sekt

Opp igjennom kristendommens historie har det oppstått mange sekter, i betydningen trosretninger som har brutt med mer etablerte former for kristendom. Årsakene har blant annet vært ulike eller motstridende forståelser av Jesus (for eksempel ariansk tro versus det som etter hvert ble katolsk tro), kultiske avvik (for eksempel hos «gjendøperne» på 1500-tallet), eller et manglende etisk alvor i moderkirken som kunne slå ut i korrupsjon og mangel på troverdighet. En reaksjon på det sistnevnte var fransiskanerordenen (1200-tallet), som med sitt fattigdomsideal markerte sterk kritikk av kirken den selv var en del av. Paven aksepterte fransiskanerordenen selv om den på mange områder brøt med den katolske kirken. Andre bevegelser eller sekter, som de samtidige valdenserne og katarene, ble derimot lyst i bann og forfulgt.

Begrepet kjetter («vranglærer») er utledet av gresk katar, med opprinnelig betydning «ren». Katarene («de rene») er en av flere bevegelser eller sekter som har forfektet en mer dualistisk forståelse av tilværelsen enn den katolske (se også manikeisme, bogomiler og albigensere). Dualistiske religionsformer skiller skarpt mellom ånd, som er godt, og materie, som er ondt. I dualistiske kristendomsformer er derfor Jesus, så sant han forstås som guddommelig, et rent åndelig vesen, og kristendommens prosjekt er å åndeliggjøre eller guddommeliggjøre mennesket. Motsatt finner vi kristendomsformer der et hovedpoeng er at Jesus forstås som skapning og ikke guddom (for eksempel arianerne).

De siste 50–100 årene har humanistiske kriterier blitt viktigere og teologiske kriterier mindre viktige når sekter defineres og kritiseres i kristen sammenheng. En sekt vurderes som «farlig» dersom den fratar sine medlemmer frihet og autonomi, ikke dersom den har alternative forestillinger om Gud.

«Sekt» bukes i faglitteraturen om både sunni- og sjiaislam, men også sufismen og de fire lovskolene i sunniislam, Hanafi, Maliki, Shafi’i’ og Hanbali, kalles ofte «sekter». I tilknytning til sjia er det vanlig å snakke om tre sekter i betydningen hovedretninger: Tolvskolen (imamittene) er den største «sekten». Den forholder seg til en rekke på tolv imamer etter Ali og er statsreligion i Iran. Sjuerne (ismaelittene) tror på sju imamer og har vært startpunktet for flere selvstendige religioner, blant annet drusernes religion. Femmerne (zaydi-islam) finnes først og fremst i Jemen og er mer å forstå som et selvstendig trossamfunn enn en sekt. Vi finner også grupperinger innenfor islam som kan karakteriseres som sekter mer i samsvar med hvordan begrepet er forstått innledningsvis i denne artikkelen. To svært ulike eksempler er kharijittene («utbryterne») fra islams første tid og ahmadiyya, som oppsto på 1800-tallet.

Fra den jødiske historieskiveren Josefus, Dødehavsrullene og Det nye testamentet vet vi at jødedommen i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse omfattet flere partier og grupper. Saddukeerne og fariseerne var de største, og i tillegg kom mer militante grupper som seloter og sikariere, som bekjempet den romerske okkupasjonsmakten og dens religion. Den eneste gruppen som strengt tatt kan beskrives som en sekt, var imidlertid esseerne, som etter alt å dømme også omfattet medlemmene av Qumran-samfunnet. I tidlig kristen tid den første tiden ble også de jødekristne oppfattet som medlemmer av en jødisk sekt.

I nyere tid er det vanlig å kategorisere jødiske religiøse menigheter som reformistiske, konservative eller ortodokse. Kun innenfor de mest ortodokse miljøene (ultraortodoks jødedom) er det grupperinger som kan kalles sekter. Blant de største og mest kjente er chabad (habad), som er aktive i store deler av verden, også i Norge.

De siste tiårene har en spesiell form for kabbala (jødisk mystikk) blitt et viktig element innenfor «New Age». Et eksempel er The Kabbalah Centre i California. Dette er en form for kabbala som er løsrevet fra sin historiske og kulturelle kontekst, og som tilbys som kurs for mennesker uten kjennskap til kabbalas plass innenfor jødisk tradisjon.

Yoga og andre hinduiske praksiser er på samme måte eksportert til ikke-hinduiske kulturer. Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON), som på 1960- og 1970-tallet var en misjonsbevegelse spesielt rettet mot hippier, ble særlig i Vesten forstått som en sekt. En annen bevegelse som kan nevnes, er Ananda Marga. Begge har til tider vært omstridte og begge er gode eksempler på hvordan denne religionen er dominert av guruer som A.C. Bhaktivedanta Prabhupada og Prabhat Ranjan Sarkar. Blant de mest kjente guruene i nyere tid var Sai Baba (død 2011).

Hinduismen er mer sammensatt enn andre religioner. Den kan forstås som en bukett av sekter, der hovedsektene eller -retningene er vishnuisme, shivaisme og shaktisme. Tantrismen er en bevegelse på tvers av hinduisme og buddhisme i vajrajana-områder, for eksempel Nord-India og Nepal. Fordi tilhengerne av tantrismen blant annet søker frigjøring gjennom å bryte tabuer, har den til tider fremstått som lovløs og «farlig».

Innenfor buddhismen finnes for øvrig en mengde sekter eller retninger som er satt mer i system enn i hinduismen. Eksempelvis er det mange og gjensidig kritiske zen-skoler, men alle tilhører formelt sett zen, som er en retning innenfor mahayana, som igjen er en retning innenfor buddhismen som sådan.

I tilknytning til sikhismen finnes også en del sekter i betydningen «utbrytere». Noen av dem tar avstand fra at den ellevte guruen er en bok og ikke et menneske, andre forstår de fem K’ene på en annen måte enn majoriteten, og noen forholder seg til færre enn ti guruer.