rokokko

Typiske trekk ved rokokkoen er asymmetri, rocailles, naturinspirerte snirklete former med C- og S- kurver, arabesker og motiver inspirert av planter, skjell og andre naturmaterialer. De mest brukte fargene var lyse og lette pasteller, elfenbenshvitt og gull. Det var vanlig å bruke speil i utformingen av rommene for å gi følelsen av luft og åpenhet.

Etter Ludvig 14.s død i 1715 ble den fem år gamle Ludvig 15. utpekt til konge. Frankrike ble fram til 1723 styrt av le régent (regenten) Filip av Orléans. Denne perioden fikk derfor navnet régence med en stil som var en protest mot den pompøse stilen ved hoffet til Ludvig 14. i Versailles. Adelen fikk mer makt enn tidligere og bygde små bypalasser i Paris med mer vekt på komfort og intimitet enn tidligere. Her oppsto den såkalte salongen, et møtested der overklassen inviterte forfattere, filosofer og andre intellektuelle for å konversere og utveksle meninger. Etter hvert ble det vanlig med regelmessige sammenkomster, ofte flere dager i uken, i tiden fra november til mai. Det var salongens vertinne, en belest og skolert kvinne, som ledet møtene. Programmet inkluderte også aktiviteter som opplesning, debatter, konserter og teaterforestillinger. Av og til var det lettere underholdning med kortspill og mer uformelle samtaler om løst og fast.

Hôtel de Soubise (1737–1740), et bypalass i Paris, utformet av Germain Boffrand (1667–1754), er et typisk eksempel på den franske rokokkoens arkitektur og kunstneriske utforming. Bak den enkle fasaden er det to etasjer, hver med en leilighet som består av to fløyer der rommene ligger på rekke med døråpningene i samme akse, såkalt enfilade, og møter hverandre i en oval salong. Prinsessesalongen i annen etasje viser rokokkoen på sitt mest fullendte. Rommet fremstår som en eventyrhage med forgylte rundbuete paneler på veggene fylt med bladverk, skjell og medaljonger. Høye speil gjør at rommet rent optisk utvides og reflekterer de utsøkte dekorasjonene. I feltene mellom vegg, vinduer og tak er det malerier som beskriver kjærlighetshistorien til Amor og Psyke. Lignende motiver, med mye følelser og poetiske skildringer, var typisk for rokokkoen.

Den fullmodne rokokkoen begynte i 1730-årene med den såkalte genre pittoresque, utviklet av designere og ornamentkunstnere som Gilles-Marie Oppenord (1672–1742), Nicholas Pineau (1684–1754), Jacques Lajoüe (1686–1761) og Juste Auréle Meissonnier (1695–1750). Stilen var elegant, leken og lett, grasiøs og gjerne litt overlesset med snirklete og livlig dekor.

Det ble gitt ut mange bøker med grafiske trykk av ornamenter i den nye stilen. Bilder av interiører, møbler, tapeter, fontener med mer viste en overflod av fantasifulle ornamenter og dekorasjoner som kunne inspirere tidens designere. Disse bøkene var viktige for utførelsen og utbredelsen av rokokkoen ettersom de ble distribuert overalt og dermed var lett tilgjengelige.

I 1750-årene var det flere kritikere som angrep rokokkoen for å være altfor overfladisk med overdreven bruk av ornamenter. I 1760-årene begynte den strengere stilretningen nyklassisismen å gjøre seg gjeldende i Frankrike.

Jean Antoine Watteau (1684–1721) var den første, store mesteren innenfor rokokkomaleriet. Han utviklet det såkalte fêtes-galante-motivet, der unge, velkledde mennesker fra overklassen møtes til fest i landlige omgivelser, ofte med et erotisk preg. Watteau var inspirert av fargene og de livlige skildringene i verkene til Peter Paul Rubens (1577–1640). Men han tilførte de grasiøse figurene i bildene et sterkt personlig preg, noe som ga verkene en melankolsk undertone.

François Boucher (1703–1770) regnes som den mest typiske rokokkomaleren. Han var inspirert av Watteau og Giovanni Battista Tiepolo. Mange av bildene hans gjenspeiler de luksuriøse, lettlivete, overfladiske og erotiske sidene ved rokokkoen, som han både i samtiden og senere er blitt kritisert for; i dag er det et mer nyansert syn på Boucher som en allsidig og sann kunstner med utsøkte maleriske ferdigheter. Han fikk mange oppdrag fra Madame Pompadour (1721–1764), som var Ludvig 15.s elskerinne. Hun var en innflytelsesrik kvinne i tidens kunstmiljø. Boucher var hennes favoritt, og i dette tilfellet var det et sjelden perfekt sammenfall i smak mellom kunstner og oppdragsgiver. Jean-Honoré Fragonard (1732–1806) var den viktigste eleven til Boucher. Han gjorde fêtes-galante-motivene mer tidsmessige med en kombinasjon av poetisk fantasi og realistisk observasjon. Mange av verkene hans er preget av naturlig friskhet og humor.

I Italia var Venezia den viktigste byen for rokokkomaleriet. Giovanni Battista Tiepolo (1696–1770) regnes som den fremste rokokkomaleren. Et av hans hovedverk er utsmykningen i fyrstebiskopens palass i Würzburg i Tyskland. Rosalba Carriera (1675–1757) viste i sine portretter i pastell at hun var fortrolig med rokokkoens lyse farger. Canaletto (1697–1768) og Francesco Guardi (1712–1793) var også påvirket av rokokkoen i sine veduttmalerier.

