satrap

Betegnelsen satrap skal også ha vært brukt i Media på 600-tallet, og betegnet da lokale ledere. Men den som systematiserte fordelingen av lokal makt, var Kyros 2.(regjerte cirka 550–530 fvt.), som grunnla det første Perserriket. Landet ble inndelt i mindre enheter, under ledelse av en satrap. Dareios 1. (regjerte cirka 521–485 fvt.) videreførte og systematiserte denne ordningen. Satrapene skulle innkreve skatter, kalle inn soldater og kontrollere de lokale forholdene. Både antallet satraper, og områdenes (satrapienes) innbyrdes grenser, varierte i henhold til rikets voksende utstrekning.

De utnevnte satrapene hadde stor regional makt og tilhørte oftest kongefamilien eller aristokratiet. De omga seg med et mindre hoff, som en slags visekonger, men hadde ikke egne militære styrker. I perioder der sentralmakten var svak, fikk de lokale satrapene stor makt. Flere felles satrap-oppstander er kjent, de første under Dareios 1, den siste under Artaxerxes 3 (regjerte 358–338 fvt.)

Da Aleksander den store erobret Perserriket i 330 fvt., beholdt han inndelingen i satrapier. Hans etterfølgere i området, selevkidene, fortsatte også denne tradisjonen, men kalte satrapene strategos. Også under parterne (midten av 200-tallet fvt. til 220 evt.) ble ordningen med lokale guvernører beholdt. Disse tilhørte oftest en av landets velstående familier og hadde mye lokal makt. Da de persiske sasanidene overtok makten området i 224 evt., ble kongemakten mer sentralisert, og de lokale satrapene mistet mye av sin betydning.

I Det østromerske riket ble betegnelsen satrap brukt om delvis selvstendige (semi-autonome) prinser i det romerske Armenia.

• Persia
• Armenias historie
• sasanider
• selevkidene
• partere
• Romerriket