rødt

Organiske blårøde fargestoffer for farging av tekstiler ble i antikken produsert i Fønikia (se purpursnegler). Etter hvert lærte man å fremstille billigere, skarlagenrødt fargestoff på basis av skjoldlus (kermes, cochenille) og karminfarget krapp på basis av rotstokken til krapplanten. Fargene var til dels strålende, men ikke særlig lysekte.

I 1868 fremstilte W. H. Perkin alizaron-krapplakk, på basis av antracen. Den er mer stabil og anvendes som tekstil- og kunstnerfarge, hvor den egner seg godt for lasurteknikk. Naturlig forekommende jernoksidholdig oker har siden oldtiden vært benyttet som basis for røde farger – både som naturlig forvitringsprodukt og ved passende grader av brenning leverer den et bredt spektrum av røde fargetoner. Sinober er opprinnelig en naturlig forekommende, ugiftig forbindelse av kvikksølv. Blymønje (blyoksider) er så giftig at den er forbudt som malerfarge. Også som korrosjonshindrende middel er den i dag erstattet av andre stoffer. Kadmiumrødt er et nyere fargestoff som består av kadmiumsulfid og kadmiumselenid. Det er stabilt og fargekraftig, men kostbart. Stoffet brukes i kunstnerfarger og lakkemalje og må omgås med forsiktighet på grunn av helsefare.

Rødt er antagelig den fargen som er mest ladet med følelsesmessige og symbolske assosiasjoner. Rødt står for kjærlighet og liv, men også for ubehersket lidenskap. I uttrykkene «rød av raseri» og «å se rødt» har dagligspråket fanget opp det temperamentet som ofte er assosiert med rødfargen.

Siden midten av 1800-tallet har rødt stått for politisk radikalisme (som i partiet Rødt, dessuten i Røde Khmer og Røde armé). Rødt er en innarbeidet signalfarge for fare.

Blårøde fargetoner mot fiolett kan stå for ensomhet og selvdestruktiv fortvilelse, men også for indre ro.

I sine fargeestetiske studier karakteriserer den russiske maleren Vasilij Kandinsky høyrødt som hvilende, i betydningen at den utligner motsetninger. Av samme grunn setter Johann Wolfgang von Goethe høyrødt som herskerens farge.

I liturgien har rødt dobbeltbetydningen «blod og ild», som henholdsvis står for Martyrenes blod og Den hellige ånd. I kirkeåret er rødt tilordnet 2. juledag (martyren Stefan), Olsok (Hellig Olav) og pinsen (Pinsehendelsen).

• farge