Rokokkostilen kom til de katolske tysktalende områdene, særlig Tyskland og Østerrike, i 1730-årene. Det var en sammensmelting av den franske elegansen i rokokkoen og senbarokkens dramatiske effekter både i arkitektur, skulptur og dekor. Mange palasser og kirker ble bygd i rokokko, og oftere enn i Frankrike var også fasadene utformet med rokokkoens bølgende linjer. I München er Amalienburg Slott fra 1734–1739 og Altes Residenztheater fra 1750–1753, begge av arkitekten François de Cuvilliés (1695–1768), utsøkte eksempler på overveldende og elegant rokokkointeriør.

Pilegrimskirken Vierzehnheiligen i Lichtenfels i Bayern er fra 1743–1772 og regnes som en av de fineste tyske rokokkokirkene. Balthasar Neumann (1687–1753) var arkitekten bak den senbarokke planløsningen. Interiøret er en syntese av rokokkoens ornamentikk, maleri og stukkatur i harmonisk samspill med de bølgende linjene i arkitekturen. Skulptøren og stukkatøren Johann Michael Feuchtmayer (1696–1772) ledet arbeidet med stukkaturen, og maleren Giuseppe Appiani (1701–1786) hadde ansvaret for freskene. En annen pilegrimskirke, Wieskirche, i nærheten av München, regnes også som noe av det ypperste i sydtysk rokokko. Brødrene Johann Baptist Zimmermann (1680–1758), maler og stukkatør, og Dominikus Zimmermann (1685–1766), arkitekt og stukkatør, skapte et interiør der den rike rocailleutsmykkingen samstemmer perfekt med den arkitektoniske utformingen og gir nærmest et vektløst inntrykk.

Rokokkoen i England inntar en mer selvstendig stilling. Ornamenter og dekor var ofte mer realistisk og strammere utformet enn i Frankrike, og treverket i møblene beholdt sin opprinnelige farge. Thomas Chippendale (1718–1779) var en av de ledende møbelkunstnerne. I verkene til malerne Thomas Gainsborough (1727–1788) og Joshua Reynolds (1723–1792) gjenkjennes mye av rokokkoens følsomme karakter. Også William Hogarth (1697–1764), en maler vanligvis skeptisk til fremmed påvirkning, var påvirket av rokokkoen i noen av sine bilder.

Typisk for skulpturen i rokokkostil var naturalistisk utførelse med rikt behandlet overflate. Skulptøren Ètienne-Maurice Falconet (1716–1791) var den mest rokokkopregete innenfor fransk skulptur. Han var også en periode direktør for Sèvres Porselensfabrikk. Rokokkoens særtrekk kom best frem i de små elegante porselensfigurene som var svært typisk for tiden.

Ettersom oppholdsrommene nå var små og mer intime, ble den tidligere gedigne og prangende innredningen skiftet ut med mindre, lettere og mer praktiske møbler. Det ble vanlig å lage hele møblementer der stoppete stoler og sofaer hadde svungne ben. Den nye buete kommoden var en av tidens mest populære møbler.

Sølvgjenstander som serveringskanner og bestikk var preget av rokokkoens former og ornamentikk. Serviser i hvitt porselen med elegant dekor ble høyeste mote blant overklassen.

Rokokkoen kom til Norge rundt 1750 og er en rik periode i norsk kunsthistorie. Den norske kunstneren Eggert Munch (rundt 1685–1764), utdannet i København, var blant de første som malte portretter i den franske rokokkostilen. Bygdegeniet Peder Aadnes (1739–1792) var den mest allsidige norske rokokkokunstneren. Han malte portretter, dekorerte interiører på storgårder, utførte kirkelige oppdrag, og ikke minst var han en dyktig rosemaler. Rosemalingen var svært populær, og den spesielle rokokkoutformingen ble brukt utover i 1800-tallet. Mange fagfolk og kunstnere kom til Norge fra utlandet og bidro til den høye kvaliteten i norsk rokokkomaleri. Den tyskfødte Heinrich Christian Friedrich Hosenfelder (1720–1805) var først kunstner ved Herrebøe fajansefabrikk, der det ble laget utsøkte fajansegjenstander i rokokko. Hosenfelder drev senere som dekorasjons-og portrettmaler. Danskfødte Mathias Blumenthal (1719–1763) var Bergens-rokokkoens fremste maler.

Utsmykningen av Kongsberg kirke i 1760-årene hører til det ypperste innenfor rokokkointeriøret i Norge. Skulptøren Henrik Bech (1718–1776), opprinnelig dansk, sammen med blant andre malerne Eric Gustaf Tunmarck (1729–1789) og Niels Nielsen Thaanning (1732–1779) skapte et strålende kirkerom med utsøkt fargebruk i blått og gull. De tre rikt utformete rokokkolysekronene fra Nøstetangen glassverk er blant de største i Norge.

Damsgaard Hovedgård i Bergen, reist i 1770-årene, er et av landets fremste eksempler på et trepalé i frodig rokokkostil.

• rokokko arkitektur
• rokokko musikk
• rokokko mote

• Kimball, Fiske. 1980: The creation of the rococo decorative style. New York
• Bayley, Gauvin Alexander. 2014: The Spiritual Rococo. Farnham, England
• Indahl, Trond og Matland, Astrid. 2016: Damsgård Hovedgård. Bergen