plantevernmidler

Skogplanteskolene produserer planter som selges videre til enten juletreplantasjer eller til skogeiere. Trærne produseres i to faser, den første i veksthus og den andre på friland. Håndtering og sprøyting av plantevernmidler er gjerne en spesialisert arbeidsoppgave som kun få har ansvaret for å utføre. Skogplanter er en krevende kultur å dyrke, og i produksjonen benyttes både ugrasmidler, skadedyrmidler og soppmidler.

Juletrær produseres i juletreplantasjer med intensivt stell over 8–10 år før de kan selges. I de store feltene sprøytes med traktormontert utstyr (bom eller tåkesprøyte). I de små feltene sprøytes det manuelt med ryggsprøyte eller annet håndholdt utstyr. Det brukes ugrasmidler, i hovedsak glyfosat, diflufenikan og jodsulfuron-metyl natrium. Det er lite bruk av soppmidler. Skadedyrmidler, særlig mot lus, brukes ved behov og da avgrenset til det rammede området. Vekstregulatoren etefon er, ifølge Mattilsynets hjemmeside, godkjent (off-label) for bruk til toppskuddregulering.

Det moderne skogbruket selger sine produkter til en industri som kjøper gran- og furutømmer. For å optimalisere produksjonen av slikt tømmer ble det etter andre verdenskrig vanlig å hogge snauflater som skulle tilplantes, som oftest med gran. Parallelt med granplantinga etablerte det seg gjerne lyselskende lauvtrær på hogstflatene. Lauvtrærne konkurrerte med de små grantrærne om viktige vekstfaktorer som lys, vann og mineralnæring. Hvis ikke lauvkrattet ble holdt under kontroll, ville dette skygge for bartrærne som ville få redusert vekst, og i verste fall dø. Målet var rask etablering av tette, ensaldrete bestand av bartrær. For å lykkes med dette forsøkte skogeierne å begrense lauvtrærne. Rydding av ukrutt og buskas med håndredskaper var imidlertid arbeidskrevende og kostbart, og selv om det utover 1950-tallet dukket opp mekaniske ryddingssager på markedet, var det vanskelig å motivere skogeiere til å utføre arbeidet. En mulig løsning i bekjempelsen av uønsket vegetasjon i skogbruket var kjemiske hjelpemidler, slik det ble gjort i jordbruket, hagebruket og gartnernæringa.

Allerede på 1920-tallet ble det gjennomført forsøk med natriumklorat (NaClO₃ ) som ble strødd, eller sprøytet i vannløsning, for å bekjempe gras og lyng. Etter andre verdenskrig begynte svenske skogeiere å sprøyte ugrasmidler over skogene for å bekjempe uønsket lauvskog for at de økonomisk sett viktige gran- og furubestandene skulle få redusert konkurranse og raskere vekst.

I kampen mot ugras ble fenoksysyrer brukt i størst grad like etter krigen. Et av de mest kjente midlene innenfor denne kategorien gikk under navnet «Busk- og krattdreper» i Norge og «Hormoslyr» i Sverige og besto av en blanding av fenoksysyrene 2,4-D og 2,4,5-T, samme innhold som avløvningsmidlet Agent Orange, brukt av amerikanerne under Vietnamkrigen. Dette gikk for å være et tilnærmet ufarlig middel for mennesker og var svært effektivt mot ei rekke ugras. Senere undersøkelser viste at disse syrene ikke var like ufarlige som en først hadde trodd. Dette kunne delvis skyldes at sprøytemidlet var forurenset med små mengder dioksin dannet som et biprodukt under produksjonen. Skogarbeidere som hadde sprøytet plantefelt, samt enkelte andre som kom i kontakt med midlet, fikk senskader som en mistenker var relatert til preparatet, og det ble forbudt i Norge i 1973. Man fikk da et nytt preparat av lignende art, MCPA, som var i bruk fram til 1976. Dette stoffet kunne på ingen måte erstatte 2,4,5-T med hensyn til bruk som krattdreper, og sprøytingen avtok.

En spesiell form for sprøyting kalt basalsprøyting var en del brukt på den tida fenoksysyrer ble benyttet. Dette innebar at rothalser og frittliggende røtter på enkelttrær eller treklynger ble sprøytet med preparat som trakk inn gjennom barken og drepte treet.

I 1976 ble et nytt stoff introdusert i krattbekjempingen i skogbruket, nemlig glyfosat. Dette skulle vise seg å være en fullgod erstatter for 2,4,5-T. Fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet nådde bruken av plantevernmidler i skogbruket ein topp. Sprøytinga skjedde som oftest med helikopter. Sprøyting fra lufta ga for liten kontroll med sprøytinga i følge kritikerne. På slutten av 1970-tallet ble cirka 25 prosent av alle hogstflater sprøytet, noe som tilsvarte rundt 100 000 dekar i året.

