selvbevissthet

Historisk har det vært uenighet om hva det vil si å være et selv, hva det vil si å ha bevissthet om en selv og hvordan en har kunnskap om en selv. Utsagnet «kjenn deg selv!» sto skrevet over inngangen til orakelet i Delfi. Ifølge tradisjonen fra Platon, og senere til René Descartes, kan en kjenne seg selv som et objekt som er uavhengig av andre objekter. «Jeg tenker, altså eksisterer jeg» var ifølge Descartes ikke noe en kan betvile. Dette er en intuitiv sannhet, som en kan komme frem til gjennom tenking. Selvet er altså et eget objekt/substans som en kan få kjennskap til uavhengig av hvordan det forholder seg til andre objekter.

For Descartes var selvet noe som har tanker og erfaringer, men det er mulig å ha kunnskap om selvet uavhengig av disse tankene og erfaringene. Man kan ha umiddelbar kunnskap om seg selv, uavhengig av andre persepsjoner og opplevelser.

I motsetning til denne tradisjonen hevdet Aristoteles, og senere David Hume, at en blir klar over seg selv gjennom hvordan en selv forholder seg til andre ting i verden. Selvet kan ikke løsrives fra dets tanker og erfaringer, men er heller ifølge Hume, en samling av erfaringer.

Også Immanuel Kant mente at selvet ikke måtte forstås som et objekt som er eier av ens erfaringer. Likevel er mennesker klar over sine erfaringer som sine egne. Det er alltid et «jeg» som erfarer, men dette «jeget» skal ikke sees på som løsrevet fra disse erfaringene. Man kan ikke ha en indre persepsjon av seg selv som et eget objekt (substans). Men erfaringer forenes og ordnes av et jeg. Jeget er det som forener erfaringene, og erfaringene vil dermed alltid involvere en form for selvbevissthet.

I dag er de fleste filosofier skeptisk til Descartes' substansdualisme, der selvet forstås som en ting som er uavhengig og dermed løsrevet fra kroppen, tankene og erfaringene. Varianter av Humes og Kants syn om at selvet må forstås i sammenheng med ens tanker og erfaringer dominerer dagens debatter om selvet og selvbevissthet.

Det er vanlig å skille bevissthet fra selvbevissthet. Selvbevissthet blir ofte forstått som en spesiell form for bevissthet, som for eksempel et individs evne til å ha bevisste tanker om seg selv. Selvbevissthet kan også forstås som et individs evne til å tillegge seg selv visse egenskaper og erfaringer. En erfaring kan tenkes som selvbevisst dersom individet som har den opplever erfaringen som sin egen erfaring.

Det er likevel ulike oppfatninger om hvordan selvbevissthet relaterer seg til bevissthet. Ifølge noen tradisjoner er selvbevissthet nødvendig for bevissthet, da en tenker seg at enhver bevisst tilstand også er selvbevisst. Andre vil benekte dette, da de vil oppfatte dette kravet som å innebære intellektualisme. Dette fordi det da synes som at kun dyr som har evne til selvbevissthet, kan være bevisste.

For å forstå selvbevissthet og debattene om hva selvbevissthet innebærer, kan det være nyttig å innføre et skille mellom vesensselvbevissthet og tilstandsselvbevissthet.

• Vesensselvbevissthet må forsåes som en egenskap ved et enkelt individ, et vesen. Et individ kan sies å være vesensselvbevisst dersom det har visse egeninteresser som styrer dets handlinger, dersom det for eksempel kan gjenkjenne seg selv og dersom det er i stand til å ha tanker om seg selv.
• Tilstandsselvbevissthet forstås som bevissthet om en bestemt tilstand som foregår i en selv. En tilstand, som for eksempel en erfaring eller en tanke et individ kan ha, er tilstandsselvbevisst dersom individet som har tilstanden opplever tilstanden som ens egen.

Det er ulike oppfatninger om hva som kreves for at et individ kan sies å være selvbevisst. Noen hevder at høyerestående dyr som for eksempel primater, delfiner, elefanter og noen fuglearter har evner til å være vesensselvbevisste. Disse dyrene synes å ha et begrep om sin kropp som sin egen, de kan tilsynelatende gjenkjenne sitt eget speilbilde, og de kan handle ut fra egeninteresser ut over det som synes å være rent instinkt. Andre vil ha strengere krav til hva det innebærer å være selvbevisst og ha et begrep om en selv, der dette knyttes til det å kunne uttrykke tanker språklig.

