sangsikader

Sangsikadene ligner andre sikader, men er generelt større. De har en kroppslenge på 2–7 centimeter. Den største arten er den asiatiske keiserinnesikade Megapomponia imperatoria, som har en kroppslengde på 7 centimeter og et vingespenn på nærmere 20 centimeter. Vingene er takstilte og første vingepar er ofte gjennomsiktige, gjerne med fargede vingeårer. De har store utstående fasettøyne, og har tre punktøyne (ocelli) som en trekant i panna. Alle nymfene er vingeløse og ensfargede. Første beinparet er kraftige gravebein.

Sangsikadene deles gjerne inn i to grupper basert på livsstrategi: de årlige sangsikadene og de periodiske sangsikadene. De årlige sangsikadene har to til flerårig livssyklus, men de er ikke synkronisert med tanke på når de klekker, slik at de vil klekke mer eller mindre hvert år. De periodiske sikadene har lengre livssyklus og de klekker synkront over store områder. De mest kjente av disse er i slekten Magicicada, og de har en livslengde på 13 eller 17 år. Den eneste norske arten sangsikade Cicadetta montana, har en livslengde på 5–7 år.

Hunner av sangsikader bruker eggleggingsrøret sitt til å skjære små kutt i greiner og skudd hvor hun plasserer eggene. Disse klekker etter noen dager til nymfer som detter ned på jorden. Der kryper nymfene ned i bakken og de neste nymfestadiene vil utvikles under bakken.

Sansikadene har fem nymfestadier. De lever under bakken av å suge plantesaft av røtter. Når individet er klar for siste hudskifte til voksent individ, krabber det opp av bakken. Hva som styrer når de kommer opp er uklart, men det er trolig en kombinasjon av jordtemperatur og fuktighet. Der de kommer opp av bakken vil det gjerne dannes et lite jordtårn. Når nymfene er ute av bakken vil de bevege seg mot en vertikal struktur, gjerne vegetasjon. Etter å ha klatret opp og festet seg, vil sist nymfehuden sprekke opp, og det voksne individet vil klatre ut av siste nymfehuden (exuvium).

Det voksne individet er nå gjerne lys gult farget, og har krøllede vinger. Det må derfor henge i ro mens det pumper luft inn i vingene og resten av kroppen herder. Etter noen timer er vingene flyvedyktige og kroppen har fått den fargen som arten har som voksen. Deretter begynner de voksne hannene og synge for å kurtisere hunnene, som etter parring igjen vil legge egg.

De fleste arter av sangsikader finnes i tropiske strøk, men de periodiske sikadene i slekten Magicicada finnes kun i Nord-Amerika. I Europa finnes rundt 70 arter av sangsikader, der alle er årlige.

I Norge finnes kun sangsikaden Cicadetta montana. Denne er utbredt langs kysten fra Østfold til Agder. Det finnes kun et funn av den i Østfold. Den finnes innover landet til Ringerike, med et enkelt funn på Hadeland. Den finnes trolig også langs Telemarkskanalen siden den er dokumentert både fra Skien og Dalen. Utbredelsen er nokså dårlig kartlagt.

Sangsikadene kjennetegnes ved at hannene kan produsere hørbar sang. Hanner av sangsikader har et eget lydproduserende organ, kalt tybal-organet. Dette organet består av membraner knyttet til muskler som kan settes i vibrasjon, og som så danner lyd. Kroppen fungerer som resonanskammer. Lyden, eller sangen, brukes i kurtisen for å tiltrekke seg hunner. Hos noen arter, for eksempel de periodiske sikadene, dannes det sikadekor, der tusenvis av hanner kan være samlet i ett tre for synge.

Lyden av sangsikader er ofte lagstrukket og mer skjærende, enn hos andre grupper av «lydproduserende» insekter, som sikadene ofte forveksles med, som gresshopper og sirisser. Hos disse, som hovedsakelig lager lyd ved å gnisse vinger og/eller bein sammen, er lyden mer hakkete og stakkato. De mest høylydte insektene i verden er sangsikader, og blant annet artene Cyclochila australasiae og Cicada barbara kan lage lyd opp mot 120 desibel.

Den norske arten av sangsikade synger med en høyfrekvent tone, som kan minne mer om svak summing eller «datastøy». Det krever nokså god hørsel for å høre den, og de fleste over 45 år vil ha problemer med å registrere lyden.

Sangsikader kan kun høres på sommeren på solrike, varme dager, gjerne på tørre steder som skogkanter og buskmark.

• nebbmunner
• sikader
• Periodiske sikader