sabotasje i Norge under andre verdenskrig

De første okkupasjonsårene var det svært få innenfor den organiserte motstandsbevegelsen som ønsket en snarlig overgang til en mer radikal og voldelig motstandskamp. Væpnet motstand eller asymmetrisk sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten kunne første skje som koordinerte deler av et større alliert invasjonsforetak mot det okkuperte Norge.

Fra kommunistpartiets (NKP) generalsekretær, Peder Furubotn, ble det imidlertid tidlig poengtert at den sivile holdningskampen ikke rammet okkupasjonsregimets militærmakt eller den tyske krigsøkonomien. Wehrmachts og Organisastion Todts avdelinger i Norge fikk helt uforstyrret drive sine befestnings- og anleggsarbeider uten nevneverdige mottiltak fra hjemmefronten. Frem til 1944 var fint lite blitt gjort fra norske motstandsgrupper for å forsinke eller redusere leveransene til den tyske krigsindustrien på Kontinentet. Den norske gruve- og metallindustrien sin eksport fortsatte ufortrødent, og i Norge kunne tyskerne bruke det norske jernbanenettet til sine troppetransporter uten særlig risiko. Sabotasjen mot industribedrifter som i særlig grad ble regnet som verdifulle for tyskerne var i all hovedsak blitt utført av innsendte operatører fra Kompani Linge (KPL).

De tyske bekymringene for en motstandspolitisk radikalisering i det okkuperte Norge fikk trolig næring etter Osvaldgruppens første jernbaneaksjoner høsten 1941. Men sabotørene var både få og dårlig utstyrt, og i første omgang var de ikke i stand til å trappe opp virksomheten. NKP-ledelsen hadde allerede i 1942 gitt uttrykk for at den sivile og militære motstanden burde inngå i en tettere sammenheng og ikke føres isolert fra hverandre. Holdningskampen måtte derfor suppleres med andre former for motstand som i større grad kunne ramme den tyske krigsmakten. Men det var først midtveis i 1943 at kommunistene gjennom sine undergrunnsaviser stod fram som en egen fraksjon av hjemmefronten og agiterte mer åpent og uforbeholdent for sabotasje mot krigsviktig anleggsarbeid, industrivirksomheter og militære installasjoner.

Verken militære eller sivile hjemmefrontledere var tilhengere av slik aktiv linje. Det fantes tre hovedgrunner til dette. Den første var hensynet til befolkningen som ville bli rammet av ytterst brutale tyske gjengjeldelsesaksjoner. Den andre innvendingen gikk på oppslutningen om holdningskampen hvor de sivile hjemmefrontlederne fryktet splittelse og frafall. Milorgs ledere advarte også mot sabotasjeaksjoner som de hevdet ville svekke organisasjonens potensiale for innsats ved frigjøringen. En rekke aktører mente ellers at sabotasje mot industri og infrastruktur kunne skade det norske sivilsamfunnet i langt større grad enn den tyske okkupasjonsmakten, blant annet ved å forsinke gjenoppbyggingen av landet etter krigen.

I 1943 trappet de allierte opp sine flyangrep mot norsk industri. Da 160 amerikanske bombefly i juli samme år la det nyreiste aluminiumsanlegget på Herøya i grus, som drepte 57 nordmenn, reagerte norske myndigheter. De hevdet at sabotasje i de fleste tilfeller ville være et mer velegnet og skånsomt alternativ for å stanse krigsviktig produksjon – med langt mindre materielle, økonomiske og menneskelige tap for de berørte lokalsamfunn. Det ble også vist til en rekke vellykkede angrep mot norske gruver og smelteverk som innsendte KPL-sabotører hadde utført fra Storbritannia.

Et poeng med disse aksjonene hadde vært at sabotørene skulle forlate Norge, og at gjennomføringen i minst mulig grad skulle involvere lokale motstandsgrupper. En utvidelse av sabotasjen mot industri og infrastruktur kunne vanskelig skje uten at den norske hjemmefronten ble en mer aktiv deltaker. Den norske utenriksministeren, Trygve Lie, røpet i et fortrolig brev at han ved flere anledninger hadde fått spørsmål fra alliert hold om hva norske myndigheter gjorde for å aktivisere motstanden i Norge. Noe press fra Londonregjeringen for en slik aktivisering mot hjemmefrontsorganisasjonene i Norge var det fortsatt helt uaktuelt å utøve.

7. oktober 1943 sprengte Osvaldgruppen et troppetog av skinnene ved Mjøndalen. Flere tyske soldater ble drept, og den tyske okkupasjonsmakten svarte med å arrestere over 60 sivile fra Drammensdistriktet og henrette fem av dem. Hendelsen ble kommentert i den illegale pressen, og aksjonen ble gjenstand for motstandspolitiske refleksjoner fra forskjellige norske aktører i Norge, Sverige og i Storbritannia. I et fellesbrev til statsminister Johan Nygaardsvold i midten av november samme år åpnet imidlertid den militære og sivile hjemmefrontledelsen opp for deltakelse i denne type allierte spesialoperasjoner. Betingelsene var at sabotasjeangrepene måtte være godt planlagt, godkjent av norske myndigheter, og at aksjonene ble regnet som nødvendige for den allierte krigføringen.

