rosemaling

Utgangspunktet til rosemalingen finner vi i mange av de gamle norske kirkene. På 1600-tallet ble flere kirker utstyrt med bibelske scener, skriftfelt og rankemotiver på vegger og i tak. Stilmessig hører disse hjemme i middelalderen og renessansen, og i perifere områder holdt gamle stilarter seg lenger enn i sentrale områder. Siden rosemalerne manglet akademisk kunstutdannelse kopierte de ikke eldre mestre, men lot seg heller inspirere. Deres til tider naivistiske uttrykk er det som kjennetegner mye av norsk rosemaling.

Til å begynne med ble teknikken brukt mest på kister og ølboller. Med årene ble den også tatt i bruk til hele romdekorasjoner. Skap og senger, tak og vegger, dører og karmer ble fylt av en frodig, ofte viltvoksende rankeornamentikk. Utgangspunktet er blomsterbarokkens svulmende roser og frukter, kartusjer og flikete bladranker og régencens knekkede bånd. Disse elementene utviklet seg fra 1760-årene under innflytelse av rokokkoens rocaille- og C-former mot større letthet og eleganse, og det oppstod en lekende, asymmetrisk stil som tvangløst fyller felter av enhver form.

Også rosemalte figurmotiver forekommer, men disse er av mindre betydning. Penselføringen er djerv og fri, og fargen, som utelukkende tar dekorative hensyn, gjerne høyt oppstemt i samtidig kraftige og raffinerte klanger. Teknikken viser likevel karakteristiske ulikheter som tillater en å skille ut de forskjellige områder og mestere. I Telemark er Ola Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstaul og Hans Glittenberg de mest kjente mestere. I Hallingdal, der fargemotsetningene gjerne er dristigere, fantes malere som Truge Gunhildgard, Kitil Rygg, Herbrand Sata og dennes to sønner Niels og Embrik Bæra.

Det er vanskelig å kartlegge rosemalernes materialer da det finnes få skriftlige kilder. Likevel er det enkelte som kan gi en pekepinn om hvilken type maling og pigmenter som ble tatt i bruk. Malertradisjonen var opprinnelig nedarvet fra byhåndverkeren til bygdekunstneren. Etterpå gikk kunnskapen videre fra mester til elev. Limfargen var rimelig, men ømfintlig for vann. Denne ble derfor mest brukt til takdekorasjoner der slitasjen var mindre.

Rene fargestoffer ble kjøpt i form av stenger og steiner. Disse ble revet til pigment for hånd og så blandet sammen med egnet bindemiddel, eksempelvis linolje. Andre malere fant fargestoffer i naturen utvunnet fra jord og mineraler. Fra jernholdig myrjord fikk man rustrødt, mens kvarts ble til hvitt fargestoff. Enkelte utøvere brukte ferdig maling som de drøyde ut med mel.

Under 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet utvandret mange rosemalere til USA. Tradisjonen er bevart mange steder, og kurs blir holdt, som på Vesterheim, et museum og skole for folkekunst i Iowa. Ellers har mange moderne forsøk på å gjenopplive rosemaling gjennomgående falt mindre heldig ut. Derimot har den vært en viktig inspirasjonskilde for mange av nyere norske kunstnere.

Det er knyttet usikkerhet rundt opphavet til ordet rosemaling. Det ble først vanlig i det norske språk omkring 1890, og ble ofte tatt i bruk av husflidsbevegelsen. Det diskuteres om blomsten rose skal være opphavet, grunnet malernes forkjærlighet til å male blomster. En annen teori er at man tatt i bruk ordet rosut (rosute, rosete, rosa) fra dialekt, som betyr dekorativ eller dekorert.

• folkekunst
• barokken
• régence
• rokokko
• husflid

• Vesterheim: Rosemaling and Painting Folk Art Courses

• Ellingsgard, Nils (1999). Norsk rosemåling : dekorativ måling i folkekunsten, Det Norske Samlaget
• Vesaas, Øystein (1954–1957). Rosemaaling i Telemark, Riksantikvariatet
• Ellingsgard, Nils (1978). Rosemaaling i Telemark, Dreyer
• Bibow, Helge (1958). Glimt av malerfagets historie, Malermestrenes Landsforbund
• Anker, Peter (2004). Norsk folkekunst, Cappelen