Bevissthet har vist seg å være vanskelig å redusere til noe fysisk, som for eksempel hjernetilstander eller funksjonelle beskrivelser. Selvbevissthet, som en form for bevissthet vil derfor også møte på disse utfordringene.

En annen problemstilling som er relevant når vi snakker om selvbevissthet er hvordan selvbevissthet kan relateres til spørsmål om personlig identitet. Er det å være en person det samme som å være selvbevisst? Eller innebærer det å være en person noe mer, eller også noe annet?

Debatter om selvbevissthet kan også relateres til spørsmål om hvordan man kan ha kunnskap om seg selv, og om hvilken status denne kunnskapen har. Selvbevissthet synes å innebære kunnskap om at ens tanker, følelser og erfaringer tilhører en selv. Den kunnskapen individet har om sine egne tanker, følelser og erfaringer synes å være tilgjengelig for det fra et første-persons perspektiv. En tredje-person kan ikke på samme måte direkte kjenne til andres tanker, følelser og erfaringer. Siden Descartes har det vært hevdet at den kunnskapen man har om seg selv, er mer sikker enn annen kunnskap. Det har i senere tid blitt stilt spørsmål ved denne antagelsen.

• bevissthet – filosofi
• identitetsteori

• Aristotle, De Anima (On the Soul), translated by Hugh Lawson-Tancreed, London: Penguin, 1986.
• Augustine, On the Trinity: Books 8–15, edited by Gareth B. Matthews, translated by Stephen .McKenna, Cambridge: Cambridge University Press, 2002.
• Bermúdez, José Luis, Anthony Marcel, and Naomi Eilan (eds.), 1995, The Body and the Self, Cambridge, MA: MIT Press.
• Descartes, 1641, Meditations on First Philosophy, translated in Descartes 1998: 73–159
• Frankfurt, Harry, 1971, “Freedom of the Will and the Concept of a Person”, The Journal ofPhilosophy, 68(1): 5–20.
• Gertler, Brie, 2011, Self-Knowledge, London: Routledge. Second Edition, revised by P.H. Nidditch, Oxford: Clarendon, 1978.
• Hume, David, 1739–40, A Treatise of Human Nature, edited by L.S. Selby-Bigge, Second Edition, revised by P.H. Nidditch, Oxford: Clarendon, 1978.
• Husserl, Edmund, 1900/1901, Logical Investigations, translated by J.N. Findlay, edited by Dermot Moran, London: Routledge, 2001.
• Kant, Immanuel, 1781/1787, Critique of Pure Reason, edited by Paul Guyer and Alan Wood, Cambridge: Cambridge University Press, 1997
• Kriegel, Uriah, 2009, Subjective Consciousness: A Self-Representational Theory, Oxford: Oxford University Press.
• Kriegel, Uriah 2022. “Self-consciousness”, in Internet Encyclopedia of Philosophy. https://iep.utm.edu/self-con/
• Nagel, Thomas, 1986, The View From Nowhere, New York: Oxford University Press.
• Parfit, Derek, 1984, Reasons and Persons, Oxford: Clarendon Press.
• Prinz, Jesse, 2012, “Waiting for the Self”, in Lui & Perry 2012: 123–149.
• Sartre, Jean-Paul, 1937, The Transcendence of the Ego, translated by Andrew Brown, London: Routledge, 2004.
• Shoemaker, Sydney, 1968, “Self-Reference and Self-Awareness”, The Journal of Philosophy, 65(19): 555–567; reprinted in Shoemaker 1984a: 6–18.
• Smith, J (2020), “Self -consciousness” in Stanford Encyclopedia of Philosophy. https://plato.stanford.edu/entries/self-consciousness/
• Strawson, P.F., 1959, Individuals, London: Methuen.
• Zahavi, Dan, 2005, Subjectivity and Selfhood: Investigating the First-Person Perspective, Cambridge, MA: MIT Press.