romersk kunst

Romersk skulptur ble, i likhet med gresk, normalt laget av marmor eller bronse, men i tidlige faser ble gudebilder normalt laget av tre. Det fantes også eksempler på mindre skulpturer av gull, sølv og elfenben. Disse materialene kunne også benyttes til store skulpturer, men da gjerne sammen med andre materialer. Monumentale kultstatuer (gudebilder) kunne for eksempel ha indre trekonstruksjoner som støtte for støpte plater av bronse.

Overflaten på bronsestatuer var ofte forgyllet, og det er bevart rester etter forskjellige typer legeringer, men de fleste antikke skulpturer av metall er tapt fordi de ble smeltet om i senere perioder. Marmorskulpturer kunne også gjenbrukes på forskjellige måter, men langt flere av dem er bevart. Det skyldes også at det fantes langt flere skulpturer av marmor enn bronse, som var dyrere. Hvite marmortyper som ble brukt til romersk skulptur, varierte imidlertid av kvalitet og prisklasse, men Luna-marmor fra Carrara-bruddet i Italia og gresk øymarmor var ettertraktet. Fra det andre århundret evt. ble det vanlig å bruke fargede stensorter fra forskjellige deler av Romerriket.

Romersk skulptur var i likhet med gresk bemalt med organiske pigmenter. Ideen om den marmorhvite, klassiske antikken bygger på en kunsthistorisk tradisjon som tok form på 1700-tallet. Antikke skulpturer som ble funnet i utgravninger fra renessansen av, hadde mistet malingen de opprinnelig hadde. Johann Joachim Winckelmann, som anses som den europeiske kunsthistoriens grunnlegger, noterte at det fantes rester etter farger på skulpturenes overflater. Kunstidealet som tok form fra 1700-tallet, valgte å se bort fra dette, og derfor tror mange fremdeles at de antikke skulpturene var hvite. I virkeligheten var den antikke kunsten og arkitekturen svært fargesterk. Sannsynligvis var også bronseskulpturer farget, slik det fremgår av forskjellige legeringer på for eksempel lepper og hud. I tillegg ble det ofte lagt inn detaljer av andre materialer i både marmor- og bronseskulpturer, slik som øyne av glasspasta. Smykker og tekstiler ble også festet på portretter, statuer og relieffer.

Det har vært vanlig å dele romersk skulptur i to overordnede grupper: offentlig og privat. Siden offentlig skulptur ikke bare var statlig eller keiserlig, men også inkluderte æresstatuer av private individer, som for eksempel velgjørere som hadde skjenket byen en gave, er imidlertid grensen mellom offentlig og privat uklar. Det er heller ikke et tydelig skille mellom statlig og religiøs skulptur, for det statlige og det religiøse var tett sammenvevet i antikkens Roma.

Imidlertid kan man si at portrettstatuer som stod oppstilt i hjemmene, og gravkunst i familiegraver var private, men dersom skulpturen er løsrevet fra sin funnkontekst, er det vanskelig å fastslå. Det var vanlig å sette statuer av fremstående forfedre ved boliginnganger ut mot gatene, og mange gravrelieffer var plassert langs ferdselsårene ut av byen, ikke minst langs den trafikkerte veien Via Appia. På den måten var statuer av forfedre og gravrelieffer en naturlig del av bybildet, der det offentlige liv fant sted.

De historiske relieffene var minnesmerker over romernes bragder og søkte å gi betrakteren en opplevelse av å være øyenvitne. De utgjorde en sentral del av den romerske kunsten og fungerte som viktige media i en tid da mange var analfabeter. De historiske relieffene fikk derfor sterk gjennomslagskraft og ble brukt bevisst i den statlige og keiserlige propagandaen.

Den narrative fremstillingen av historiske begivenheter var nøktern, i motsetning til hos grekerne, som foretrakk å fremstille historiske begivenheter symbolsk. Romerne begynte tidlig å fremstille faktiske historiske hendelser med historiske skikkelser som opptrådte sammen med personifikasjoner som skulle gjøre innholdet tydelig. Personifikasjoner er menneskelige figurer i kunsten som representerer noe som ikke har en fysisk form, men er viktig for fortellingen i bildet. I romersk kunst uttrykkes for eksempel seier ved en kvinnelig figur med vinger (Victoria), som holder en seierskrans over hodet til vinneren.

• Les mer om romerske historiske relieffer

Ordet «portrett» brukes i vid forstand, men er i utgangspunktet et begrep for en realistisk gjengivelse av et individs ansiktstrekk. Portrettkunsten ble tidligere forstått som en romersk oppfinnelse, men de fleste mener i dag at den vokste frem som et resultat av forskjellige kunsttradisjoner. Den hellenistiske periodens eksperimentering med livaktig kunst var av grunnleggende betydning, i kombinasjon med den etruskiske tradisjonen for å gjengi forfedre, og egyptiske mumieportretter. Andre deler av middelhavsområdet hadde også utviklet tidlige former for portrettkunst i det siste årtusenet fvt., og siden det var kontakt mellom de forskjellige folkegruppene, er det mer riktig å snakke om en fremvekst av det realistiske portrettet, enn en oppfinnelse av det.

Alle romerske byer hadde statuer av guder, keisere og andre fremstående individer på offentlige plasser. Keisere, generaler og andre militære av rang kunne bli avbildet i militærdrakt, men sivile borgere som ble æret med en statue, ble fremstilt i toga. Statuer av keiserinner viste dem normalt som fromme, men en trend som oppstod i flavisk tid, førte til at portrettene deres ble kombinert med gudinnekropper. De fleste statuer av borgere i det offentlige rom viste politikere og sponsorer iført toga, men det fantes også enkelte kvinner.

• Les mer om romerske statuer

Mange romerske skulpturer er funnet i graver. Statuer i naturlig størrelse fra gravkamre har gjerne innskrifter som viser hvem de var, som for eksempel den av Julia Procula fra Isola sacra ved Ostia antica. Gravbyster er vanlig fra store deler av Romerriket, gjerne i reliefformat og med innskrifter. Ofte gjengis ektefeller eller andre familiemedlemmer sammen. Gravrelieffene representerer et bredt spekter av befolkningen og er informative kilder til romerske familieforhold og demografi. Noen er påkostede kunstverk, mens andre ser ut til å være hastig laget. I noen områder av Romerriket, som Palmyra i Syria, fantes det særegne tradisjoner for gravrelieffer av kalksten, som har likhetstrekk med de romerske, men skiller seg fra dem gjennom klesdrakter og en egen stilart. En form for gravrelieffer finnes også det store antallet sarkofager som er bevart fra romersk tid.