sildefiske

Fisket etter sild, særlig basert på norsk vårgytende sild (storsild, vårsild, fetsild og småsild), har i lange perioder vært det viktigste norske fisket. Den eldre historien er omtalt under norsk fiskerihistorie.

Fisket ble i 1970-årene stadig strengere regulert og enkelte perioder forbudt. Først ut i 1980-årene ble det tillatt noe større fiske, og kvotene ble etter hvert økt.

Vintersildfisket etter norsk vårgytende sild foregår hovedsakelig langs kysten av Møre og Nordland i tiden januar–mars med ringnot, trål og garn.

Norske fiskere driver også sildefiske i Nordsjøen og tilstøtende områder. Den norske deltagelsen i nordsjøfisket etter sild tok seg sterkt opp etter hvert som sildefisket på kysten gikk tilbake i 1960-årene. Også nordsjøsilda, som beskattes av flere land, ble etter hvert sterkt overbeskattet. Fisket måtte reguleres, og Norge innførte forbud mot fisket i 1977. Også flere EU-land reduserte sitt fiske sterkt, men tok det opp igjen i begynnelsen av 1980-årene. Det norske fisket ble tillatt igjen i 1983.

I løpet av 1990-årene fant det sted vesentlige endringer i fisket etter sild. Det totale fangstkvantumet av nordsjøsild ble redusert fra 667 000 tonn i 1989 til om lag 300 000 tonn i 2001. I årene 2002–05 var det en positiv utvikling, og totalkvoten for 2005 var på rundt 500 000 tonn med en norsk andel på 166 000 tonn. I fisket etter norsk vårgytende sild har det siden 1990-årene vært en positiv utvikling. Den totale fangsten av norsk vårgytende sild økte fra 78 000 tonn i 1990 til 890 000 tonn i 2004. Den norske fangsten økte i samme periode fra 66 000 tonn til 485 000 tonn. Den norske kvoten for 2005 var satt til 578 000 tonn.

Nordmenn har siden begynnelsen av 1900-tallet drevet sildefiske ved Island. I løpet av 1960-årene ble fisket sterkt redusert som følge av svikt i bestanden, og det opphørte ved inngangen til 1970-årene.