serbisk

Serbisk har et rikt bøyningsmønster med blant annet sju kasus. De fleste verb har to former, en som betegner utstrekning (imperfektivt aspekt), og en som betegner en engangshandling (perfektivt aspekt).

Serbisk bruker ekaviske former i en rekke ord hvor kroatisk og bosnisk bruker ijekavisk etter uttalen av en e-lyd går tilbake på den urslaviske jat: serbisk lepa devojka mot kroatisk og bosnisk lijepa djevojka, 'pen jente'. Språket har tonelag (fallende og stigende).

Ordforrådet har mange lånord fra blant annet tyrkisk, tysk og gresk. I Montenegro, som av mange regnes som en del av det serbiske språkområdet, er dialekten ijekavisk.

Det eldste serbiske skriftspråket var kirkeslavisk, skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios på 800-tallet. Til grunn for dette skriftspråket lå slaverapostlenes slaviske dialekt som ble talt i områdene rundt byen Thessaloniki. Den serbisk-ortodokse kirken bruker fortsatt kirkeslavisk i liturgien. Etter at Serbia kom under tyrkerne på slutten av 1300-tallet, var det bare innenfor kirken at skriftlige tradisjoner ble holdt levende.

En verdslig litteratur vokste frem på 1700-tallet blant serbiske flyktninger i Sør-Ungarn. Her utviklet det seg et blandingsspråk av kirkeslavisk, russisk og serbisk som ble kalt slavenoserbisk.

Vuk Karadžić (1787–1864) skapte et helt nytt skriftspråk, som bygde på vestserbiske dialekter. Det ble innført i 1868. Både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig gikk språkpolitikken ut på å fremstille serbokroatisk som et felles skriftspråk med to varianter. Etter oppløsningen av Jugoslavia i 1991 blir språket offisielt kalt serbisk.

• slaviske språk