romersk arkitektur

Romersk arkitektur er arkitekturen som ble reist i Romerriket, et rike som eksisterte i ulike former fra omkring 240 fvt. til omkring 400 evt.

Buer og hvelv er hovedelementer i romersk arkitektur. Triumfbuer som ble reist til ære for en keiser etter et vellykket felttog er typisk romersk. Kjente eksempler er Titusbuen og Konstantinbuen i Roma, men triumfbuer ble også reist i koloniene, for eksempel i Frankrike og Nord-Afrika. Romernes forkjærlighet for monumentalarkitektur kom også frem i deres teaterbygninger. Amfiteateret ble helst brukt til gladiatorkamper og dyrekamper og kunne ha store dimensjoner, mest kjent er Colosseum i Roma. Romerne viste kanskje tydeligst sin praktiske sans i bruken av buer i akveduktene. De kunne ha en anselig lengde – de kunne strekke seg både 30 og 50 km fra kildene til forbrukerstedet. Akvedukter fantes flere steder i det romerske riket, særlig godt bevart er akvedukten ved Nîmes i Frankrike.

Romernes viktigste bidrag til arkitekturen er hvelvet, både som bærende og som romskapende konstruksjon. Deres virtuose utnyttelse av hvelvarkitekturens muligheter skyldtes ikke minst deres beherskelse av betongstøping. I kuppelen skapte de sitt mest geniale arkitekturelement. Særlig kjent er Pantheon i Roma, hvor fasaden er det konvensjonelle tempels, mens interiøret er et kuppelhvelvet sentralrom. Interessen for det indre rom viser seg også i de store badeanleggene Caracallas termer og Diokletians termer (Roma), som bestod av en rekke rom med svært forskjellig form, dekket av ulike hvelvformer. Romernes interesse for det indre rom viste seg også i keisernes villaer og palasser, for eksempel Neros Gylne hus, Det flaviske keiserpalass på Palatin og i Hadrians Villa i Tivoli.

De romerske templene bygde på greske og etruskiske modeller, men i motsetning til det frittliggende greske tempel ble det ofte hevet opp på et høyt podium, inne i et kvartal sammen med andre byggverk. Templer og andre offisielle bygninger lå alltid ved et torg i den ideale romerske by. Romernes bygningstype torgbasilikaen kom til å danne grunnlaget for den tidlig kristne basilika.

Det romerske torg (forum) ble anlagt der to hovedgater krysset hverandre. En romersk provinsby ble alltid planlagt omkring to hovedgater, cardo og decumanus, som lå vinkelrett på hverandre, og byplanene lignet kvadratiske nett. Av romerske arkitekter kan nevnes Vitruvius Pollio, som fikk stor betydning som teoretiker, Domitians arkitekt Rabirius og Trajans arkitekt Apollodorus fra Damaskus.

I byene var bolighusene ofte på flere etasjer, og de kunne være temmelig store, i dag finnes de best bevart i Ostia, Romas havneby ved Tibers utløp. Det romerske atriumhus er best bevart i Pompeii. Det fulgte et bestemt skjema som kunne utvides og innskrenkes etter behov, men grunnkjernen med atriumog tablinum (spisesal) var obligatorisk. Huset kunne utvides med en peristyl; en søylegang omkring en hage. Den siste bygningstypen som fremstod i romerriket, var den oldkristne basilika, som kom til å prege senere kristen arkitektur.