Da striden om innkalling av nye ungdomskull til den nazistiske arbeidstjenesten (AT) tilspisset seg våren 1944, ba de sivile hjemmefrontlederne Milorg om hjelp til å utføre sabotasje mot arbeidskontorene som skulle utføre NS-regimets registeringstiltak. I mars samme år hadde Milorgs ledere og norske militære myndigheter på utefronten drøftet mulighetene for en snarlig aktivisering av Hjemmestyrkene. Milorg-ledelsen fikk fullmakt til aksjoner til støtte for den sivile motstanden i kampen mot AT. Men norske myndigheter kunne ikke gi grønt lys for sabotasje mot industrianlegg eller kommunikasjonslinjer uten samtykke fra den allierte overkommandoen (SHAEF). Før invasjonen av Normandie var gjennomført og de sentrale delene av Frankrike frigjort, ønsket ikke allierte myndigheter noen eskalering av motstandskampen i andre tysk-okkuperte land. Det kunne forstyrre de planlagte krigsoperasjonene i Nord-Frankrike.

I slutten av juli fikk Milorgs sentralledelse beskjed om at lokale milorg-grupper kunne ødelegge tyske bensin- og oljeanlegg. Andre typer mål skulle ikke angripes uten godkjennelse fra SHAEF. I løpet av september kom det en ny ordre som tillot ødeleggelser av tyske verksteder og lagre for fly- og bildeler, men angrep mot industribedrifter måtte fortsatt godkjennes i hvert enkelt tilfelle. Det var først i begynnelsen av desember 1944, da de allierte armeene samlet seg til den siste storoffensiven mot de sentrale delene av Tyskland, at SHAEF åpnet for å iverksette sabotasjeaksjoner mot norske veier og jernbanelinjer. Til grunn for dette det nye direktivet lå det et ønske om å sinke troppeoverføringene fra Norge til de hardt pressede tyske forsvarslinjene på Kontinentet.

Tyskerne, som manglet både skip og bunkersolje, fryktet særlig angrep fra allierte fly- og sjøstridskrefter. Innlastingen av tropper og utstyr til tyske havnebyer skjedde derfor hovedsakelig fra utskipningshavner langs Oslofjorden. Men først måtte avdelingene fraktes på norske tog. For å forstyrre og forsinke de sørgående tyske togtransportene, gjennomførte Milorg «Operasjon Betongblanding», et koordinert sabotasjeangrep mot jernbanenettet. Nesten 1000 milorgmannskaper deltok, og operasjonen som ble utført 14. mars 1945 resulterte i vel førti linjebrudd over hele Østlandet.

Det siste året av okkupasjonen ble vern av vital infrastruktur som havner, broer og strømforsyning, samt sikring av verdifulle industrianlegg mot ødeleggelser fra okkupasjonsmakten i krigens sluttfase, ansett som en viktigere oppgave enn å angripe verksteder, produksjonsutstyr og depoter som smurte den tyske krigsmaskinen. Sprengingene av havneanleggene i Nord-Frankrike sommeren 1944, og den tyske nedbrenningen av Finnmark ved utgangen av 1944, satte fart på planleggingen av forebyggende beskyttelsesoperasjoner. Over 60 spesialutdannede instruktører gikk fra høsten 1944 i gang med forberedelser og trening av utvalgte milorg-enheter for disse oppgavene. En egen organisasjon, Bedriftsorganisasjonen (eller B-org.), var allerede i 1942 blitt grunnlagt for dette formålet, men hovedansvaret for å hindre slike ødeleggelser falt på Milorg.

Oversikt over sabotasjegrupper som helt eller delvis var underlagt norske motstandsorganisasjoner. Oversikten omfatter ikke innsendte aksjonslag fra Storbritannia som utførte oppdrag og stod under direkte kommando av britiske eller amerikanske spesialtjenester (SOE eller OSS, for eksempel «Gunnerside» eller «Rype»).

^{1. Omfatter også enkelte andre aksjoner som likvidasjoner av angivere, bankran, befrielsesaksjoner av arresterte motstandsfolk og innbrudd i okkupasjonsmaktens forsyningslagre.}

Oversikten omfatter 30 kjente og mye omtalte sabotasjeaksjoner i kronologisk rekkefølge.

• Norge under andre verdenskrig
• allierte kommandoangrep på Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• etterretningsarbeid i det okkuperte Norge
• okkupasjonen
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten

• Barstad, Tor Arne (1975): Sabotasjen i Oslo-området 1944-45. Universitetsforlaget. Oslo.
• Borgersrud, Lars (1999): Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Universitetsforlaget. Oslo.
• Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Oslo. Dreyers Forlag.
• Kraglund, Ivar og Moland, Arnfinn (1987): «Hjemmefront», bind 6 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
• Løken, Roar (2017): Antisabotasjen 1943-45. Commentum. Sandnes.
• Riste, Olav (1979): London-regjeringa. Bind 2. Vegen heim (1942-1945). Samlaget. Oslo.