gikk til radioen alt i 1940, og det var The Adventures of Superman (1940–1951) som introduserte kryptonitt i mytologien. Supermann, Batman, Captain Marvel, Captain America og Fantomet ble alle filmatisert i 1940-årene.

Richard Donners Superman (1978) var det store vannskillet i Hollywood, den første superheltfilmen med stort budsjett, med tre oppfølgere. Den ble fulgt av Tim Burtons Batman (1989), mens Marvel ikke opplevde suksess, med unntak av TV-serien The Incredible Hulk (1977–1982), før filmen om vampyrjegeren Blade (1998).

Deretter la Bryan Singers X-Men (2000) og Sam Raimis Spider-Man (2002) grunnlaget for et filmeventyr på 2000-tallet, som også fikk Marvel til å tenke nytt når det gjaldt selve tegneseriene.

Film- og TV-skapere som Kevin Smith og J. Michael Straczynski ble hyret til å skrive manus til Daredevil og Spider-Man, og i 2002 ga Marvel ut tegneserien The Ultimates, skapt av Mark Millar og Bryan Hitch. Dette var både en oppdatering av superheltgruppen The Avengers og et ubeskjedent frieri til Hollywood. Nå så Iron Man ut som Johnny Depp, tordenguden Thor var blitt en øldrikkende idealist, forfatter og globaliseringsmotstander fra Norge, mens Nick Fury, Marvels miks av James Bond og arrete krigsveteran, hadde skiftet hudfarge og nå var en tro kopi av Samuel L. Jackson.

Med Iron Man (2008) tok Marvel selv over kontroll og produksjon gjennom Marvel Studios. Hovedpersonen ble riktignok ikke spilt av Johnny Depp, men Robert Downey Jr., men Samuel E. Jackson var med, som Nick Fury, først sett etter filmens rulletekster.

Nå var det ikke lenger bare figurene som ble filmatisert, men også forlagets mest kjente og beste historier. Filmserien Marvel Cinematic Universe ble alt i 2015 den mest innbringende «franchisen» i amerikansk kinohistorie, foran Harry Potter og Star Wars. Per 2021 består serien av 26 filmer, og samme år ble MCU-verdenen utvidet med en rekke TV-serier på strømmekanalen Disney+. Også DC har hatt en rekke filmsuksesser på 2000-tallet, fra og med Christopher Nolans Batman Begins (2005), samt en rekke TV-serier basert på sitt superheltunivers.

Per 2021 er 14 av tidenes 50 mest innbringende filmer hentet fra superheltenes verden, med de fire Avengers-filmene inne blant de elleve øverste på listen.

Superheltene fra DC Comics og Marvel Comics er fortsatt de mest kjente, men det finnes en rekke andre superhelter, både latinamerikanske, europeiske, asiatiske og afrikanske. Japanske Mitt helteakademia av Kohei Horikoshi er for eksempel en av flere superheltserier innen manga, og den er også oversatt til norsk.

Den første norske superhelten ble skapt i 1943. Axel Andersen laget tegneserien Cyklon Kid under signaturen Irian Dew, og den ble trykt i bladet Mystikk i 1943. Men siden har Norge i hovedsak fått superhelter som lener seg tungt på parodi, ironi og sjangerlek, slik som Erik Nordgårds Skateboard-Fantomet, Frode Øverlis Tanga-Trond og Øystein Rundes Bjartmann, Futen og De fire store.

Men i 2012 fikk Norge sin første uironiske superhelt siden Cyklon Kid, da Josef Yohannes skapte The Urban Legend, en hardtslående og topptrent maskert helt i tradisjonen etter Batman, The Spirit og Fantomet, tegnet av engelskmannen Stevie «Newtasty» Copter.

• tegneserier
• Marvel Comics
• Stan Lee