stavelse

Stavelse er et grunnbegrep i språkvitenskapen, og er en sentral rytmisk enhet i talespråket. Alle ord består av stavelser, og det er intuitivt lett å bestemme hvor mange stavelser et ord består av: i, hai, si, is og gris har alle én stavelse, sier, isen og grisen har to stavelser, og grisene har tre stavelser.

Alle stavelser har en kjerne, vanligvis en vokal, enten en monoftong eller en diftong. Kjernen er stavelsesbærende (det vil si kan danne stavelse alene), men i tillegg kan kjernen ha en eller flere konsonanter foran seg (i fremlyd, kalt opptakten i fonologisk teori) og/eller etter seg (i utlyd, kalt koda): å, så, ås, stå, strå, strak, straks. En stavelse som ender på en vokal, kalles åpen, og hvis den ender på én eller flere konsonanter, kalles den lukket. Kjernen og kodaen til sammen danner rimet. I straks er str opptakten, a er kjernen, ks er kodaen, og aks er rimet.

Det er lettere å identifisere kjernen i en stavelse enn å finne hvor grensen mellom stavelsene skal gå (for eksempel blom-stre, bloms-tre eller blomst-re). Vokalene er de mest sonore språklydene, og derfor er det vanligvis vokaler som er stavelsesbærende, som i eksemplene ovenfor. Men fordi konsonanter også varierer i sonoritet, kan de mest sonore konsonantene (særlig r, l, m, n) være stavelsesbærende i visse tilfeller, for eksempel n i katn (katten) og l i midl (middel), r i den tsjekkiske setningen strč prst skrz krk 'stikk fingeren gjennom halsen', eller ng i det kantonesiske etternavnet Ng.

Stavelsen spiller en sentral rolle i nyere fonologisk teori.