I skogproduksjon kan det sprøytes med glyfosat ved etablering av nye hogstfelt. Det er kun en liten del av det arealet som tilplantes som sprøytes, og som regel skjer sprøyting kun en gang i skogens omløpstid, det vil si 60-90 år. I følge SSBs informasjonsside om skogkultur, er det totale arealet som nå sprøytes hvert år snaut 4000 dekar. Tidligere ble den største andelen av arealet sprøytet fra helikopter, men en regelverksendring i 2015 ga mye strengere krav til hva kommunene skal vurdere før tillatelse gis. Det vanlige er derfor nå å sprøyte manuelt fra bakken med ryggsprøyter, i noen tilfeller traktormontert sprøyte. Unntaksvis benyttes stubbebehandling, det vil si å påføre preparatet på snittflata etter at treet er blitt felt; eller såkalt hoggsprøyting, der preparatet påføres umiddelbart etter at et sår er blitt hogd i stammens overflate.

Arbeidet organiseres ofte av skogeierandelslagene, og det er gjerne sesongarbeidere som gjør denne jobben, ofte utenlandsk arbeidskraft. Arbeidet foregår hovedsakelig i august måned når granplantene tåler sprøyting. Alle sprøytemannskap må ha autorisasjonskurs selv om de er arbeidsinnvandrere, men man antar at kan foreligge språklige utfordringer. I 1995 ble det innført sertifikatsordning og større avgifter på plantevernmidler for å redusere bruken av glyfosat. Det er dokumentert at glyfosat nedbrytes relativt raskt og har liten akutt giftighet overfor mennesker og dyr. Allikevel har enkelte studier konkludert med at mulige senskader etter eksponering ikke kan utelukkes, selv om noen klar sammenheng ikke kan påvises. Andre argumenter mot bruk av glyfosat i skog er forringelse eller ødeleggelse av ville bær og bærproduserende planter, samt endring av viltbiotoper på sprøytede arealer. Det aller meste av bruken av dette plantevernmidlet skjer imidlertid i jordbruket, og ikke i skogbruket.

DDT ble tatt i bruk som effektivt middel mot mange typer skadeinsekter etter andre verdenskrig, i jord- og hagebruk (frukt, bær og grønnsaker), men også mot lus, møll, fluer, biller og annet utøy i husdyrbruk, til hushold og helse, i varehandel og næringsmiddel- og annen industri. Skogbruket tok i bruk DDT i 1958/59 mot gransnutebille i nyplantet skog. Da DDT generelt ikke var tillatt brukt etter 1970, fikk skogbruket på grunn av manglende erstatningsmiddel dispensasjon til bruk i skogplanteskoler fram til 1989.

DDT-bruken i skogbruket skilte seg frå bruken i andre samfunnssektorer på to måter: Skogbruket benyttet DDT i 19 år etter at det var tatt ut av bruk i andre sektorer, og bruken ved skogplanteskolene resulterte i avfall som etter fastsatte retningslinjer kunne disponeres i lokale deponier. Deponiene representerte en forurensningstype det var relativt lett å sette krav om tiltak mot, selv om DDT i deponiene bare utgjorde cirka fire prosent av totalforbruket. Resten av DDT-en fulgte med granplantene ut i skogen og vil på grunn av persistens trolig fremdeles kunne påvises som diffus forurensning. DDT-bruken i planteskolene ble i første omgang avløst av preparatene Sumicidin og Gori (aktive stoffer henholdsvis fenvalerat og permetrin). Først en generasjon senere begynte norske skogplanteskoler å gi granplantene et giftfritt vokslag som vern mot snutebilleangrep.

Insektmidlet lindan, en syntetisk klororganisk forbindelse, ble tidligere brukt i betydelige mengder for å bekjempe granbarkbillen på tømmervelter. Det dreide seg om et forbruk på opp til 5–10 tonn per år på 1970- og 1980-tallet. Foruten til insektbekjempelse i skogbruket har lindan vært brukt blant annet til beising av frø mot skadeinsekter på kålrot, gulrot og kål, samt til beising av såkorn. Stoffet har også vært brukt til bekjempelse av skadedyr på mennesker og husdyr. Stoffet er ikke tillatt omsatt etter 1993, og bruken i skog opphørte i praksis noen år tidligere. Lindan er giftig overfor vannlevende organismer. Stoffet nedbrytes sakte og er fettløselig, noe som gjør at stoffet kan oppkonsenteres i organismer og næringskjeder. Reproduksjonsskader og økt kreftrisiko er påvist hos varmblodige dyr.

I ettertid har det vært størst oppmerksom omkring avrenning til vassdrag fra lokale barkfyllinger og tømmerlagringsplasser. I undersøkelser har det vært målt konsentrasjoner som har overskredet EUs fastsatte grenseverdi for bruk til drikkevann. Fortynningseffekten fører sannsynligvis til så lave konsentrasjoner at det er lite trolig at lindan forårsaker direkte gifteffekter på vannorganismer når avrenningen kommer ut i vassdrag.