En pipe brukes til å røyke tobakk, og består av av et pipehode og en pipespiss. Tobakken stappes ned i pipehodet og tennes med en fyrstikk. Så trekker piperøykeren tobakksrøyken gjennom en røkkanal som leder ut gjennom pipespissen, og inn i munnen. En dreven piperøyker kan røyke pipen lenge, opp mot en time. Når tobakken har brent opp, tømmes pipen for aske. Røkkanalen renses med en piperenser.
pipe (tobakkspipe)
Krittpipe, langpipe og snadde
Etter at kunsten å røyke tobakk ankom Europa etter de første ekspedisjonene til Amerika, var det krittpipene som først gjorde sitt inntog. Krittpipene hadde den ulempen at de var skjøre og dessuten litt harde å ha mellom tennene, men de var rimelige i produksjon og anskaffelse. Krittpiper finner man i dag i utgravinger over hele Europa. Under utgravinger i Bjørvika i 2008 fant man for eksempel mer en tusen krittpiper fra tidlig 1600-tall.
Langpipene ble gjerne røkt hjemme i salongen. Disse var svært populære gjennom hele 1800-tallet. Fordelen med langpipene var at de ga en kjølig røk, på grunn av det lange røykrøret. Et vanlig materiale for røykrør var vinstokk. Pipehodet kunne være rikt dekorert og var vanligvis laget i merskum, og ofte med sølvbeslag. Det finnes også langpiper i briarrot.
Tidlig på 1900-tallet overtok de korte pipene, også kalt «snadde». Den korte pipen var i større grad enn langpipen egnet for praktiske aktiviteter som jakt, fiske og friluftsliv, fordi en med snadden i munnen enkelt kunne bevege seg rundt. For fiskeren var snadden dessuten hendig fordi den enkelt kunne snus opp ned når det regnet, slik at tobakken ikke ble våt og sluknet selv om det regnet litt.
Pipe-Larsen på Lillehammer
En av de mest kjente pipefabrikkene i Norge var G. Larsen pipefabrik, også kalt Pipe-Larsen, som lå på Lillehammer. Historien om Pipe-Larsen er historien om den unge og dyktige håndverkeren fra Furnes som med nysgjerrighet og et håndverksstipend i bagasjen reiste til Tyrkia og Frankrike i første halvdel av 1800-tallet. Guldbrand Larsen ville lære pipematerialet merskum bedre å kjenne. Vel hjemme startet han på Lillehammer det som etter hvert ble en av Europas ledende produsenter av tobakkspiper. G. Larsen Pipefabrik eksporterte piper av høy kvalitet til hele verden. Disse pipene var ofte rikt utskåret. En av de mest kjente kunstnerne som arbeidet for Pipe-Larsen, var den legendariske treskjæreren Lars Prestmoen (1867–1957). Han virket som miniatyrskjærer i 67 år, og var kjent som en en racer til å skjære i merskum. Han var også i sitt arbeid trofast mot akantusornamentikken, som jo er svært typisk for tradisjonen i Gudbrandsdalen.
Oppover i vårt århundre fikk pipefabrikken på Lillehammer store problemer, og den rakk å gå konkurs to ganger før den ble solgt til Danmark i 1984. Andre kjente pipeprodusenter er Dunhill, Peterson og Stanwell.
Pipematerialer
Det finnes mye som har vært brukt som pipematerialer gjennom tidene: Kirsebærtre, merskum, kritt, bjørk, oliventre, briarrot, jern, maiskolber og så videre. I dag er det piper av briar som dominerer pipemarkedet, men slik har det ikke alltid vært. Det har vært brukt en rekke materialene de siste to hundre årene, både til pipehodet og til spissen.
