rettskriving

Et viktig prinsipp er «én språklyd – ett tegn», det vil si at samme tegn konsekvent gjengir én – og bare én – språklyd. Dette kan ikke gjennomføres fullt ut; i norsk krysses det blant annet av slektskapsprinsippet og av at en konsonantlyd etter kort vokal gjengis dobbeltskrevet (jamfør penn i motsetning til pen).

En rettskriving som går lengst mulig i å tillempe skriftspråk til talespråk, kalles ortofon rettskriving; legger den mest vekt på opprinnelse, tradisjon og slektskap, er den etymologisk. Finsk har en utpreget ortofon rettskriving, i russisk spiller det etymologiske prinsippet en stor rolle. I fransk og særlig engelsk svarer rettskrivingen til et mye tidligere språktrinn, slik at det er lite samsvar mellom uttale og rettskriving.

Utviklingen av en norsk rettskriving kan følges tilbake til de eldste bevarte litterære minnesmerker (annen halvdel av 1100-tallet). De viser at rettskrivingen alt hadde en viss tradisjon, skjønt med mange variasjoner på grunn av skrivernes talemålsbakgrunn, deres opplæring og språkformen i det de skrev av. I mellomnorsk og tidlig moderne norsk tid ble vaklingen i rettskrivingen mye større på grunn av dårligere opplæring og fremmed påvirkning. Utbredelsen av boktrykkerkunsten og av trykkerier fremmet igjen en mer enhetlig rettskriving.

Først mot slutten av 1700-tallet grep den dansk-norske administrasjonen inn med regulering av rettskrivingen. Dette hang sammen med at morsmålet fikk en fastere stilling som skolefag fra 1775. Ove Mallings bok Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777) ble forordnet som rettesnor for rettskrivingen i de lærde skoler i Danmark-Norge. Prinsippet å stille opp språkformen i visse bøker som rettskrivingsnorm ble også brukt mot slutten av 1800-tallet for landsmål og til dels for dansk-norsk (Jonathan Aars' rettskrivingsregler).

Omfattende fremlegg til rettskrivingsrevisjon ble på 1800-tallet gjort av Henrik Wergeland, Ivar Aasen og Knud Knudsen. Aasens prinsipper har preget landsmåls-/nynorskrettskrivingen, særlig til og med landsmålsreformen i 1901; Knudsens prinsipper preget sterkt riksmålsreformen i 1907 og ble ført videre i de senere reformene av riksmål/bokmål (om reformene, se norsk (språkhistorie)).

Den offisielle rettskrivingsutviklingen i norsk på 1900-tallet har vært styrt av Stortinget og departementsoppnevnte rettskrivingskomiteer, dessuten av Språkrådet. De viktigste målene har vært å gjøre riksmål/bokmål til en særnorsk, ikke-dansk språkvariant, å tilnærme det til talemål, å fornorske ordforrådet og ha en viss kontroll over innpassingen av nye lånord, tilnærming mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk, og større hensyn til østnorsk innenfor nynorsk rettskriving.

For begge målformer utgis rettskrivingsordlister underlagt offentlig godkjenning ved Kultur- og kirkedepartementet etter tilråding fra Språkrådet. Disse skal inneholde det sentrale ordtilfanget i målformen. Typisk for offisiell norsk rettskriving er en utstrakt grad av valgfrihet.

Uenighet om rettskrivingsspørsmål og om tempo og mål i den offisielle språknormeringen har stått sentralt i norsk språkstrid (se Vogt-komiteen). Flere ikke-offisielle rettskrivingsvarianter finnes, med vekslende oppslutning (se riksmål, samnorsk og høgnorsk).

• rettskrivingsreform
• moderne norsk
• norvagisering