sosialhistorie

Sosialhistorie er en gren innenfor historievitenskapen som tar for seg en rekke historiske underdisipliner som kjønnshistorie, familiehistorie, barndomshistorie og demografisk historie. I bred forstand er sosialhistorie samfunnshistorie – det vil si historie som ikke tar utgangspunkt i politiske temaer, politiske makthavere eller kongelig makt.

I Norge ble begrepet først tatt i bruk på 1950-tallet da historikeren Ottar Dahl publiserte artikkelen «Noen teoretiske problemer i sosialvitenskapen».

Den sosialhistoriske bevegelsen, som også var internasjonal, kan sees som en reaksjon mot et ensidig politisk fokus i historievitenskapen. Den norske sosialhistorien utviklet seg de i de påfølgende tiårene og gjenspeilet ofte perspektiver «nedenfra» – det vil si perspektiver son dreiet seg om personer uten noen form for makt eller innflytelse i samfunnet. Sosialhistorien kan også dreie seg om disse gruppenes adferd eller sammensetning og om deres plass i samfunnets strukturer.

Sosialhistorien i Norge har hentet inspirasjon fra flere ulike internasjonale kilder, som for eksempel den franske Annales-skolen (mentalitetshistorie), kulturhistorie og tysk marxistisk-inspirert historieskriving. Den benytter seg også ofte av samfunnsvitenskapelige innsikter, men sosialhistorien er ingen enhetlig retning. Enkelte sosialhistorikere har en sosiologisk tilnærming, mens andre i større grad har lagt antropologiske perspektiver til grunn for sin forskning.

Norske historikere som har hatt typiske sosialhistoriske perspektiver er Edvard Bull, Sivert Langholm, Ottar Dahl og Tore Pryser.

Både i Norge og internasjonalt har sosialhistorien også blitt kritisert. En av de norske kritikerne har vært Francis Sejersted, som blant annet har hevdet at sosialhistorien i for stor grad behandlet folk som ofre.