Merskum
Merskum er enda skjørere enn kritt og porselen. En merskumspipe forandrer farge fra hvit til ibenholtsort etter mange års røyking. For å få en jevn, fin kulør, var det mange som røkte merskumspipen inn med en spesialsydd skinnpose utenpå slik at pipen ikke skulle ta til seg fukt eller fingermerker. Meerskum er tysk og betyr ikke at det er havskum, slik mange tror. Navnet har sin opprinnelse i at det i rå tilstand skummer i vann som såpe. Det er et mineral som finnes i jord og bergkløfter i en dybde fra 60 til 100 meter. Den finnes flere steder, også i Norge. Merskum av god kvalitet finnes mest i Lilleasia.
Briar
Briar slo igjennom som pipemateriale i den andre halvdel av 1800-tallet. Roten av briaren Erica Arborea dominerer i dag fullstendig pipeproduksjonen. Denne hentes fra middelhavsområdet, og gresk rot sies å være best.
Briarroten høstes ikke før den er mellom førti og hundre år. Etter at den er delvis tørket, graves den ned i sanden igjen for en tid. Deretter blir den saget opp i klosser som kokes seks timer i en oljeblanding. Klossene tørkes og pakkes i sekker for levering. Når sekkene med klosser ankommer fabrikken, legges de på lager for langtidstørking. I tillegg kontrolleres og sorteres de. Klosser som holder lav standard, selges til fabrikker som lager piper av lav kvalitet. De kitter gjerne over sår og uregelmessigheter i veden.
Briarroten regnes, ved siden av ibenholt, gjerne som det hardeste treslaget som finnes. Den massive veden gjør at pipen vanskelig brenner. Dette er en god egenskap da temperaturen i forbrenningskammeret på en pipe kan komme opp i hele 450 grader celsius. Briar har heller ingen utpreget lukt eller smak som påvirker røyksmaken.
Bjørk
Bjørkepipen er først og fremst et nordisk fenomen. Av bjørk vil knuter og røtter være å foretrekke fordi veden «går i alle retninger» slik at pipehodet ikke så lett vil sprekke. Mønsteret i veden er livlig og spennende og derfor etterspurt i mange sammenhenger. På 1800-tallet hadde bjørkepipene stor utbredelse.
Problemet med bjørk som pipemateriale er at veden er forholdsvis løs og dermed vil brenne opp raskere enn en pipe av for eksempel briar. Den kjente pipemakeren Gudbrand Larsen bøtte på dette ved å legge et blikkinnlegg i pipehodet. Blikkinnlegget var sylinderformet og hadde ett eller flere hull i bunnen.
Materialer til pipespissen
Til pipespissen har pipemakeren tradisjonelt benyttet to materialtyper. Det ene var rav, altså forsteinet harpiks fra en utdødd furutype, Pinus Succinefera. Den vanlige fargen på spissene av rav er varianter av gult. Det lages pipespisser i både naturlig rav og i presset rav, hvorav den som er laget av et helt stykke, regnes som den fornemste og er dermed også den mest kostbare. Den pressede raven er satt sammen av naturlige ravbiter under høyt trykk uten bindemiddel, og kvaliteten står ikke tilbake for den mer eksklusive naturraven. Det andre og mest vanlige materialet brukt til pipespisser, er ebonitt. Dette er rågummi, gummi kautsjuk, som er presset sammen under høyt trykk. Disse spissene er sorte.
Tilbakegang for piperøyking
Røyking av tobakk i pipe var den dominerende røykemåten i Norge helt fram til begynnelsen av 1950-årene. Etter den tid ble det samlede salget rulletobakk og fabrikkframstilte sigaretter større enn det volum som ble konsumert i pipe. Salget av pipetobakk holdt seg imidlertid stabilt helt fram til 1960. Fra da av gikk salget av pipetobakk tilbake, og piperøykeren utgjorde fra slutten av 1980-årene kun et mindre innslag blant tobakkskonsumentene.
En annen type pipe er vannpipe, som er spesielt utbredt i den arabiske verden.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Falk, Eivind (2008) Røkringer over Lillehammer, i Dalby, Å (red.) Skjulte Skatter. Lillehammer: Maihaugen, s.34-39.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.