pseudepigraf – Store norske leksikon

Pseudepigraf er et skrift skrevet under falsk navn, som regel et kjent navn fra fortiden som skal gi skriftet autoritet. En pseudepigraf må ikke forveksles med et skrift skrevet under et pseudonym, som er et dekknavn fritt valgt av den egentlige forfatteren. Betegnelsen brukes oftest som samlenavn på tekster fra tidligjødedommen, cirka 200 fvt.–200 evt., som verken er tatt opp i Tanakh eller Bibelen.

Faktaboks

Uttale: pseudepigrˈaf
Etymologi: av gresk pseudo «falsk» og epigraf «tilskrift»

Kjente utenombibelske pseudepigrafer er brevene som er skrevet i filosofen Platons navn, og de pseudo-isidoriske dekretaler.

Bibelske pseudepigrafer

De bibelske pseudepigrafene er tekster fra tidligjødedommen, cirka 200 fvt.–200 evt., som verken er tatt opp i Tanakh eller den kristne Bibelen. Disse pseudepigrafene har i form og innhold nær tilknytning til Det gamle testamentet, men bør skjelnes fra de gammeltestamentlige apokryfene, som var med i den greske oversettelsen av Det gamle testamentet, Septuaginta, og som ble tatt opp i den katolske kirkens kanon. Det gamle testamentet i de protestantiske kirkenes bibelutgaver har vanligvis bare med de skriftene som hører til Den hebraiske bibelen.

Flere av pseudepigrafene har form av framtidsåpenbaringer (apokalypser) fra en av fortidens store menn. Viktigst blant dem er Første (Etiopisk) Enoksbok, Andre (Syrisk) Baruks bok, og Fjerde Esras bok, sistnevnte ofte trykt som tillegg i Vulgata. Andre kan ha form av «testamenter», det vil si de siste ord fra en gammeltestamentlig autoritet. Viktigst her er De tolv patriarkers testamente, hvor hver av Jakobs tolv sønner, stamfedrene til Israels tolv stammer, gir en avskjedshilsen til sine etterkommere.

En viktig sjanger blant pseudepigrafene er gjenfortellinger eller utvidelser av Det gamle testamentets bøker, slik det skjer i Jubileerboken (fra første og andre Mosebok). Gjenfortellingene har ofte legendariske utsmykninger, som i martyrberetningene om profetene, Aristeas-brevet og i novellen om Josef og Asenet. Også bønner, hymner og visdomsord hører hjemme blant pseudepigrafene.

Betydning

Pseudepigrafene har stor betydning som kilder til jødedommens utvikling fram til konsolideringen av rabbinsk jødedom i Talmud og midrash, og for forståelsen av den mangfoldige jødiske bakgrunnen for Jesus og den tidlige kristendommen. Flere av dem har også vært kjent og brukt av kirkefedrene. Skriftene er jødiske, med unntak av visse kristne innskudd, men er bevart og kjent fordi de ble brukt i noen av kirkene.

Samlingen av pseudepigrafer har ingen klar avgrensning. Den siste utgaven av de gammeltestamentlige pseudepigrafene (Charlesworth) omfatter 52 skrifter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

De gammeltestamentlige pseudepigrafer i oversættelse med indledning og noter, ved E. Hammershaimb, Johannes Munck, Bent Noack, Paul Seidelin, København 1953-1976. 2. utgave 2001 ved Bodil Ejrnæs og Benedikt Otzen.
The Old Testament Pseudepigrapha edited by James H. Charlesworth, New York, Vol I, 1983 Vol II 1985.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Det gamle testamentet

Kristin Joachimsen

Professor, MF vitenskapelig høyskole